Stillferdig, men med sprengkraft
Tore Brunborg og Steinar Raknes – sammen er de langsomtvirkende dynamitt.
Duosamarbeidet til saksofonist Tore Brunborg og bassist Steinar Raknes startet for alvor i fjor, og på forsommeren i år kostet de på seg én dag i Rainbow Studio og spilte inn «Backcountry». Tre felleskrediterte låter, fire signert Brunborg og en Raknes-låt utgjør originalrepertoaret, som er supplert med argentinske Ariel Ramirez’ stemningsbombe, «Alfonsina y el mar», i sin tid gjort kjent av Mercedes Sosa og seinere av noen dusin andre, blant dem Ane Brun.
Nakent
Tenorsaksofon/kontrabass er som duoer flest en lydlig naken konstellasjon der «alt» er hørbart. «Backcountry» gir således god anledning til å studere for eksempel nyansene i Brunborgs tone(r) eller Raknes´ valg av intensitetsnivå når han «komper», og gir selvsagt fri innsikt i kommunikasjonen mellom de to «fortellerne» der de på ulike vis gir sine bidrag til helheten.
Brunborg og Raknes går til verket uten sjokkeffekter eller påfunn av noe slag. Noen håndslag mot basskroppen er det eneste avviket fra vanlig instrumentbehandling, her handler det rett og slett om to drevne musikanter som med lyttende årvåkenhet spiller akustisk duo og kontinuerlig plasserer seg i forhold til hverandre i fellesformidlingen. I mine ører løser de utfordringene godt, og utvikler melodiene sammen i et stillferdig modernistisk språk med trygg avstand til så vel rutinepreget motstandsløshet som forsert abstraheringsiver.
Dialoger
Denne kammermusiseringen for to innebærer ofte en nedbygging av skillet mellom melodibærer og akkompagnatør. Selv om Raknes naturlig nok tar det største ansvaret for rytmemarkering, driv og harmonisk forankring, Brunborg ditto for melodipresentasjon og melodi-improvisasjon, er det i høy grad formidling gjennom dialog som gjelder for denne duoen. Både under, rundt og sammen med Brunborgs vitale, men alltid kontrollerte saksofonspill er Raknes en særdeles aktiv bassist, og sammen blir de en slags langsomtvirkende dynamitt som opererer uten smell og rystelser, men som like fullt setter dype spor. Kanskje er Brunborgs nesten klagesang-aktige tittellåt, tilegnet minnet om moren, det beste eksemplet, men flere melodier her inviterer til tankeflukt og kontemplasjon på en måte som gjør det vanskelig å avslå.
