Tre dager i oktober

Av Audun Vinger

Det er gult og grått på Lillehammer. Et tåketeppe ligger over det hele og skjuler både Lysgårdsbakken og krumningen av jordkloden som forfatter Stig Sæterbakken mente han kunne bivåne fra sin utsynspost i hjembyen. Men det er greit, det, innendørs er der det meste uansett foregår disse dagene, i mitt tilfelle tre dager i oktober på Dølajazz. I år mer innholdsrik enn noen gang, kan det virke som. Godt besøkt også. Å få skrevet ned disse linjene i tide er en utfordring, siden det er så mye som foregår dagen gjennom. Men man kan da heller ikke klage over kulturell overflod i våre dager, det er bare å ta imot.

Festsalen i kulturhuset Banken, der jeg har hatt så mange scene-litterære opplevelser gjennom årene på Litteraturfestivalen, blitt totalt knust av Dag Solstads lag i den berømte quizen, men også vært soul-DJ, var proppfull på åpningskvelden torsdag.
Staselig stemning med flere innledningstaler, utdeling av pappsjekk og Talentpris til Martin Koldem, som spiller bass og har vært en del av gjengen på NMH. Og ikke minst en sterk tale fra en representant for Statsforvalterens kontor. Der var temaet forsvar og beredskap i en en verden i en alvorlig situasjon – men han mente det ble lagt for mye vekt på våpen og raketter når dette skulle diskuteres. Han slo derimot et slag for kulturopplevelser, og musikk, som en del av dette forsvarsarbeidet. Og det sa vi oss enige i.
Etter å ha studert de snodige utskjæringene i søyleveggene i den tidligere banksalen, der det kunne virke som at det var dødsmasker i marmor av lillehamringer som ikke hadde vært i stand til å betale rentene i tide, var det klart for musikk.

Sinikka Langeland. Foto: Dølajazz

Sinikka Langelands arbeid med Jon Fosses diktning har gitt en ny klang til det allerede vidunderlige uttrykket hennes. Da hun kjapt testet en av kantelene sine da hun ankom scenen, kom jeg med et uplanlagt «aaaah», og bøyde nakken bakover i totalt behag. Hun kalles ikke Finnskogens Alice Coltrane uten grunn.
Besetningen var endret fra forrige gang jeg hørte disse låtene live, mange senere samlet på ECM-albumet Wind & Sun. Den svenske ruggen Svante Henryson var inn på kontrabass og finske Markku Ounaskari ved trommesettet. Nordmenn holdt flanken på trompet og tenor, ved Mathias Eick og Bendik Hofseth. Fabelaktige musikere alle sammen, og Fosses ord når han er i det lyriske hjørnet, kler Langelands kontakt med det som befinner seg nedenfor naturen. Dette er på mange måter stor musikk, men det er ikke alltid like lett å komme i berøring med den denne kvelden. Langeland kunne gjerne resitere mer enn hun synger, det er noe med bøylemikken som gjør det noe anstrengende, dessuten er det vanskelig å bestyre den besynderlige teknikken i de finske nasjonalinstrumentene samtidig som det skal synges. Det blir ikke nok albuerom til at hun får utfoldet seg på de (minst) tre kantelene hun har med. Rytmeseksjonen er snedig men gjør egentlig ikke mye ut av seg – men man merker Henrysons bakgrunn fra Filharmonien når han bruker buen (men ikke hans senere arbeid med Yngwie Malmsteen). Eick og Hofseth er stort sett i samarbeidende unis, men får velfortjent jubel når de bryter ut i hver sine personlige soloer. Opplevelsen blir kraftig hevet av en av landets fremste fotografer Dag Alveng, som har tatt en mektig billedserie som kler musikken perfekt, inkludert en tur innom Fosses kjerne i Strandebarm. I ett av motivene går det kaldt-godt nedover ryggen, fordi jeg føler at jeg kjenner igjen mye fra forfatterskapet i det.

Som alltid er det mest inspirerende å overvære så mye som mulig av JazzIncubator-konsertene, med det som gjerne kalles unge talentfulle band, studenter som arrangører og med elever fra TV-skolen som dekker det hele. Jeg vil si dette er et av de viktigste innslagene i hele festivalkalenderåret. Lærerike opplevelser for de som er med, god  dokumentasjon på video å bruke i markedsføring og booking senere, og for oss i publikum en anledning til å høre sterke musikerpersonligheter i en tidlig fase. Det er mange skandinaver i Trondheim for tiden, og den beskjedne men velspillende danske saksofonisten Rasmus Kirkholt hadde med seg den virkelig glimrende danske gitaristen Jens Bonderup i bandet sitt, sammen med Jørgen Fiske fra Tøns på trommer og en svensk bassist ved navn Jacob Tjernström, som i tillegg til å gi godt liv til instrumentet sitt hadde en fascinerende likhet med en blid Nick Drake.

Bendik Lundsvoll kvartett. Foto: Audun Vinger

Mange av musikerne har ivrige konsertgjengere sett for lengst – torsdagens høydepunkt var helt klart bassisten Bendik Lundsvoll og hans kvartett. Det var som en blanding av to av finalistbandene (Lightning Trio og Schemes) i årets Jazzintro-finale, med musikere som allerede har imponert stort i et par års tid fra scene og på plate. Pianist Sondre «Mr. Fingers» Moshagen hamret for anledningen løs på det lokale pianoet i røff sekstitallsstil, denne generasjonens mest lovende trommis Steinar Heide Bø viste sin utsøkte teknikk (om enn han gjerne kunne dratt på enda mer), Brede Sørum hadde som alltid en fascinerende kraftig aura og viser en stadig videre musikalitet på altsaxen, og Lundsvoll viste seg fra en mer tydelig side enn de bandene jeg har sett ham i før – kanskje fordi han hadde mekka materialet? En virkelig herlig solo hadde han også. Balladen var ekstra god, da Sørum stod henslengt ved pianoet og sugde til seg inspirasjon fra Moshagens solo før han rolig gikk i gang med sin egen. De avsluttet med en forrykende utgave av Wayne Shorters «Pinocchio». Vi skrek av fornøyelse etterpå. Dette bandet kunne spilt på hvilken som helst gode jazzklubb i verden.

Fredag snakket jeg på et lite seminar med flere representanter for andre norske jazzfestivaler om hvordan de så på begrepet «publikumsutvikling», som i stor grad handler om å skaffe seg og lære opp ett nytt publikum: ungdom, mennesker fra andre kulturer og så videre. Men også hvordan utvide horisonten for dem man allerede har, ikke bare sette opp konserter man håper kan selge billetter.  Forfattersamtaler, pensjonist- og barne-konserter, workshops, kunst og så videre. Dølajazz jobber også med disse spørsmålene, til tross for at det er en student- og kulturby er ofte det faste publikum her på den voksne siden. Ikke at det er noe galt med det. Og programprofilen på fredagen var ikke akkurat av den mest bygdefolkelige typen, med kveldsheadlinere i storsalen som frijazzgruppa أحمد [Ahmed]  og progrockbandet Needlepoint. Modig!

حمد [Ahmed]  Foto: Audun Vinger

أحمد [Ahmed]  har skapt enorm begeistring, spesielt i Blow Out-gjengen der de også har spilt tidligere. Pianist Pat Thomas er nesten som norgesvenn å regne, og i dette prosjektet finnes det inspirasjon i liv, lære og musikk fra bassisten og oud-spilleren Ahmed Abdul-Malik (1927-1993). Kjent for «tverrkulturelle» prosjekt som albumet Jazz Sahara fra 1958, men også spilling med Monk, Blakey og andre storheter. Poenget med dette bandet er at det bak den frie utblåsingen også fremskapes et vanvittig, jazza driv.  Det swinger no infernalsk – men utrente lyttere vil nok se på det som ugjennomtrengelig i starten. I alle fall når altsaksofonist Seymour Wright står og kverker ei katte med saxen sin i 50 minutter, ikke med lange soloer men med støt, synkoper og repetisjoner, ofte i synk med Thomas’ piano. Rytmeseksjonen i Joel Grip og Antonin Gerbal er derimot mer frittflytende groovy – og til sammen er det ganske vidunderlig. Det var sjokkerende godt oppmøte til frijazz å være, og mange så på hverandre i forundring underveis. Men likevel var det kun tyve publikummere som forlot salen. Det kan man se på som en triumf, og et lite tegn på at Dølajazz har tillit hos sitt faste publikum. Kanskje de liker å utfordre seg selv, og det var fint å høre folk på gata snakke hoderystende til hverandre om de rare greiene som hadde vært på scenen kvelden før.

Bjørn Klakegg. Foto: Dølajazz

Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn under den fantastiske konserten med Needlepoint, i en årrekke allerede et av de fineste bandene i jazzrock og omegn med sin vennlige prog/folk/vise/psykedelia, fremført av noen av landets herligste jazzmusikere. Vi kan takke bassist Nikolai Hængsle for at han klarte å overtale den gamle jazzgitarhelten og gitarlæreren Bjørn Klakegg med å begynne å skrive låter og spille igjen. I tillegg til å gi meg føling med spillet sitt har han en følsom vokal fremføring og nostalgisk sanglyrikk som virkelig gjør inntrykk. Erlend Slettevoll er en rolig type, men bestyrer sin tangentpark så ekstasen frembringes. Den nye trommisen Ola Øverby løftet ikke overraskende denne musikken til andre høyder. Materialet var basert på deres foreløpige albumhøydepunkt Remnants of light som nettopp ble utgitt. Det er fett når det koker av bandet, det var mye headbanging i publikum, men aller finest var nok balladen «Large as lakes», med en svært virkningsfull tekst som var som en kort og intens novelle om ungt, fortvilt begjær. Svært rørende. Unge som voksne flokket seg rundt bandet etter konserten og handlet plater og t-skjorter. Virkelig noe av det beste jeg har sett i år.

Av fredagens JazzIncubator-program bet jeg meg merke i trioen SØR, som møttes under studier i Stockholm. Piano, vokal og trompet, med en uttalt og hørbar inspirasjon fra det nydelige ECM-prosjektet Azimuth av John Taylor, Norma Winstone og Kenny Wheeler. Avantgarde men mild kammerjazz, og med klare elementer av melodiske figurer vi gjerne assosierer med svensk barne tv-jazz, pianisten hadde da også rosa sokker med blomstermønster på. De sluttet med en cover av Bach, like greit. Fint å høre noen som gjør noe helt annet.

SØR. Foto: Audun Vinger

Jeg gledet meg også til å høre bandet Dykdypp, siden jeg har hatt glede av å høre noen av musikerne tidligere. Brorparten av bandet møttes allerede da de gikk på Sund folkehøyskole. Selma Sophie Tudor Edwards Granly blir man jo fascinert av bare av å lese hennes fulle navn, men hun blir garantert å se og høre i mange, mange år fremover. Som en dyktig cellist enten det er plukk eller drag, som har en sjelden utadvendt sceneutstråling og smittende humør, men også fordi hun klarer å plassere seg i mange forskjellige musikalske sammenhenger (spilte også jazzkontrabass på jammen). Dette bandet var kanskje vanskelig å kategorisere, men la oss kalle det heftig vidderock, med Arin Myklebost Gran på trønderbart og høylytt el-gitar, jazzkontrabassist Johannes Burns Lykkås i god dialog med trommis Linus Hanem Solvang – og med det vi fort har lært oss å kjenne igjen som Åsne Ausen Fossmarks nydelige saksofonspill og låtskriving. Låter med titler som «Regndans» inviterte til nettopp det.

Dykdypp. Foto: Audun Vinger

En viktig side av Dølajazz er samarbeidet med lokale kulturaktører – som det er mange av. Noen ganger føler jeg at dette er en by man godt kan bo i, spesielt om man har med familie og vil skrive ferdig Romanen. Årets nyvinning lørdag formiddag var noe som kalles Kunstløypa – tre korte konserter av høyt nivå på rappen, på tre tilstøtende institusjoner av forskjellig størrelse. På stayeren Galleri Zink, der det var en inspirerende utstilling med bautaen i stadig i bevegelse som heter Bjørn Ransve, var det en hypnotiserende fremføring på vibrafon og elektronikk av samtidsmusikkveteranen Kjell Samkopf. Selv med et tett publikum med gnissende høstjakker var det en oppslukende opplevelse – alle helt stille. Det gir også en egen effekt å kunne bivåne Ransves grafiske billedverden samtidig, men flere valgte også å lukke øynene og kom langt med det.

MoE. Foto: Audun Vinger

En kort spasertur ned til de livgivende lokalene til Oplandia, senter for samtidskunst, var det en noe annen men like hypnotiserende opplevelse. Guro Moe og Hans Skaset er verdenskjente for det intense prosjektet MoE, og de er beviselig minst like sjokk-sitrende når de opptrer akustisk med kontrabass og akustisk gitar og en slarkete bluesgitar. Strømløst kom de spaserende inn i et av utstillingsrommene og fremførte i én sekvens tre lange Dylan-covere: «A Hard Rain A-Gonna Gonna Fall», «Masters at War» og «Blowin’ in the Wind». Materialet ble revet i og eltet frem så deres politiske potensial bare ble enda mer tydelig. Jeg vil si at tiden sto stille der og da, mens Moe sang innstendig og vakkert mens hun boret øynene inn i oss.

Langt der borte: Rohey Taalah og Martin Myhre Olsen. Foto: Audun Vinger

Siste post på programmet var duoen som består av Rohey Taalah og Martin Myhre Olsen, som jeg tidligere i år så på Inderøya. Svært virkningsfullt den gangen, men hvordan skulle det gå når de skulle opptre i foajeen på Lillehammer Kunstmuseum, som samtidig hadde åpning av den lekre utstillingen Framed. Der kan man se mye av det ypperste av amerikansk fotokunst fra gullalderen. Det var helt tjoka fullt der, inkludert tidligere nevnte Dag Alveng. Langt der borte, uten introduksjon, var plutselig duoen i gang, og som ved en magisk gest ble alle stille umiddelbart. Disse herlige musikerne vet å fange publikums oppmerksomhet. Vokal og saksofon er alt man trenger når materialet er sterkt nok, og instrumentene deres er likeså. Det var en mann som stod utenfor og veldig gjerne ville inn, så jeg overlot min plass til ham, og kom meg ned til en av festivalens sentrale konserter.

Sondre Moshagen Audio Guide. Foto: Dølajazz

Sondre Moshagen Audio Guide er navnet på Vinstras store sønns takkekonsert for prisen han mottok i fjor. Og her var det snakk om ferdig utklekket talent som vokste med oppgaven og presenterte en ny side av seg selv med et større ensemble. Jeg snakket med ham om dette for Jazznytt-remsa NTT før denne helgen, men ble likevel overrumplet av ambisjonsnivået på musikken han hadde skrevet. Det var full av sterke melodier men uten et fnugg av den i overkant sakrale stemningen pianist-jazz i Norge ofte henfaller til. Det er futt i låtene hans, dessuten fikk han mye ut av ensemblet – som helhet, som solister og når de opererte i små grupper og duoer, enten det var kammermusikk-aktige partier, piano-trio, eller annet. Jubelen brøt ut i salen etter en spesielt lag, god og følelsesterk solo på altsaxen fra Brede Sørum i en låt som het «Kodak Moment». Også på scenen, det så ut som de fikk «lættis» av hvor bra han spilte. Selv en tunghørt kunne fått noe ut av konserten, bare av å lese ansiktsuttrykkene til trombonist Guro Kvåle underveis. Grafisk notasjon i fjeset. Hun var så begeistret og rørt av sine medspilleres innsats, og hadde tusen forskjellige tune faces underveis. At hun selv gir publikum slike når hun spiller, må også nevnes. Hans P. Kjorstad var også i sonen, men stod som en saltstøtte og følte på det inni seg, riktignok med et synlig lurt smil. Nicolas Leirtrø og Veslemøy Narvesen er blitt en velkjent rytmeseksjon etter hvert, og satte fundamentet for en svært vellykket konsert med musikk som er tilgjengelig nok til å treffe veldig mange, samtidig som den innhold flerfoldige elementer av samtidsjazz fra store ensembler. Varm stemning i rommet med ivrig lokalt publikum, mange familiemedlemmer inkludert lillebror Moshagen på overraskelsesbesøk fra militæret, og så klart musikerkolleger. Vi fikk høre at det blir albuminnspilling, og godt er det.

The Move. Foto: Audun Vinger

Måtte selvfølgelig få med meg det jeg kunne av inkubator-programmet i dag også, den første så jeg live på telefonen på hotellrommet, gitar/tromme-duoen Woodnote. Neste band The Move var etter sigende inspirert av New York-jazz fra rundt da de var født, på begynnelsen av 2000-tallet – spesielt en Kurt Rosenwinkel-skive de, spesielt strengetvinner Erlend Juliebø, antakelig hadde hatt som studieobjekt på skolen. I dette tilfelle Grieg-akademiet i Bergen. Gitarjazz av denne typen kan bli noe kontrollert, så det var bra de hadde litt fyr i teltet underveis. Bandet har et virkelig talent på vibrafon i Rasmus Vik Lagerberg, jeg så ved en tilfeldighet hans eksamenskonsert i mai. Og universet var i bevegelse da jeg så på den morsomt svingende trommisen Ole Calmeyer mellom en av låtene, mens man klart og tydelig kunne høre hans stilistiske dobbeltgjenger Kai von der Lippe ha lydprøve med Fieh i etasjen over.

Funcore. Foto: Audun Vinger

Det var ganske andre toner med sistebandet Funcore – dette var kun deres andre konsert, men det satt som, ja sett inn din egen metafor her. Jeg ble veldig positivt innstilt da jeg så at Moldes store sønn og miljøbygger Tarald «Slap Happy» Kongshaug skulle spille bass – han er muntrasjonsråd som vet å få med seg publikum, men også en gnistrende utøver. Det er lune Skage Larsens band og låter, tidligere hørt med vibrafon men det viste seg at han var in the pocket og vel så det bak trommesettet også. Dette var jazzfunk med en lystig undertone og en liten dåm av smooth jazz også, men det kan jeg ofte like, spesielt om det er vokal. Men man trengte det heller ikke siden gitaristen Amund Totland fra trøndelag, som jeg har sett før og ikke glemmer, spilte på en lynfrekk gul, hodeløs gitar som jeg innbiller meg er en Kiesel, og i tillegg en Allan Holdsworth signatur-modell. Den gir effekt, bokstavelig talt. De sluttet med en cover av Butcher Brown, et band som er noe ukjent for meg men veldig viktig for Skage Larsens musikk i dette prosjektet.

Etter min programforpliktede «asiatisk restaurant i småby»-pause var det klart for en gammel helt – det er så digg å se Gisle Johansen har kommet seg opp på hesten igjen og spiller saxen sin på mer jevnlig basis. Det å høre hans suggererende og åndelige tone i bandet Element på 90-tallet var svært viktig for meg og vi videre musikalske utvikling, og er en del av mitt DNA. Johansen er av generasjonen harde og romantiske musikere som så på saksofonen som et mytologisk instrument som kunne påkalle ånder og vibes – og det er fortsatt noe rottefangeren fra Hamlet, North Carolina over de hypnotiserende, coltranesque figurene hans. Det var gøy å bli sittende med en gjeng musikere som er flere tiår yngre enn ham – hvordan opplever de dette, egentlig? Spesielt gøy å sitte rett bak manbunen til Brede Sørum og se på kveldsragget til Johansen der fremme. Johansens gode venn Even Helte Hermansen støtter ham på rørende vis på elgitar, mens det buldrer godt fra trønderduoen Jon Rune Strøm og Dag Erik Knedal Andersen. De spilte låtene sine kjappere enn kvelden før, og «måtte prøve å finne på noe» den gjenstående tiden – men slik finnes da også ofte jazzens kjerne.

Even Helte Hermansen, Jon Rune Strøm, Gisle Johansen og Dag Erik Knedal Andersen. Foto: Audun Vinger

Det begynte å bli sent på kvelden, men de var først nå festen begynte. Gabriela Garrubo har klart å slå gjennom i musikk-Norge med sin varsomme men dansbare brazilica – det er også vakkert når der er mer neddempede toner fra henne ved klaveret. Men folk ville danse, og jeg telte ned sekundene før en livsglad festivalveteran jeg pleier å hilse på entret det tomme dansegulvet og ga andre tillit til å gjøre det sammen. Det skjedde også noe minneverdig – perkusjonist Audun Humberset pleier bruke fløyte når han spiller, litt Hermeto Pascoal-stil. I kveld hadde han flere enn han pleier, men det gikk lang tid før både vi og bandet selv skjønte at det ikke var flere fløyter vi hørte, men en litt corny, fugle-aktig alarm på huset som klemtet med jevne mellomrom (i F, ifølge festivalgjest Kjetil Jerve). Det ble oppstand da ingen visste hvordan de skulle få stanset den – så i stedet spilte bandet videre, og ved flere tilfeller kom alarm-klemtet i perfekt time med musikken. Sånn blir det god stemning av.

Så Fieh hadde dermed null problemer med å få dansende sal fra første sekund. Bemerkelsesverdig god stemning på det som på dagen var deres 10-årsjubileum i byen. Bandet hadde nemlig to av sine aller første konserter på JazzIncubator, og på Café Stift i etasjen under der vi var nå.
Det var uten egen backdrop og for anledningen uten Solveig Wang og med Knærten Simonsen som trommevikar. Siden jeg har sett dette bandet absurd mange ganger var det spennende å høre dem uten Ola Øverbys legendariske, luftige grooves. Det ble så ekstatisk og løssluppen stemning at den tidligere nevnte Ole Calmeyer ble invitert opp på scenen for å sitte sammen med sin dobbeltgjenger Kai von der Lippe under ekstranummeret. Minneverdig.
Folk krevde mer fest og musikk, og heldigvis var det jam som en offisiell del av programmet slik stadig flere festivaler gjør det, der unge og eldre bidro. For eksempel fett å se Petter Wettre på scenen sammen med ungfolene, flere nevnt tidligere i denne saken. Jamen startet 01 og det var bare såvidt arrangørene klarte å få musikere og publikum ut derfra noen timer senere. Samtaler i øst og vest, heppedame-utrop mot scenen, og en betydelig følelse av fellesskap og livsglede. The spirit of ’94, vekket til live for noen dager.