Johan Lindvall/Adrian Myhr/Jan Martin Gismervik og Frode Gjerstad/Sten Sandell/Ståle Liavik Solberg - Blow Out/Mir, 7. juni 2016

To raffinerte trioer

KONSERT: De kaster seg ut i det fri og lander med stil.

På bildet over: Gismervik/Lindvall/Myhr (foto: Tine Hvidtsten/Konsertforeninga) 

Det er Jan Martin Gismervik som pusler i gang en puls, før et tungt og insisterende basspådrag legger seg over rommet. Johan Lindvall produserer elektronisk lyd som minner om plask og ringer i vannet, og volumet er mer enn nødvendig høyt. Rytmikken er kantete. Det er ingen som reiser seg for å danse. Det gjennomgående innadvendte uttrykket er i stadig forandring, uten å miste grepet om seg selv. Adrian Myhrs elektriske basspill tar meg tilbake til tiden da progmusikken gikk i kortbukse og mye ennå var uoppdaget. Trioen er spennende å lytte til fordi den søker seg vekk fra de konvensjonelle friuttrykkene. Der jeg sitter, er det imidlertid vrient å motta de dypeste tonene uten at de oppleves som masse. Det er kanskje meningen at lyden skal presse meg, få meg inn i et lydhjørne trioen har kontroll på. Etter hvert har de etablert et grovt mønster jeg trives vergeløst i. Jeg rekker å tenke på Sun Ra, før vi er over i neste sekvens. Denne starter et annet sted, men det korthugde og lett originale følger trioen fint. De tre smiler forsiktig etter det korte settet, og det har de saktens grunn til. Kombinasjonen av kreativitet og kompromissløshet er verdifull. Viljen til å skyve fram et alvor, rapportere usentimentalt og avsette grå farger, er gull verdt.

Ståle Liavik Solberg, Frode Gjerstad og Sten Sandell. (foto: Tine Hvidtsten/Konsertforeninga)
Ståle Liavik Solberg, Frode Gjerstad og Sten Sandell. (foto: Tine Hvidtsten/Konsertforeninga)

Musikken til kveldens første trio fortsetter å spinne i hodet helt til Sten Sandell, Ståle Liavik Solberg og Frode Gjerstad tar oss inn i det akustiske. De tre treffer hverandre hjemme umiddelbart. Hvis fritt improviserende musikere spiller ballade, så gjør de det her og nå! Sandells saftige akkorder og Liavik Solbergs karakterfaste perkusjon omgir klarinetten. Trioen spilte sammen en gang i fjor. Da var det 11 – 12 år siden Sandell og Gjerstad hadde vært sammen på scenen. Det er pussig, tatt i betraktning hvor bra de kler hverandre og hvor intimt det låter. Solberg har gått i lære hos Gjerstad. Det kan være en av grunnene til at han mestrer frifaget så godt og opptrer som pådriver for to veteraner her på Mir i kveld. Jeg liker Frode Gjerstad bedre på saksofon enn på klarinett. Slik er det i kveld også. Saksofonen plasserer seg smidig og faller poengtert inn i det kollektive. Det er et overskudd av vitalitet på scenen. Den veldige erfaringen de tre forvalter, pløyes klokt og tradisjonsbevisst inn i musikken. Selvsagt låter det skjørt. Disse møtene i det ukjente utvikler seg uten sikkerhetsnett. Mye av kvaliteten er knyttet direkte opp mot det spontane, og det er slett ingen selvfølge at opplevelsen blir bra. De gangene de tre er til stede i det samme, ber jeg ikke om mer fra scenen. Slik er det mesteparten av tiden i kveld.
Begge trioer har satt tydelige nedslag og vekket interesse fra forskjellige felt. Det er en god idé å la to innholdsmessig ulike og forholdsvis korte sett fylle kvelden, særlig når de balanserer hverandre kvalitetsmessig. Som publikummer rekker jeg ikke å nå et metningspunkt i lyttearbeidet mitt, før jeg tas nye steder. Disse tirsdagene på Mir har det må å suse videre i ørene helt til fredag.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev