Trekkspillmusikkens improavdeling bygges ut
Kalle Moberg er nokså ny i gamet, men framstår som alt annet enn en førstereisgutt.
Da Kalle Moberg var fersk i Large Unit og spilte i Japan med det mektige ensemblet til Paal Nilssen-Love, var Jim O’Rourke en av publikummerne. Sistnevnte ble begeistret for Mobergs spill og tekniske henvendelser og inviterte den unge trekkspilleren til plateinnspillinger. Det første albumet fra dette samarbeidet, «The Tokyo Sessions Volume 1: Unheard-of», er en ren solofornøyelse med Kalle Moberg. På «TWIST» spiller nordmannen med bassist Marty Holoubek og trommeslagerne Tatsuhisa Yamamoto og Joe Talia. Dette triostoffet er innspilt live i studio.
Kalle Moberg var nokså ny i improfaget da han fikk forespørsel om bandmedlemskap fra Paal Nilssen-Love. Til tross for trekkspillerens sammensatte bakgrunn, stod altså improen han noe fjernt. Moberg har studert med Teodoro Anzellotti, en akkordeonist som visstnok dekker J.S. Bach like solid som han tolker John Cage. Dessuten har Moberg cembalisten Ketil Haugsand som et av sine forbilder. Anzellotti og Haugsand skal ha lært vår mann hva som er viktig i musikk. Det kan handle om det organiske og det sårbare, om klangbehandling, belgteknikk og pust.
At Moberg har vært lærenem, åpenbarer seg i første belgbevegelse på sporet «Twisting». Teknikken hans kan få trekkspillet til å komme med hva som helst. Slik oppleves iallfall spillet hans. Førstesporet har en åpningssekvens der trekkspilleren høres ut som en blåser, uten at det er noe poeng i seg selv. Det viktige er ikke hva Kalle kan få til, men hva Moberg har å fortelle. Det er der improhunden ligger begravet. At mannen har mye på hjertet, fyller rommet. Jeg lar meg trekke inn, og det jeg møter, er et vell av nyvinklinger og mye fin samhandling. Stoffet preges av overskudd, iver og energi. Mobergs medmusikere har teft, og Marty Holoubek har ro og dybde i spillet. Han framstår som en god lytter. Det fins øyeblikk på dette albumet der bass og trekkspill kommuniserer så finurlig og velordnet at lyttingen mister ethvert preg av arbeid. Det gir opplevelse.
Albumet har fem spor. De to trommeslagerne spiller på hver sine, og min favoritt er Joe Talia, han vi hører mest. Talia tilfører musikken nødvendig dynamikk og får «Crash And Burn» til å tenne. Så er det Moberg som står for originaliteten. Han lar seg ikke skifte ut. Det fins trekkspill i improen, men improen kan ikke vise til trekkspilluttrykk som de Moberg spiller fram her. Alt er ikke nødvendigvis like godt forløst, men summen av fine detaljer og høy grad av treffsikkerhet avsetter tyngde. Det er ingen selvfølge at fritt improviserende musikere byr på noe friskt, men der disse trioene spiller, oppstår noe levende.
