Tre fra tampen

For plateanmeldere flest innebærer hver eneste januar konfrontasjon med en betydelig bunke uanmeldte plater fra året som gikk. Tre 2016-utgivelser som på ingen måte er utgått på dato er Terje Isungset/Sissel Vera Pettersens «Oase», Andreas Ulvo/Sigurd Hole/Frode Haltlis «StaiStua» og Andreas Wildhagens «No Right No Left», album som byr på svært forskjellig musikk, men som også har markante fellestrekk i form av originalitet, engasjement og improvisasjonsglede.

Planeter
Enkelte musikere utvikler over tid uttrykk som gjør dem til egne planeter på musikerfirmamentet. Terje Isungset og Sissel Vera Pettersen er to slike, og de rår hver for seg over ferdigheter og idékraft som gjør dem til helt særegne musikkskapere. Når så Isungsets instrumentarium – basstromme, bjeller, munnharpe, bjørkestaver, granitt, skifer og bukkehorn pluss litt til – møter Pettersens overjordiske stemme og uhyre bevisst kreerte elektroniske klanger og forløp, er det duket for bokstavelig talt makeløs musikk. På «Oase» finner de to hverandre i en form for «natursakral» musisering, i det ene øyeblikk svevende og skimrende, i det neste drivende og nær ekstatisk, og alltid i en form for balanse uansett hvor mye det krasles, rasles, hviskes og skrikes. Ordet «sjamanistisk» banker mer enn en gang på døra, men uansett hva slags forhold du har til det såkalt «overnaturlige», må du ha oppholdt deg innendørs hele livet for ikke å få trolske naturbilder på netthinna av villskapen og skjønnheten i det som Isungset og Pettersen improviserer fram. En inderlig de- og re-konstruksjon/re-harmonisering av «Deilig er jorden» inngår også på «Oase», som må være et av fjorårets mest originale og samtidig mest formfullendte album.

Balanse
Tradisjonsmusikken i Hedmark har en aktiv støttespiller i stiftelsen Musikk i Hedmark. Nyutgivelsen av «Østerdalsmusikk» (2015) var ett eksempel, og i fjor høst kom «StaiStua» der pianist Andreas Ulvo, bassist Sigurd Hole og akkordeonist Frode Haltli formidler halling, pols, vals, reinlender, gukko og bruremarsj på improviserende musikeres vis.
Det åpner for harmonikk, rytmikk og ornamentikk som  neppe var gjengs i dagligbruken av musikken, men trioen balanserer fint respekt for det overleverte mot sine egen nyskapingstrang og skaper noen forrykende fine (og i et par tilfeller ganske frie) forløp underveis. Både Ulvo, Hole og i særlig grad Haltli rår over store klangpaletter, og gir tilsvarende substans og dynamikk til musiseringen som et særdeles lyttervennlig resultat.
Albumet er et direkte resultat av Musikk i Hedmarks første såkalte Arkivkonsert, der Ulvo var beæret med oppdraget som kunstnerisk ansvarlig. Konserten fant sted i Stai-stua på Glomdalsmuseet i Elverum i juni 2015, og det var der, mellom de mer enn 200 år gamle veggene, at albumet ble spilt inn i fjor sommer. Åpenbart var omgivelsene inspirerende.

Trommefortellinger
Den idé-betonte albumtittelen «No Right No Left» (mer om filosofien bak på nakamarecords.no) tilhører Andreas Wildhagens debutalbum som soloartist, etter at trommeslageren i de siste åra har vært å høre på plater med bl a Nakama, Mopti, Paal Nilssen-Love Large Unit, Jonas Cambien Trio og Momentum. «No Right No Left» består av sju «perkusjonsfortellinger», varierende i lengde fra halvannet til ni minutter og fortalt gjennom et trommespill der tempi, grader av intensitet og perkussive klangfarger virker å være vel så viktige parametere som puls og rytme.
Jeg skriver «virker», for med mindre du kan lytte til en trommeslagers solomusisering med en dreven trommeslagers øre og forståelse for de finere nyanser og detaljer, vil lytteopplevelsen uvilkårlig fortone seg som krevende. Uten elementer som ordinær melodikk, harmonikk og samspillsdynamikk gir et trommealbum færre referansepunkter og krever dermed en annerledes lytting, rettet mer mot form, dramaturgi og en slags «undertekst» enn mot det umiddelbart hørbare. I så måte virker Andreas Wildhagen å ha full kontroll over sine «fortellinger», som han formidler med en teknisk sikkerhet og fortellervitalitet som gir musiseringen hans den autoriteten som trengs for å holde på denne ikke spesielt tromme-kyndige lytters oppmerksomhet gjennom tre kvarter.

Terje Mosnes