Denne kvelden låter deilig tradisjonelt og er rik på substans.
Det ligger et klipp ute på YouTube der Knut Borge deler ut Spellemannprisen i kategorien jazz. Året er 1995, og vinneren heter Vigleik Storaas. Velfortjent, selvfølgelig, og det er ikke den eneste prisen pianisten har mottatt. Men til tross for flere påskjønnelser og til tross for mange gode anmeldelser har jeg en bestemt følelse av at pianist og komponist Storaas ikke helt har fått den oppmerksomheten eller posisjonen han fortjener. Jeg syns navnet hans kan skrives med litt større bokstaver.
Han er en skarp tradisjonsbærer, og han setter egen signatur i platene sine. I tillegg har han fargelagt andres albumutgivelser og tilført dem kvalitetsrikt overskudd. Her på Herr Nilsen sitter vi vaglet opp, tett i tett og har nærkontakt med klubbfølelsen. Dette lokalets intimitet, gir gratis nerve til stemningen. Pianisten har med seg fire musikere og skal i hovedsak spille låter fra albumet «Open Ears» fra 2010. Bassist Mats Eilertsen, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompetist Tore Johansen og saksofonist Tore Brunborg. Det er en allianse som vet hvordan de bygger en konsert.
Vigleik Storaas. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Kvintetten setter ut med åpningssporet fra det ovennevnte albumet, «Number One». Det bærer på et helt enkelt tema i lyseblått, som blir vakkert ivaretatt av de to blåserne. Det er ro i spillet, og det åpne og såre uttrykket i trompeten kommuniserer godt. Det renner smidig og sprudler lett. Man kan jo si at det er framført med modenhetens diskrete sjarm. Og anslaget til Storaas er så distinkt at du slipper å tenke på Bill Evans. Vigleik kan antenne bandet, og han kan spre musikalsk entusiasme helt ut til fortaubordene. Så er det Tore Brunborg og hans spenstige og uselviske tone. Saksofonisten tjener felleskapet, enten han tilfører sødme eller han lader bandet med kraft. Det virker helt uanstrengt det han gjør. I dette bandet er alle anførere. Vigleik Storaas tar iallfall ikke større plass enn noen av de andre.
De spiller «Reminiscing» og «Fort Gaelic». Det er klasse over bevegelsene og fornøyelig å lytte til. Det kan låte sindig og reflektert, men også dansbart og utadvendt. Vigleiks rytmiske figurer setter nerve i det som kommer. Bassist Eilertsen får også plass til sitt og holder seg i det delikate, enten han får midtrommet i musikken eller han nærer dynamikken i tett kompaniskap med trommeslageren. De to utgjør et bunnsolid drivverk. I «Haunting» er det Tore Brunborg som holder i poesien. Publikum kan bare å åpne opp og være til stede under blomstringen hans. Sånn er det kun den trofaste jazzen som kan låte. Mot slutten av konserten strammer kvintetten musklene og gjør seg selv en smule mer heftig. Spanderer litt mer saft. Det blir tatt godt i mot. Mens enda en trikk passerer utenfor vinduene, holder vi applausen gående til bandet stiller fullsatt på scenen igjen. I ekstranummeret har de med seg vokalist Elin Rosseland på podiet. Hun gir kveldens siste runde et eget avtrykk. På vei opp mot Grensen lager jeg en plan for denne teksten. Jeg bestemmer meg for å påpeke at Vigleik Storaas fortjener større bokstaver i navnet sitt.
