Tåler vossinger usikkerhet?

Av Audun Vinger

Nå handler jo Vossa Jazz i stor grad om menneskene som bor på Voss, men jeg vil fortsatt mene at om ikke hjertet så et vitalt organ manifesteres i 0825-toget fra Oslo S fredag morgen. Stadig nye musikere kommer til hvert år, som vi vet, men det virker likevel som at det er en hard kjerne som står der nede på perrongen hvert år, enten det er tidligere diplomater, behattede jazzjournalister, en og annen forfatter eller den kameratgjengen som alltid sitter i restaurantvognen med medbragt spekeskinke og øl og god, nesten gammeldags, forventning i blikket. Vossa Jazz har da også en spesiell vibe som er verd å trakte etter. Jeg observerer også noen andre smågjenger som ikke er der på jobb men som er der for å være i bobla en helg. Med tanke på høyt prisnivå på hoteller og så videre er dessverre dette noe som er i ferd med å forsvinne andre festivaler
En og annen ferierende skiløper er det jo også der på perrongen, og en av Isungset-søstrene står også for en kombinasjon iført ski-tøy og oppakning fra topp til tå, men det er uansett en følelse av at alle på dette toget skal dit på jazzen.

Jeg blir sittende mellom pianist Jonas Cambien, som skal være vikar i Emmeluth’s Amoeba, og bassisten med det bygdemessig uslåelige navnet Hallvard Gaardløs som skal spille med Aksel Røeds nye bandprosjekt. Litt småprat med dem, litt soving, litt lesing i The Zone of Interest av Martin Amis, to timer med meningsløse forsøk på å logge på wi-fien, og vips er man framme. I grått regn denne gang, men fortsatt inviterende stemning.
Siden toget var en time forsinket rakk jeg ikke en tone av Tell Us, andreklasse fra jazzlinja, litt irriterende fordi det er gøy å høre sluttkonserten av en turné man så den første av. Været var uansett så ugjestmildt at småkonsertene i gondolbanen ikke fristet.

Jazzinorges utsendte rakk ikke Tell Us på gondolbanen, men det gjorde heldigvis mange andre. Foto: Julie Inez Weinholdt/Vossa Jazz

Etter enda en time på øyet var det på tide å komme seg ned på åpningskonserten. For første gang på maange år uten den klassiske «Ta ho godt i mot»-introen før Trude Storheim skulle åpne festivalen. Det er lett å tenke at det blir et tomrom etter henne, om det viser seg at det er mer enn bare ett års pause. Med tanke på at festivalen har over femti år på baken har de med andre ord klart seg gjennom endringer før også.
Årets nye sjef Laila Melkevoll klarte seg bra, hun, i flott bunad og alt, etterfulgt av en strålende opplagt kulturminister Lubna Jaffery, som gikk ut av manus og med troverdighet utbrøt hvor gøy det var for henne å stå på scenen på Vossa Jazz som minister og kom med barndomsminner fra Voss Cup og senere som festivaldeltaker.

Kulturminister Lubna Jaffery. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Åpningstalen fra Kjartan Fløgstad, som har fått ny vind i seilene etter at han begynte å opptre med band, fikk noe så sjelden som ekstatisk applaus. Han holdt en rapp, eller et stev, som ikke bare var erke-fløgstadiansk med sine ordspill, blødmer, musikalitet og seriøse entusiasme – men som også fanget essensen i Vossa Jazzen. Det var frekt, ironisk, drømmende og heimstadsbundent. Vossinger har sans for tradisjon og naturen og kulturen, men det er også tak i dem, de har vyer og internasjonal selvtillit. Det er alltid fullt på åpningskonserten, og festivalens mannlige veteraner går stolt rundt i sine lite prangende hverdagsklær, kanskje med en litt finere skjorte eller en gammel festivaltrøye under ytterjakken av slitt, brunt skinn.

Årets åpningskonsert brøt kanskje litt med den stilen, selv om Siv Øyunn Kjenstad Brunborg har stolte aner på Voss. Etter Per Indrehus’ tradisjonsrike hymne «Heime på steinane» fremført på lur og synth var det klart for betraktelig mer moderne og urbane sensibiliteter. Jeg vil tro det var endel tradisjonalister der inne som vred seg litt på stolene.

Aspects. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Øyunn sammen med sitt hovedsakelig danske band fremførte verket Aspects, opprinnelig skrevet for og fremført på Munch under Ultima-festivalen i Oslo. Det utkom også som album rett før jul. Det er moderne og følelsessterk alternativ-pop med elementer av jazz, samtidsmusikk og hiphop – med Øyunn på trommer, sang, performance og et rap-innslag. I tillegg til den fine musikken er det inkorporert en kortfilm, ikke som et visuelt tillegg men som en sentral del av verkets undersøkelse av selvfølelse og tilhørighet, og moderne angst og frykten for ikke å strekke til, selv blant venner. Øyunn spiller selv en av rollene, litt mer forknytt enn sin vellykkede og åpne venninne spilt av den glimrende multikunstneren Gine Cornelia Pedersen. Fotoene og stemningen i filmen regissert av Caroline Johansen er ypperlig, og harmonerer godt med musikken, som har mer enn nok jazz i seg, spesielt Jakob Eri Myhre på trompet og ledninger. Noen av låtene har fine, små hooks som i «Take Me Out» – og Øyunns særegne trommestil er sentral underveis, med mikk. Litt overtydelig selvhjelp-aktig blir det i en scene der Øyunn i filmen endelig tar mobilen etter mange ubesvarte anrop – og får seg selv på scenen på tråden. Det er viktig å lytte til seg selv, og høre at en selv er bra, menes det. Ung moderne usikkerhet går litt på tvers av det vågale, kaste seg utfor fjellet-aktige som Voss selger seg inn på, men jeg vil si at vossingene også har veldig godt av å bli utsatt for det. Det føles ikke alltid som en perfekt match, men det er stort å oppleve en artist som er villig til å ta risikoen det er å stå fram med noe så kunstnerisk personlig.

Øyunn. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Det går alltid slag i slag på Voss fra tidlig til sent, og man kan rett og slett ikke få med seg alt. Emmeluth’s Amoeba var en selvfølge inne i det merkelige rommet som kalles Jazzklubben. Et avlangt konferanserom i gammel hotellstil, lavt under taket og med scenen plassert på midtveggen, men der har det virkelig vært mange gode opplevelser. Signe E. og kompani var i godt humør, konsentrerte seg om materiale fra den flotte nye plata Nonsense (Moserobie) som jeg kjøpte et LP-eksemplar av etter konserten (i rettferdighetens navn ikke på Spotify). Trommis Ole Mofjell hadde vært i kø over vidda og ankom med sin betydelig bagasje kun minutter før gig. Den ganske geniale gitaristen Karl Bjorå holdt seg stort sett i bakgrunnen, og har en utsøkt rytmisk rolle i dette bandet. Vikar Cambien passet godt – der originalpianist Christian Balvig noen gang høres ut som en morsom småbåt i fri flyt gjennom store, mørke bølger, var det med Cambien i kjent stil mer som å høre treverket i flygelet bli bygget sammen for hånd. Underlig musikk, men storveis stemning.

Signe Emmeluth og Ole Mofjell. Foto: Runhild Hegge/Vossa Jazz

Så var det bort på det ikke helt perfekte spillestede Pentagon, en slags nattklubb på hotellet. Saksofonist og konsertarrangør Aksel Røed er helt klart en av de viktigste figurene i den byens jazzliv, og har svært mange baller i lufta. Han presenterte et nytt band og «verk» her, Død sjø som i følge programmet var  «inspirert av havet, av Røed sine opphald på hytta på Sotra, og av besteforeldra hans, som kjende det uendeleg løyndomsfulle djupet langt betre enn den bergenske saksofonisten sjølv gjer.» Med Even Helte Hermansen på gitar og rytmeseksjonen fra Spidergawd (med mere) Kenneth Kapstad og Hallvard Gaardløs sto det i kortene at dette skulle bli full bombing med typisk norsk rullende jazzrock. Men den gang ei, dette var en stor opptur, svært gode vibes, nedpå stemning, deilige grooves, besnærende gitarlyder fra tilbaketrukken Even, levende bassganger som var på spasertur, trommespill som ikke overskygget de andre – og en Røed som virkelig begynner å stige frem med en utsøkt tone her, spesielt på tenoren. Da han plukket opp barytonen fryktet jeg karslige grynt, men også her var det jazzrock med sjel, som Motorpsycho og Dead i sine mer forsiktige og behagelige jams. Dette bandet burde fortsette, og jeg ser fram til LP-en som skulle komme innen to virkeår, i følge Røed selv. Bandet trakk også mange folk.
Denne konserten gjorde at jeg ikke rakk mer enn én låt med Gabriela Garrubo med band, også her var det fullt, og mer rolige brasilianske toner enn hva jeg forventet, med Gararrubo ved flygelet og et smakfullt band. Jeg lovet meg selv å se mer av dem ved neste mulighet.

Ingebrigt Håker Flaten og David Murray. Foto: Anders Flatlandsmo/Vossa Jazz

Det var to-tre svært fristende konserter til denne kvelden, men jeg skjønte da jeg satte meg ned for å se saksofonlegenden David Murray med Paal/Ingo-rytmeseksjonen at lite kunne toppe dette. I stilig lyseblå dress og snodige snor-briller som satt sammen med en magnet, imponerte han stort med sitt spill, ja det var tidvis som å komme til en slag kjerne av jazzens historie. Det virket også som musikkstudentene som okkuperte hele første rad også følte det samme.
Det var fullt hus og dårlig luft der inne, men han orket noen virkelige, sjelfulle utblåsninger. Det var mange bass-soli og tromme-soli, og jeg tror litt mer originalskrevet materiale enn forrige gang jeg hørte dem – men her har de virkelig funnet noe sammen. En trio som betyr noe.

Murray/Flaten/Nilssen-Love. Foto: Martin Brattvåg Dahl/Vossa Jazz

Jeg gikk innom jammen med Elisabeth Trøen og Dag Arnesen, klokken var over 23 og som «alle vet», skjer det noe spesielt med vossinger da. Oppe på Stasjonen var den strålende artisten Live Sollid for anledningen DJ, folkemusikk/blues/whatever-trioen Resjemheia skulle lage liv på lokalet, og IPA avslutte med sin superjazz. Men da jeg bare skulle en kjapp tur opp for å legge fra meg LP-en jeg hadde kjøpt gikk gardinen ned og jeg sovnet godt med lyden av David Murray og hans norske venner i minnet.