Atomic – Blå, 22. november 2018

Tolv år siden sist

Det er godt frammøte på Blå når den nye plata lanseres, og det skulle bare mangle.

Etter å ha levd med Atomic i det som nærmer seg to tiår, kunne det vært på plass med en krise i forholdet. Det er imidlertid idyllen som råder. Reneste familielykken! Kvintetten inngår i den svensk-norske forbrødringstradisjonen som preger deler av jazzen her i nord. Den grenseløse tilnærmingen er som kjent av en kvalitet som setter spor i det store internasjonale feltet.

I forkant av denne konserten på Blå, har jeg hørt på «Feet Music» og «Pet Variations», det første og det hittil siste albumet fra Atomics hånd. Det har gitt meg en reise, men den musikalske avstanden mellom de to platene er overkommelig. Ja, Atomic er et band som har holdt fast i sitt. Riktignok er navnet på trommeslageren endret. Paal Nilssen-Love er ute. Hans Hulbækmo er inne. Et velsmakende krydder er erstattet med et annet. Det har ikke rikket ved bandets ståsted. Smaken er lik seg.

Denne kvelden har bandet kommet til Blå for å lansere det ferske albumet sitt, «Pet Variations». Det har allerede rukket å bli en årsfavoritt hjemme hos meg. Det rommer klassisk Atomic-eleganse. Alle de skjæringspunktene musikken deres kjennes ved, er rikholdig til stede. Når de entrer scenen, bruker de et par omdreininger på å spille seg inn og feste det karakteriske grepet, det som er løst og stramt til samme tid. Et kjennetegn ved Atomic er jo nettopp de smidige overgangene og de korte avstandene mellom tett arrangert og godt improvisert. Bandet henter de to første låtene fra fjorårsalbumet «Six Easy Pieces». «Be Wafted» og «Fält Strid» er begge skrevet av saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, og på sistnevnte, som er en trommis-hyllest,  er det naturlig nok Hans Hulbækmo som får mest plass. Det er ellers sånn i Atomic at lyssettingen er jevnt fordelt på alle musikerne. Det er også slik at det kjennes vanskelig å framheve enkeltpartier eller enkeltmusikere, for det er i samhandling og kollektivisme kvintetten skinner.

Ingebrigt Håker Flaten synger oss inn i et nummer, en sårt stemt ballade med langsomt ganglag. Sangen er tørr, tøff og bærende og kommer fra bassen. Det er Ljungkvist som snakker med publikum. Han husker ikke helt hvor lang tid det  har gått siden de spilte på Blå, men de faller visst ned på tolv år. Han konstaterer at de er blitt gamle. Fordelen er at modenheten følger med på lasset. Iallfall i denne gruppa. Så spiller de «Un Grand Sommeil Noir» av Edgar Varèse. Det er kanskje da jeg rekker å tenke på Frank Zappa som jeg liker å gjøre når jeg hører Atomic. Meg om det! Kveldens andre sett åpner også rom vi liker å være i. Håvard Wiik briljerer teknisk, med først og fremst med skaperkraft. Fraværet av selvfølgeligheter preger pianospillet. Trompetist Magnus Broo har en sjelden deltaljrikdom i sitt spill. Det er som det pleier. Man blir bortskjemt i samvær med Atomic. Det kjennes godt. De kan løfte en låt fra myk hvisken til sprekkeferdig hyl i løpet av minutter. Helt til slutt spiller de «Pet Variations/Pet Sounds», og den blir et høydepunkt blant kveldens mange topper. Brian Wilson burde ha vært her. Den uanstrengte kvaliteten følger meg helt hjem.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev