Tjue fingre, fire hender og en duo
Den erfarne gjeteren og ungsauen finner tonen i Stavanger.
Snakk om å være tett og tungt til stede! Pianospillet lukker seg om seg selv i vill begeistring over sitt eget. Da er det fint at Frode Gjerstad er saksofonisten. Han finner åpninger der andre ville blitt stående på utsiden. Det gir fin intensitet og god glid i duettene gjennom de første omdreiningene på albumet. Isach Skeidsvoll liker seg åpenbart nede i mørket, i det innadvendte og innkapslede. Jeg får et førsteinntrykk av at pianisten lar være å innby og overlater festansvaret til saksofonisten. Det pussige er at det fungerer så bra. Dette bildet av tokløverets væremåte forandrer seg gjennom de syv sporene.
Gjerstad kan fortelle at dette er første gang de to spiller sammen. De møtte hverandre i Bergen i august. Skeidsvolls spill skal ha gjort inntrykk på Gjerstad. I november ble så pianisten invitert til Stavanger. Fire timers reise med kollektivtransport. Den 14. desember gikk Skeidsvoll av bussen i oljebyen. Duoen fikk en time til disposisjon i Spor 5, jazzens hovedscene i Stavanger. Der har de et godt piano. Dagen etter gjorde de to noen flere opptak. Det kan høres ut som to ortodokse dager i impromusikeres verden.
En gjennomgående kvalitet i den musikken som ble skapt disse dagene, er knyttet direkte til nerven i materialet. Fraværet av likegyldighet. Tilstedeværelsens triumf. Det er noe ved Isach Skeidsvolls spill som får meg til å tenke på Don Pullen. Det er en tanke som glir over. Blandingen av fri utfoldelse og melodisk teft er uansett en styrke hos Skeidsvoll. Han kan virke ustoppelig intens. Nettopp derfor kan det være fint å høre han i de områdene der roen råder. Denne kontrastenes velsignelse gir også et påslag til kvaliteten. Så er det Frode Gjerstad og hans lange og eventyrlige liv i det fri. Jeg lar meg stadig fylle av denne mannens evne til å spille smittende inspirert. Kombinasjonen av sterk gjenkjennelighet og ny bevegelse preger den modne mannens beste grep. De som har skaffet seg et språk å være i, må utvikle det og holde det levende. Det er nettopp det jeg opplever at Gjerstad gjør.
Når de kommer til «Fourth hand. Second finger», rekker man så vidt å si ballade, før musikken krever en annen betegnelse. Dette er albumets desidert lengste spor, og det tar deg til mange avkroker. Skeidsvoll er full av idéer og dyrker bruddet mer enn kontinuiteten. Det gir overraskende bevegelse, og det fordrer en skarp medspiller med gode lytteegenskaper. En Frode. Det er også fint å høre paret avdempet, som i åpningen av «Third hand. Fifth finger». Jeg hadde gjerne hørt at de oppholdt seg lenger i dette. Uansett syns jeg «Twenty Fingers» er et godt dokument. Dette første møtet rommer friskheten som den slags kan ha. Mønstrene som avsettes, har egenart, og det dirrer fint i de gjeveste partiene.
