Trio Grande
Roligheten, Wildhagen og Cambien ruller ut en ny og funklende perlerad.
Han får det til å høres enkelt ut å være kreativ. Jonas Cambien setter idéene sine ut til blomstring i helt egenartede krukker og fortsetter å skjemme oss bort. Jeg har skrytt av han mange ganger, og nå skal jeg gjøre det igjen. Cambien hevder selv at «Nature Hath Painted the Body» er gjort i samme ånd som foregående album. Takk og lov for det! Han har med seg André Roligheten på sopran- og tenorsaksofon, samt bassklarinett og Andreas Wildhagen på trommer. Kall dem gjerne Kjemikameratene. Det de gjør, er så levende og interessant at det nærmest virker lystig.
Jonas Cambien har skrevet alt materialet, og han opptrer først og fremst som ensemblepianist. Han dyrker nærheten til de andre to, og sammen legger de ut et materiale jazzen knapt har hørt maken til. At de tre står sammen om arrangementene, gir kollektivt eierskap, og det som gir seg til kjenne som referanser, blir integrert i Cambien-trioens sterke stuing. Når du hører 70-talls Jarrett, ekko fra frittgående 60-tall eller oppdager skyggen fra John Tilbury, så er det bare assosiasjonsmuskelen i deg som strammer. Vår trios evne til å fyre opp intrikate arrangementer og by kompleksiteten på smidighet, er formidabel. Åpningssporet «Oersoep» starter i et språk der noe av grammatikken er hentet fra britisk frijazz. Men i likhet med alt annet på dette albumet kommer musikken i en dialektal form, med målføretrekk fra JCT´s område. Det synger seg inn i kroppen.
Noe av stoffet er så rytmisk iherdig at det fortjener dans. «Bushfire» er et eksempel. Bandet blir en allianse av framdrift og smarte små brekk. Iderikdommen på albumet er lett overveldende. Ta «Yoyo Helmut»! De lett krakilske blåsearrangementene er bare ett av elementene som vekker begeistring. Så er det «Tongues» som har kontemporært skjær, med massivt mørke akkorder og sprettent mellomspill. Overraskelsesmomentene holder fest. Alle de elleve stykkene rommer en egen verden.
Man kan undre seg over hvilke kvaliteter disse tre musikerne besitter. De råsterke tekniske ferdighetene er åpenbare, men det er ikke der poenget ligger. Poenget ligger i den forløste leken, i den dynamiske vitaliteten og de smarte og forførende detaljene. Denne trioen er jo et band med fartstid. Det tror jeg er én av forutsetningene for hvordan Cambien-musikken gir seg til kjenne. Ja, det er stolthet i det de spiller. «1 000 000 Happy Locusts» kan stå som bilde på hva Jonas Cambien Trio kan finne på. Den er en liten stilreise gjennom moderne jazz, men først og fremst er den et struttende dokument fra tre av vår tids fremragende stemmer. Det er jo nettopp evnen til å plukke, skape og omforme som gjør denne trioens musikk interessant, og midt inne i det velartikulerte, reflekterte og varierte fins en formidlingsglede som smitter. For et album!
