Veslemøy Narvesen “We Don’t Imagine Anymore” - Oslo jazzfestival, 16. august 2021

Stor forestillingsevne

Veslemøy Narvesens talentprisvinnerkonsert for Oslojazz var rett og slett dypt rørende.

Av Audun Vinger

Da Oslo Jazzfestival hadde sin åpning i koronasommeren 2020 var det mye sosial usikkerhet rundt omkring. Usbl finansierer den store talentprisen som festivalen gir ut årlig til en ung musiker, siden det tydeligvis er fint å bli assossiert med begreper som innovasjon, kvalitet og ungdommelighet. Da representanten fra Usbl skulle dele ut sjekken og blomstene til det årets lykkelige vinner Veslemøy Narvesen, en trommeslager fra Kristiansand som i noen år hadde gitt veldig mye fin lyd fra seg på Oslos scener, var man på grunn av daværende antibac-regime så opptatt av at man ikke skulle dele mikrofoner at Narvesen ble fratatt muligheten til å uttrykke sin overraskelse og takknemlighet for oppmerksomheten fra scenen.

Heldigvis har hun fått uttrykt seg på flere nivåer siden den gang. Trommeslageren har hatt et interessant år, med mange forskjellige prosjekter folk tydeligvis er ivrige på å lytte til i flere sjatteringer av jazz, pop og impro, og velrenommerte norske jazzmusikere vil mer enn gjerne spille med henne, siden hun har klart å utvise stor personlighet i spillestil og også en betydelig evne til å lytte slik at musikerene finner hverandre. Hun har flyttet til Trondheim for å ta musikerutdannelsen et steg videre på Jazzlinja der. Det har også vært mye positiv oppmerksomhet omkring den meget organiske gruppen Kongle Trio som hun har sammen med bassist Øystein Skjelstad Østensen og pianist Liv Andrea Hauge. Det er en av jazznorges sikreste inngangsbilletter til lykkefølelse å oppleve disse tre improviserende musikerene sammen. For et nydelig band! Det var de fra deres første konsert, og de har hatt en rivende utvikling i de to årene som er gått siden debuten. Ikke fryktelig overraskende vant de tidligere i denne uken Jazzintro, i tett konkurranse med andre gode unge musikere, noe som resulterte i GRAMO-stipend og et stort lanseringsprogram. De hadde sikkert klart seg uten også.


Foto: Recep Ozeke/Oslo Jazzfestival

Åpningsdagen på årets festival ble avsluttet av Narvesens takk for prisen-konsert, som sikkert kunne artet seg på mange forskjellige vis, men som ble et slags stort tenkt bestillingsverk med nyskrevet musikk innstudert tidligere i år og fremført for første gang her. We don’t imagine anymore, var det fine navnet på prosjektet. Jeg har de siste årene forsøkt se så mange konserter der hun har deltatt som mulig, det er noe med touchen og timingen i spillet hennes som tiltaler kraftig, spesielt som jazztrommeslager der hun er en slags arvtager etter Per Oddvar Johansen og Jon Christensen, men også i endel mer hardbarka rock/impro-sammenhenger der trommesettet virkelig har fått kjørt seg. Hva man kunne vente på denne prisvinnerkonserten var uvisst.

Det begynte også temmelig prøvende, med en noe keitete start. Først ble jeg noe skuffet over at ensemblemedlem Anja Lauvdal var blitt byttet ut med en vikar, men det skulle vise seg at Håvard Aufles på synther, piano og caps var en meget egnet erstatter. Han har imponert dypt sammen med Trondheim Jazzorkester og GURLS denne festivalsommeren og er helt klart en musiker å følge tett. Nicolas Leirtrø var med på kontrabass, noe han gjorde ypperlig selv om han fra før er mest kjent for sitt barytongitarspill, blant annet for bandet I Like To Sleep. Han hadde en slapp’ende utforskningstrang på det store instrumentet som ga fin farge til musikken, og det gjorde så absolutt hans bandkamerat Amund Storløkken Åse på vibrafon også. Han kan vri ut noen virkelig skjønne og lange soli fra instrumentet sitt, men det er også rom for mer forvrengte lyder. Siden det ikke er fryktelig mange på det instrumentet i landet for tiden, og han gjør en så god figur på det, virker det soleklart at han vil få nok å gjøre fremover han også. Den voksne i gruppen var Eirik Hegdal på diverse treblås, kanskje en smule mer tilbakeholden enn ellers her, men det var til det beste for totalopplevelsen av musikken.


Nicolas Leirtrø og Veslemøy Narvesen. Foto: Recep Ozeke/Oslo Jazzfestival

Et annet sentrum ble skapt av vokalisten Jakob Nordli Leirvik, nylig uteksaminert av Jazzlinja og med en historie fra Idol. Den noe nølende starten med overraskende norskspråklig visejazz satt litt ustøtt, best som en sjarmerende demoinnspilling til en utgivelse på Øra Fonogram. Kanskje fordi det kom så overraskende, smakte jeg på skuffelsen. Men det var ikke langt inn i sang nummer to før det begynte å nappe lett i gåsehuden. Nordli Leirvik vekslet mellom norsk og engelsk og ordløs vokal der sistnevnte kanskje gjorde sterkest inntrykk og han fikk benyttet sin mikrofonteknikk bedre. Det blir veldig sårbart og med fare for å vakle med slik vokal, men hans intense tilstedeværelse i musikken omgjorde det til en styrke, og fra materialet begynte å vise frem noen låter med enormt hitpotensiale begynte alt ved konserten å oppleves som ganske fantastisk. Låttitler som «Fantastien» var betegnende, det var søkende og lekent og veldig mildt og søtt og liflig og inspirerende. Hun klarte å lage melodier som grep tak i publikum umiddelbart, som de ville gå og nynne på etterpå. Cirka midtveis i konserten merket vi trommeslageren Narvesen også, det var noen små vakre cymbalslag hun gjorde som var nok til at jeg rett og slett begynte å gråte – noe som patetisk nok skulle inntreffe flere ganger senere i konserten. Hvordan kan noe enkelt trommespill være så følsomt og fortellende? Det er bemerkelsesverdig. Hele hennes musikerpersonlighet var tilsynelatende å finne i de slagene, det var meget rørende, og det ble tydelig utover konserten hvordan dette pop-kompositoriske, ensemble-samspillet og hennes karakteristiske, improviserende touch smeltet sammen. «Da jeg begynte å skulle skrive dette stykket følte jeg at jeg ikke hadde noe mer kreativitet igjen i kroppen min», sa Narvesen i mikrofonen, og så skjønte man som lytter hvor personlig, sårbar og dedikert denne musikken faktisk var for henne. Men aldri selvmedlidende. Mot slutten spilte de en låt som het «Dopamin Detox» som sendte vemodige lykkebølger gjennom salen, da hun sang låten som en duett med Nordli Leirvik var det noe av det mest hjertevarmende jeg har opplevd på en scene på veldig lenge, og da Hegdal dro til med en fullblods saksofonsolo var musikken komplett.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev