Trommene forteller

Av Audun Vinger

Klar for andre dag på Nattjazz i Bergen, og allerede en smule sliten.
Den som leser disse reisebrevene fra jazzfestivaler vil med rette anta at det er en glamorøs dans på roser (eller en dans på gloser, for å sitere lyriker Søren Ulrik Thomsen), og et avslappende og lykkelig arbeidsliv. Men det er også hardt å være på konserter fra formiddagen til over midnatt, man skal ikke underkjenne påkjenningen i kraftige inntrykk. Dessuten er man jo nødt til å skrive greiene, etter en lett frokost med frukt, pannekaker med blåbær og salt ost, og vips så er det bare å komme seg ut på konsert igjen.

Telehiv under Nutshell. Foto: Jarle H. Moe

Jeg drar på to bransje-showcase-konserter under Nutshell-programmet – først på Statsraaden nede ved Bryggen med en nydelig maritim backdrop for bandet Telehiv. «Due to Norwegian weather the old small asphalt roads at Stranda, where I am from and it is also home of Norways most popular frozen pizza, gets bumpy and needs to be fixed and then next year it is the same thing all over again», som bandleder Øyvind Skarbø forsøkte å forklare bandnavnet med til måpende delegater. Men de måpte nok av musikken også, for dette er vidunderlig og unikt. Skarbø er i det hele tatt en idiotisk underkjent musiker med gode ideer og mye egen musikalitet i seg. Han har en avslappet og minimalistisk men løs trommestil som lar melodiene og rytmefigurene få vokse og utvikle seg. Alle må sjekke ut albumet Mehmet som utkom i fjor. Jeg liker det fordi det er morsomt og oppfinnsomt, men med litt færre spillopper. Det er er en tålmodighet og et alvor i låtene, de bare duver avgårde i vannkanten, eller som en karavane i ørkenen eller en Mercedes på Autobahn. Plutselig kan det komme noen helt hakkandes partier – og de leker noen ganger med tonalitet og flaskefløyter, men stort sett holdes det i et meget fristende tempo og en liflig temperatur. Alle i bandet er stjerner, men det som gir sounden noe utenomjordslig er kombinasjonen mellom Benedicte Maurseths hardingfele, Joel Rings cello og Håvard Aufles galamatias-synth. Han pusher det noen ganger, og jeg elsker ham for det. Når han åpner konvolutten og kommer med synthriffet i den episk behagelige ruslelåten «Hæwwa» mens Skarbø dedikerer låten til Dr. Doogie Howser, er det som om den børen vi alle bærer temporært glir ned av skuldrene våre. Aaah.

Øyvind Skarbø. Foto: Jarle H. Moe

Så et mellomspill på Bergen Kunsthall for å se den eggende og beroligende utstillingen Moon Bag av årets Festspillkunstner Tori Wrånes. Hun har også en fantastisk forestillingsevne og får boltre seg i de tre nydelige rommene som blir som til ett, i et havbunn-aktig scenario som gjør sterkt inntrykk og som motiverer de små grå. En av våre store kunstnere, og i tillegg jazzrelatert: spesielt blir hun inspirert av Sidsel Endresens stemme og improvisasjoner. Jeg skal skrive mer om denne senere, men den er sterkt anbefalt for den som befinner seg i Bergen i perioden.

Amalie Dahl, Oscar Andreas Haug og Jørgen Bjelkerud. Foto: Jarle H. Moe

Plutselig er jeg på et sted som heter Bergen Camping, ikke for å leke men for å høre på Amalie Dahls band Dafnie som skal vise seg fram for bransje. Dette bandet har også utviklet seg kraftig siden starten – mindre  «vanlig» jazz-impro og en smule mer arrangert musikk med fristende, saktebyggende låter. De gir god plass til soli fra den dynamiske duoen Jørgen Bjelkerud på trombone og Oscar Andreas Haug på trompet – sistnevnte ser alltid sine medmusikere dypt inn i øynene under samspill, og har en nydelig tone.  Glad blir man også av å se og høre Nicolas Leirtrø på bass, og ikke minst hun som har overtatt trommestolen nå, det polske vidunderet Patrycja Wybranczyk som studerte noen år i Oslo og som gir en egen jazzete knekk til musikken. Den nye låten de startet med bar også bud om mer jazz i monitor fremover.

Patrycja Wybranczyk . Foto: Jarle H. Moe

Etter deilig pizza og pinot (på tide å helbrede skjør kropp/sinn) skinner solen utenfor Grieghallen der det er en oppføring av William Kentridges film «Oh To Believe In Another World» på stor skjerm mens Bergens Filharmoniske Orkester fremførte min favoritt «klassisk»-komponist Dmitrij Sjostakovistsj’ tiende symfoni. Heftig opplevelse, med gonger og perkusjon som traff noen skumle nerver –  en konsert som jeg også kommer tilbake til en senere gang.

Guro Kvåle og Superspreder. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Jeg ankommer halvveis inn i en tett konsert med Superspreder oppe i Studio, et band som ble startet for noen år siden med utgangspunkt i elever på Jazzlinja (hør den før?) og som har en fersk plate ute nå. Besetningen er full av fargerike karakterer, og jeg hadde vel også dermed et satt inntrykk av at de var et slags partyband, basert på ting jeg har hørt før og hvordan de lenge så ut på pressebilder i kostymer og grimaser. Men nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Spor av modning? Her er det dynamikk i uttrykket, noen ganger neddempet vakker, andre ganger hakkete, andre ganger med aggressiv humor som når muntrasjonsrådet Guro Kvåle senker trombonen og vræler ut noe samtidskritikk i stedet – til stor jubel. Miriam Kibakaya har mild vokalutstråling med sjel til sammenlikning. Med Amalie Dahl på altsax er vi sjelden langt unna spiss fire music mens Mona Krogstad bidrar med tenordybde. Den lokale heltinnen Oda Kristine Steinkopf har en egen snert på bass – og den lune oppfinnsomheten til August Glännestrand på trommer og pianist Oliver Skou-Due bidrar med ettertanke. Men det er vanskeligere å si i én setning om hva bandet står for enn jeg trodde på forhånd.

Eivind Aarset, Audun Kleive og Ståle Storløkken. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Nede i den store salen er det mestermøte i full gang, en konstellasjon av veteranmusikere som jeg tror ble satt sammen første gang på Gjøvik, av alle steder. Audun Kleive på taktile trommer, Eivind Aarset på gitarer etc, og Ståle Storløkken på rare tangenter. Det er som å komme inn i en samtale som har pågått en stund – tidligere replikker har gitt resonans i diskusjonen og kommer frem igjen, det er ulmende elektrisk og avventende. Lenge. Dette har ikke noen med musikerne å gjøre, men jeg blir utålmodig av det, jeg har dessuten store problemer med å stå og lytte til slik musikk – da jobber jeg mot den. Etter å ha spanet rommene finner jeg plass ved en trapp, det er mange her denne kvelden, mange voksne bergensere som er ute uten å nødvendigvis ha den største samlingen med Clean Feed-plater hjemme. Og da får også jeg inntrykk av at jeg kan delta i samtalen på scene, det flekkes tenner og spennes muskler der oppe – de havner inn i en medrivende elektrisk groove det bare er de tre musikerne sammen som kan få til.

Immanuel Wilkins. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Det virkelig store denne dagen var helt klart noe så sjelden som et amerikansk innslag – den store kultsaksofonisten Immanuel Wilkins i hvit frakk, som i noen år nå har vært den unge løven. Spesielt for generasjonen som digger mer tradisjonell moderne amerikansk jazz på ekstremt nivå. Superfan og altsaksofonist Brede Sørum sitter på første rad sammen med trommetalent Steinar Heide Bø i et fullstappet og hodevuggende Sardinen. Og det er helt riktig shredding og imponerende teknikk i starten, alternativ TV-jazz. Imponerende, som en perfekt blanding av 70-tallets saksofonhelter inkludert vår egen, men også med et hint av Youtube. Men så skjer det noe med konserten som gjør at det blir en mer åndelig opplevelse. Micah Thomas i solbriller på piano og orgel havner over i lange strekk med gospel-orgel og noen nydelige, varsomme felt som gjør at den eksistensielle roen senker seg. Meditativt og sjelfullt og nesten litt overveldende. Noen ganger er det nesten i kontemplerende prog-land også? Wilkins lar være å spille store deler av konserten får å gi rom til de andre – spesielt Kweke Sumbry på trommer som har en så episk og narrativ og tålmodig og langvarig trommesolo at vi vil ha merker av den på sjelen i lang tid etterpå.  Jeg går forbi Sofie Tollefsbøl som intenst hvisker på einamål: «detta er mussikk». Og det hadde hun rett i. Bandet avsluttet så med en mer klassisk jazzbanger, og kvelden kunne gjerne endt her.

Kjetil Møster. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Men det er direkte frekt og dårlig gjort mot en selv å ikke oppleve Møster! på hjemmebane ved midnatt. Her får Kenneth Kapstad på trommer nakken min til å gå helt ad-hoc, mens Kjetil M gir av seg selv på hornet, Nikolai Hængsle er gulvet i musikken og Snah tryller teksturer med gitarstrengene. Også dette karavane-aktig og akkurat der og da er det ingenting som er viktigere å oppleve før søvnen kommer og leger såre føtter og såre sinn.