Støtteerklæring til en dialog i nød

Vinteren 2016 kom Jon Balke med albumet «Warp», 16 låter med Balkes flygel i dialog med ulike forhåndsprosesserte lydlige omgivelser. Alt reflekterte over interaksjonen mellom kunstneren og omverdenen: Hvordan griper den kunstneriske prosessen og dens omgivelser inn i hverandre? Hvordan påvirker disse to størrelsene hverandre?

Nå, fire år etter, forfølger Jon Balke temaet på sitt nye album «Discourses». Nok en gang skjer det gjennom 16 korte «låter», «satser» eller «stykker», nok en gang er grensene mellom det noterte og improviserte i pianospillet knapt registrerbare, og nok en gang handler det om musikk med varierende melodisk og harmonisk kompleksitet. Men rollene til de maskinelt manipulerte lydene fra keyboards, cello og andre kilder virker denne gang klarere definert, der de skiftevis kontrasterer, omsvøper, kommenterer og underbygger musiseringen fra flygelet. På samme måte virker Balkes spill om mulig enda strammere og autoritetsfylt, både i romantisk balladelune og når han gror fram melodilinjer fra en trillende tonetetthet der arpeggioene antar noe nær kaskade-heftighet.

«Discourses» kan oversettes med «diskurser» eller «samtaler» på norsk, og Balke forteller at språk, nærmere bestemt retorikk, er et utgangspunkt for musikken. Spesielt er han uroet over hvordan dialogen har kommet til å lide og delvis opphøre i de siste årenes offentlige samtale, i takt med at det politiske klimaet har hardnet til og ført til stadig mer uforsonlige og splittende talemåter. Åpningssporet, «the self and the opposition», har da også mye av munnhuggeriets perkusjonistiske aggressivitet i seg, og følges opp av «the facilitator» – «tilretteleggeren», «mekleren» – som etter en snill, nesten Grieg’sk åpning bringer inn en metallisk, sirkelsaglyd som antyder at «the facilitator» nok står overfor betydelige utfordringer. I det hele tatt går det an å lese de 16 titlene som klare føringer fra Balke, her er både «the polarisation», «the assumptions» og «the how», videre «arguments» nummer en og to, og ikke å forglemme tre «afterthoughts». Programmusikk blir det likevel aldri, snarere en slags «Goldberg-variasjonene», eller kanskje heller «Goldberg-improvisasjonene» for jazz-fundert piano i samklang med klanglige og rytmiske omgivelser, og de gjør «Discourses» til en fascinerende utvidelse/videreutvikling av det solo-konseptet som Jon Balke startet med «Book of Velocities» og fortsatte med «Warp». Balkes bravader med Masqualero, Oslo 13, E’Olen, Jøkleba, Magnetic North, Siwan og Batagraf har for lengst etablert ham som en av de mest ruvende og originale skaperkreftene i norsk musikkliv, og det føles både trygt og riktig å hevde at denne seineste runden i solo-prosjektet så visst ikke minimerer den statusen, men snarere gir den enda mer tyngde.