Suverent fra Lage Lund

Til høsten er det 10 år siden den da 27 år gamle gitaristen Lage Lund fra Skien vant The Thelonious Monk International Jazz Competition i Washington, USA. Triumfen i den prestisjetunge konkurransen kom etter studier ved så vel Berklee i Boston som Juilliard i New York, der Lund var den første el-gitaristen noen sinne ved jazzutdanningen. I dag har den Brooklyn-bosatte musikeren for lengst etablert seg som utøver og pedagog på toppnivå i New York, og har høstet fine kritikker for flere album, seinest «Live at Smalls» (2012) og «Foolhardy» og «Owl Trio» (2013). Nå er han plateaktuell igjen med trioalbumet «Idlewild», der han som ved flere tidligere anledninger har bassisten Ben Street og trommeslageren Bill Stewart som medspillere.

To Lund-originaler, fire standarder («Come Rain or Come Shine», «So in Love», «Just One of Those Things», «Good Morning Heartache») og håndplukkede låter som John Coltranes «Straight Street», Bobby Hutchersons «Isn’t This My Sound Around Me?», Joe Chambers’ «Mirrors» og Kenny Kirklands «Chance» utgjør spillelista på «Idlewild», nok et Lund-album som bærer i seg hele det lavmælte mesterskapet som er gitaristens varemerke. Spillet hans kombinerer suveren tonedannelse og -kontroll med en harmonisk eventyrlyst som gjør hver takt særdeles innbydende og innholdsrik, og når han skrur temperaturen (og tempoet) i de intrikate improvisasjonene fra «høy» til «glohet» med en fraseringsflyt som nesten er provoserende uanstrengt, kan det være en ganske konsentrasjonskrevende øvelse å følge tonevandringene hans. Men belønningen er like raus som kravene er høye: Lyttefrukter av ypperste format, servert av en fabelaktig gitarist og to meritterte musikere tilhørende New Yorks beste på sine instrumenter. Street og Stewart støtter lojalt sin leder på best tenkelige måte innenfor trioformatets grenser, utfordrer og holder tilbake med rutinert besluttsomhet og håndterer rytmikk, fargelegging og harmoniforankring med en ikke-brautende autoritet som det er en ren nytelse å fornemme der den utfolder seg denne triomusiseringen som låter svært så «live» i studio.

Terje Mosnes