Ti år og helt tidløs

Den gjennomførte sendrektigheten og de langsomme bevegelsene har tatt bolig i Huntsvilles vesen. Ingar Zach, Tonny Kluften og Ivar Grydeland har alltid tatt tiden til hjelp. De kan faktisk seile foruten vind. Musikken deres duver. Den mangler brå overganger og vinner seg på underfundighet. Jeg får bilder i hodet. Hvor er det de spiller meg hen, liksom? Dette spørsmålet ønsker jeg ikke svar på.

Musikken på «Bow Shoulder» fylte ti år i sommer. Den ble innspilt i Wilco Loft i Chicago i juni 2010. Huntsville ble for anledningen utvidet med gitarist Nels Cline og perkusjonist Glenn Kotche, begge kjente som medlemmer i Wilco. Utvidelsen rommer også Jim O´Rourke og Loren Connors-assosierte Darin Gray på bass og Yuka Honda på tangenter. Sistnevnte er en svært velmerittert  utøver innenfor det åpne, og det gjør ikke dette prosjektet mindre spennende at nettopp disse fire lar seg inspirere innenfor Huntsvilles ring.

Jeg har lyst til å starte med gitarspillet til Ivar Grydeland. Det er som om han ikke spiller akkordene vi hører, men heller slipper dem løs i musikken. Legger dem fram til beskuelse. De blir liksom liggende prisgitt de omgivelsene de hviler i. Eller han kan sette sammen figurer som underbygger rytmikken og de omdreiende bevegelsene, innta førersetet. Det han gjør, har sterk egenkarakter. Så er det trommene og utstyret til Ingar Zach som er drivaksel i musikken. Han skaper lydsirkler og kretsløp som næres av nyanserte innspill. Det er ingen hast i det han gjør. Idéene får lov til å vokse og male ut mønstre som setter seg i stoffet. El-bassist Tonny Kluften er en gjerrigknark, og mangler interesse for å peke mot seg selv. Spillet hans er som skapt for det innadvendte preget Huntsville-uttrykkene har.

Så er det ganske oppsiktsvekkende hvordan albumets fire gjester glir inn i den norske trioens idéverden. Med sin lange erfaring innenfor improvisasjonsfaget har de forutsetninger for å styrke innholdet, uten å miste seg selv. Det ligger både respekt og beundring til grunn, vil jeg tro. At Huntsville har holdt på lenge og utviklet en band-sound, er jo tiltrekkende i seg selv. Bare spør Wilco! Huntsville-språket har sine egne kasus og syntaktiske finurligheter. Det åpner for original fortelling og gode historier fra ytterkantene. Det abstrakte og det melodiøse skaper tone i stoffet. Når steel-gitaren tar ordet, går jeg på fest. Så setter jeg meg i hjørnet når hele bandet brenner av alvor. Entydigheten har dårlige vilkår i denne musikken. Det gjør lyttearbeidet godt. Det tar meg til steder der jeg nyter å være.