FESTIVAL: Inspirerende samling med musikkfolk fra Innlandet – et stort land.
Av Audun Vinger
Helt på tampen av siste kveld av festivalen Innpuls på Gjøvik, satte arrangørene og noen av de frivillige seg plutselig i ring på gulvteppet inne i baren på Samfundet. Det er mulig at det er en fast sosial greie de holder på med oppe i Mjøsbyen, men det så også ut som noe som bare plutselig måtte gjøres der og da. Det var på tide å gjøre opp status, kanskje, ikke som et krisemøte, men som en glad gjeng dyktige innlandsfolk som hadde forsøkt å utføre noe godt for lokalsamfunnet, og lykkes med det.
Og det stemmer det, selv tilreisende merket umiddelbart at festivalen, og kulturseminaret på dagtid som jeg også deltok på, var skikkelig vellykket, og et løft fra året før. Hyggelig for de involverte og de mange musikerne med forskjellige grader av lokal tilknytning – men også med flere inspirerende musikkopplevelser for publikum som vil bli tatt med et godt stykke inn i februar, og sikkert lenger også. Fy fader som vi kommer til å trenge det.
Om man er på mange bransjefestivaler og seminarer er det lett å bli litt blasert, men musikk og menneskemøter gir ekstra mening og man blir ekstra interessert i det meste når man kommer seg til en litt mindre by og treffer på folk og utøvere som man ikke kjenner like godt.
Opp av skyttergravene. To av de mer problematiske ordene i kulturnæringen og seminarspråket de siste årene er «mangfold» og «bærekraft». Det må absolutt være målet og noe som jobbes med dag etter dag for å oppnås, men som bransje-buzzord begynner de å bli litt slitne. Det samme gjelder det langt ferskere «kulturell beredskap», som hyppig dukker opp i festtaler og foredrag. Men vi forsto umiddelbart hva Solbjørg Tveiten, leder for Musikk i Innlandet, mente da hun formulerte sine tanker rundt dette under den velregisserte åpningskonsertforestillingen på bowling-utestedet Sveve. Der dukket flere av musikerne som skulle ha egne konserter senere i helgen opp, det var «Styggen på Ryggen» opplest som diktmonolog fra sidelinjen mens de hadde changeover på scenen, se der kom det noen felespillere gående, den artige konferansieren limte det hele sammen, og den lokal korlæreren Tove Lundborg som «alle» har gått til, fikk æresprisen, med sang fra nåværende disipler.
Blant hennes tidligere elever fant vi også Anna Lotterud (som i likhet med flere jeg traff der har musikklærer eller lokalressurs-foreldre), også kjent som den verdenskjente dreampop-artisten under navnet Anna of the north – som nå også synger på norsk i mer tradisjonelle poplåter. Hun var tilbake på gammel hjemmebane, og uttalte til og med sentrale dialektord som «ama» i mellomsnakket. Hun sliter litt med sceneangst, sa hun, men synger flott som bare det, og den skrekken forsvinner nok etter en lokalturné som Musikk i Innlandet har satt opp for henne.
Sofie Tollefsbøl. Foto: Anders Lillebo/Innpuls
Det var stort å høre Einas stolthet, gjeddesympatisør Sofie Tollefsbøl, synge på morsmålet i nydelige komposisjoner av Maj Britt Andersen og Stein Villa (hun burde definitivt teste en sidekarriere med sånn musikk på norsk etterhvert), og ikke minst å høre kulturskole-hedersmenneske Benedikte Narum fra den enorme musikerfamilier på Toten synge sin vakre klassiker «Skauen heme». Den låta er 10/10.
Men også å høre en annen Narum legge til litt tjukt og karslig orgel til Nothing Personals porøse avant-pop. Det er gøy når man forsøker å trekke forskjellige impulser sammen og presenterer det for et fulltallig, temmelig variert publikum og kommer unna med det.
Til slutt ble det altså beredskap: Solbjørg Tveiten er svært opptatt av sang, på faglig vis, men også som sosial soft power. Det var tid for allsang. Hjelp! Men det ble virkelig noe som ga indre jubel, ny energi og tro på at det nytter. Med forsangere som de nevnte lokalstolthetene stemte hele salen med på av alle ting Queens «Bohemian Rhapsody», og nasjonalsangen «Surfbrett» av Vazelina – med fullt band inkludert Solveig Wang på piano. Disse musikerene var også vert for «live musikkbingo» etterpå. Herlig og forløsende, rett og slett.
Allsang. Foto: Anders Lillebo/Innpuls
n’Peder Balke. Det er når man tenker seg om rett og slett svært mange dyktige musikere og låtskrivere med tilknytning til Innlandet – en av de gunstige effektene av å slå sammen Oppland og Hedmark til ett fylke. Noen har flytta til større byer, andre bodd der hele livet, mens andre igjen har flyttet til steder som for eksempel Raufoss. Det har den sterke låtskriveren Shaun Bartlett gjort, i mange år en svært lovende singer/songwriter som nå har funnet roen i fylket. Dog, i låtene har han ikke funnet roen, og godt er det. Det er følelser utpå skjorta, endel nerver, mye latter – noe klovnerier, litt Sveve-bakrus akkurat denne dagen (han vant bingoen), men til sammen gjør alt dette hans skjøre men velspikkede låter og tekster, i dag fremført på herlig syrlig piano og akustisk gitar og sterk røst, ekstra virkningsfulle. Det er fascinerende å se ham, riktignok lattermildt, bevæpnet med gode låter kjempe seg gjennom dagsformen og selvfølelsen til å komme ut av det som en seierherre.
Lars Christian Narum i Bresk. Foto: Line Wallin/Innpuls
Som dagen før (og året før) rakk jeg en kjapp middag på Salt & Pepper (som har en skummelt allsidig meny men virker å være en viktig restaurant i bykjernen), før jeg stakk tilbake på Sveve for å se bandet Bresk, som består av to Narum-brødre og en sønn på orgel, bass og trommer. Holder ofte lenge, det. Jeg trodde jeg hadde skrevet om deres første album A Journey Through The Life Of Peder Balke som kom for et par år siden, men finner pussig nok ikke spor av det. Det var et i god prog-ånd et konseptalbum som drømte videre om den superbe maleren som kom fra området, og gjorde store faktiske reiser og klassereiser (og lenge etterpå fikk et nytt internasjonalt gjennombrudd). Jeg hadde glemt at han var tippoldefaren til den snart soloalbumaktuelle jazzlegenden Jon Balke. Det er fjell og lange seilaser i musikken deres, men også mye herlig fresende og buldrende rockjazz, noe som faktisk er en helt sentral norsk sjanger – og passer veldig godt på Gjøvik. Det låt berusende fett, og publikummer Tone Hulbækmo slo seg løs i frihetsdans mens mannen Hans Fredrik Jakobsen sto og digga i baren.
Stine Bogsveen. Foto: Anders Lillebo/Innpuls
Jeg ble med de to opp til den gamle trebygningen Samfundet som er kjernen av festivalen for å høre på singer/songwriter Stine Bogsveen fra Trysil. Hun har et fint album ute på jazzlabelet Øra Fonogram, men overbeviste enda mer i liveformat. Virkelig gode låter med en egen melodiøsitet, litt folkpop i miksen, og med et fint band med ultratalentet Anna Ueland, kjent fra hundre alternativjazz-prosjekter, med på keys og sang. Bogsveen skriver mye om sine nyoppdagede skogfinske røtter, og hadde en sjarmerende sceneutstråling, som da hun introduserte en låt om sitt fire år gamle barn og usikkerhet om hva livet vil bringe, før hun la til at hun jo er ganske ung selv og at låten handlet vel så mye om henne. Bogsveen har potensiale for å finne et større publikum.
Maskros. Foto: Line Wallin/Innpuls
Det gjaldt også neste band. I et annet rom i huset var det tid for den herlige sjarmtrioen Maskros, to fiolinister og en sanger, som møttes i klassisk musikk-studier og følte behov for et slags friminutt for å få frem andre sider av sin musikalitet. En pussig men velfungerende miks av middelaldermusikk, seriøs folkemusikk og sleivete pop, der det var plass til mystiker og multikunstner Hildegard fra Bingen fra riktig gamle dager, en hit om ghosting, Edith Södergran, Olav H. Hauge og til slutt noe Prøysen og ekstranummer bestemt via en spå (dette gjorde faktisk også Andreas Røysum Ensemble i fjor). Et frekt og morsomt band som burde passe veldig bra i den store folk-vekkelsen som hjemsøker dagens unge popscene.
Til sist en trio jeg har sett ganske mange ganger – unike Nothing Personal som består av tre viktige unge utøvere i dag, tidligere nevnte Wang, Dottie Økland og kusine Thea Emilie Wang. De forsker på lyder, vrengte popmelodier, vokalfraser, synthlyder og besnærende rytmefelt, med psykedeliske visuals fra det «fjerde medlemmet» Tobias Gulbrandsen som løfter det ytterligere.
Nothing Personal. Foto: Anders Lillebo/Innpuls
Jeg har sett dem både på klubb og jazzfestivaler, og de bedriver temmelig kompromissløs improvisasjonsmusikk, og jeg fryktet at dette skulle bli for abstrakt på lokkalet så sent, men dette passet riktig så bra. Litt mer strukturert og låtbasert enn forrige gang – det er noen geniale melodilinjer inni der, de presser ut ting av maskinene og tangentene sine som få har funnet før dem – samtidig har de det spesielle, ukunstlede klarinettspillet fra Solveig Wang inni der som gir det et nærmest barnlig uttrykk til tider. De ble møtt med fortjent jubel.
Tolga-TV. Lørdagen begynte med den fortryllende familien fra Tolga (lenge drømte vi om en tv-serie om dem, men etter siste tids utvikling bør de kanskje få slippe), mine progvenner fra kvelden før, som har med sønnene Alf og Hans Hulbækmo på tusen instrumenter fra forskjellige tidsepoker og verdensdeler, og virkelig groovy, innfallsrik og innfløkt musikk. Ja, de fikk oss alle til å beklemt, men frivillig bryte ut i dans til «Vi har ei gammal tante som heter Monica, og når a’ går på torvet, vi hermer etter a». En kjent bassist/gitarist fra Skreia uttalte etterpå at han aldri hadde sett noen på Gjøvik svinge på moffa og rumpa før kl. 13 noen gang tidligere. Sånn går det når den kulturelle skolesekken og spaserstokken møtes – dette er musikk veldig mange, i de fleste former, vil bli glade av å høre.
Hulbækmo & Jacobsen. Foto: Line Wallin/Innpuls
Etter denne lykkepillen trengte jeg noe mer alvorlig, og besøkte kunstinstallasjonen «Vandrar». Sigurd Hole som gjør mye bra i fylket åpnet døren til det lille gallerihuset ved Rådhuset, og presenterte et hypnotiserende videoverk med regi av Sigurd Bleken og foto ved Kristoffer Engholm Aabo. Fjellets tiltalende og skremmende sider gjennom årstidene, og hvordan det gjenspeiler menneskesinnet og skaperkraften – og den underlige vandrer-skikkelsen vi har sett gjennom århundrene. Og ikke minst med spesialskrevet musikk av det utsøkte brødreparet Rasmus og Hans Kjorstad på forbløffende avant-folkemusikk med røtter i Fron.
Jazz på Gudbrandsdalsk. Foto: Line Wallin/Innpuls
Etter en liten cowboystrekk var det på tide å finne neste venue, et oppusset bedehus som fungerte bra som konsertsted. Apropos viktige musikalske ressurspersoner ble jeg tipset om Vegard Moshagen fra Vinstra, som i tillegg til lydarbeid er en knakende god pianist, som også har jobbet mye med jazz. Hans prosjekt Jazz på Gudbrandsdalsk tar utgangspunkt i Jan Johanssons elskede svenske variant – og han har som man skal gått til arkivene og forskningen for å finne folketoner fra området som kan tas andre steder. Med sedvanlig stødig og lyrisk bassing fra Jo Skaansar funket det som bare det, og ikke minst når æresborger i nasjonen Jazz, giganten John Pål Inderberg kom sortkledd slentrende med sin barytonsax og besatte stemmebruk. Virkelig lun stemning, men også med noe fandenivoldsk ved seg. Moshagen hadde også et innfall der han var i «samtale» med et gammelt folkemusikk-tidsvitne som var fanget på lydbånd. Også her kom tre unge felespillere opp på scenen, med de positivt belastende folkemusikketternavnene Granlien Røine.
Et meget tandert men også selvsikkert søtt innslag med Ingunn Listuen fra Gausdal på sang, ukulele, gitar og piano fikk meg først til å tenke på Phoebe fra Friends’ klassiker «Smelly Cat», men også dette hadde noe kunstnerisk eget ved seg, i en sangtrio med den aparte besetningen eufonium og kasseperkusjon.
Sondre Moshagen, Nicolas Leirtrø og Veslemøy Narvesen. Foto: Line Wallin/Innpuls
Så var det på tide med skikkelig mesterjazz fra meget solide Sondre Moshagen som har gått i farens fotspor. Han hører vi overalt det kommende året i flere prosjekter som f.eks Jazzintro-vinnerne Lightning Trio. Denne gangen var det bestillingsverket Audio Guide, som jeg så premieren av på Døla Jazz i høst. Litt forkortet utgave denne gangen, men like imponerende – med godt tenkte komposisjoner, intrikat skjønnhet og et band som angriper stoffet på en oppsiktsvekkende måte. Han har samlet flere av de frekkeste musikerne og typene i dag i ett band: rytmeseksjonen Nicolas Leirtrø og Veslemøy Narvesen, Guro Kvåle på trombone, Brede Sørum på altsax, og Hans Kjorstad på fela si. De to sistnevnte hadde ikke overraskende to helt hakkandes soloer som ga publikum bakoversveis. Et band mange vil elske, også utenfor landets grenser så klart.
Etter dette måtte jeg kjappe meg bort til Samfundet for et gjensyn med det fabelaktige og identitetsrike bandet Coincidences. Kristina Fransson på trompet, sang, knotter og gitar, Jomar Jeppson Søvik på trommer og kontaktmikker, og Gjøviks sorte svane Leah Engevold på tangenter og sang. Også disse har funnet en egen metode å undersøke improvisasjon og samspill med låter som utgangspunkt. I noen partier er det groovy fifle-fofle impro, så er det som en 2025-versjon av kontant elektrisk Miles/Molvær, litt indie og så singer/songwriter-soul. Soundet passet merkelig nok perfekt i stue-settingen med trevegger.
Leah Engevold. Foto: Anders Lillebo/Innpuls
Jeg traff min kjenning Sissel fra Hadeland som i dag er redaktør for Oppland Arbeiderblad – hun var i hundre over den konserten, og forbanna over at det siste toget hjem fra Gjøvik går så tidlig. Da ser vi fram til artikler i lokalavisen som snakker opp Leah Engevold, Innpuls og nytenkning i Vy.
Etter dette hadde jeg fått nok musikk, og det var på tide med jam i form av en rekke samtaler rundt om kafébordenes inne på Samfundet. Også det er en del av jazzens vesen.
Audun Kleive og Frode Haltli. Foto: Anders Lillebo/Innpuls
Pedagogisk vending. Jeg rakk søren meg et formiddags-arrangement på det lokale kultstedet Kaffka (sitat faren til Eskild Myrvoll fra Kanaan) før toget gikk søndag, og det ble faktisk noe av et høydepunkt – ja faktisk en begivenhet. Trommemonark Audun Kleive har blitt Gjøvik-boer i voksen alder, en skikkelig ressurs for byen. Og det var en super idé å koble ham med akkordeonist Frode Haltli, som er oppvokst i Våler, for en liten time med oppfinnsom improvisert musikk. De er ute på en liten turne i fylket for tiden. Vi har så klart alltid hørt disse i toppform i mange sammenhenger – men de passet hverandre som bare det, i full og uanstrengt innlevelse. Morsomt, overraskende, melodiøst, frapperende, avansert, småfrekt – og faktisk ganske tilgjengelig. De hadde også en liten scenepreik umiddelbart etter konserten da de snakket med publikum om hva improvisering i musikk egentlig er for noe. En del av den nødvendige pedagogiske vendingen i kulturen. Vi må få med oss flere, før det er for sent! Initiativer som Innpuls er viktige i denne kampen.