Kongsberg Jazzfestival, torsdag 5. juli 2018

Sterk torsdagsmeny på Kongsberg

Det ble bassistene som satte merker i festivalens andre dag.

Alle som har trasket rundt på en festival, vet at det går en grense for hva man kan ta inn. Denne dagen nøyer jeg meg derfor med fire av de femten innslagene som var annonsert i programmet, og først ut er bassisten Christian Meaas Svendsen. Han entrer scenen på intime – og etter hvert svært så varme – Galleri Åkern, barbeint og barhodet, kledd i svart og med buer hengende fra beltet. Ser ut som han skal ut i krigen, men han skal bare møte sitt eget instrument med omfavnelser og kjærlighet. Meaas Svendsen skaper så mye egenart i løpet av forestillingen, at jeg lar meg imponere. Med utradisjonelle teknikker lokker han fram lyd fra bassen som du knapt trodde befant seg der inne. Han opptrer som perkusjonist, han plystrer og han gjør gymøvelser. Det låter seigt eller kraftfullt helakustisk. Hypnotiserende enkelt og gjerne så lavmælt at knappenåler skjerper seg. Det er ikke lystigheten som springer mot oss, snarere et alvor som er godt å være i. Christian Meaas Svendsen overrasker og fascinerer i dette solosettet. Han vugger lyden inn mot avslutning. Disse nakne og små arrangementene er viktige for en levende festival. Viktigheten blir understreket av den høye basskvaliteten.
Saken fortsetter under bildet.

Christian Meaas Svendsen (foto: Odd Eirik Skjolde/Kongsberg Jazzfestival)

Hedvig Mollestad
Hedvig Mollestad skrev verket «21:12» for sologitar. Det var en bestilling til maleren Ørnulf Opdahls utstilling «Vintersolverv» i 2017. Nå er hun på Energimølla for å framføre musikken med band, men jeg får ikke helt tak i henne i dag, blant alle de referansene hun omgir seg med. Visst låter det tøft, og det er ikke mange uttrykk jeg har likt bedre enn dem som oppstod i tida mellom 1968 og 1973, men likevel! Bassist Ellen Brekken, trommeslager Axel Skalstad og keyboardist Marte Eberson har gjort leksene sine. De er særdeles dyktige, og jeg blir stående og tenke på de første gangene jeg lyttet til albumene «Live Evil» og «Red». Eller så Ian Paice slå trommer og Terje Rypdal spille gitar. Eberson åpner noen saftige akkorder, bretter dem ut. Skalstad behandler dem rått. Selve verket beveger seg gjennom uensartet landskap, og estetikken er god som gull. Mollestad har kontroll i det intrikate og kraft i det tunge.
Bandet hennes har fylt Energimølla, og publikum er begeistret. I likhet med Motorpsycho og Elephant9 dykker Mollestad i historien og gjør seg på sett og vis avhengig å sette en egen signatur i det velkjente. Det syns jeg dagens kvartett klarer best i de partiene der Hedvig Mollestad holder fram et tema og lar det leve i varierte utgaver på gitarhalsen, lar det får tid til å sette seg og møte seg selv i forskjellige forkledninger. Ellen Brekken kjenner plassen sin i dette stoffet, vet hvordan hun løfter et riff. Joda, det står av seg selv, men jeg har gått mer tilfreds fra Mollestad-konserter ved tidligere anledninger.
Saken fortsetter under bildet.

Hedvig Mollestad med Axel Skalstad, Ellen Brekken og Marte Eberson. (foto: Christian Haukeli/Kongsberg Jazzfestival)

Teater og opera
Så går turen til kirken. Der skulle Carla Bley ha spilt, og hennes avlysning er sommerens mest beklagelige. Nå er det isteden konserten «Clashes» som er flyttet fram. Kongsberg kirke presenterer Ida Løvli Hidle, Erlend Skomsvoll, Håkon Kornstad og Ensemble Allegria. Det skal bli teater, klassisk sang, og det skal dukes for mat. Når Ida Løvli Hidle entrer scenen og setter seg foran pianoet med trekkspillet, blir hun bokstavelig talt bedt om å komme seg ut igjen, av orkestermedlemmene. Man aner at dette er en kommentar til store hendelser i Europa, noe Skomsvoll bekrefter når han omtaler verket etter framføringen. Han snakker om en verden i endring, om nye migrasjonslover i Danmark og om møter mellom ulike kulturer. Kanskje det er fordi Løvli Hidle spiller så utvetydig vakkert og teknisk briljant at hun får lov til å bli.
Musikken kan beskrives som samtidsorientert, men sødmefylt. Den kan kvitre henrykt, men også bevege seg skakt sidelengs. Erlend Skomsvolls pianokonsert fungerer som et metaverk, der kommentarer om selve skriveprosessen inngår i det musikalske. Det gir en pussig effekt. Pianisten kaster notearkene omkring og understreker det teatralske. Det fins en flerspråklighet i denne musikken, som er god å oppleve. Håkon Kornstad tar fram operaferdighetene og forfører med saksofon. I stykket «Anekdoter om et måltid» opptrer han som forteller. Det er mye å ta inn! Jeg gleder meg mest over pianokonserten og finner måltidet mindre vellykket. Hva foregår inne i hjernen til en komponist mens han komponerer? Og hva skjer med oss når vi møter våre egne fordommer? Det var disse temaene som skulle utforskes. Kanskje jeg vet litt mer om dem nå.

«Clashes» i Kongsberg kirke (foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival)

Av med hatten
Så skal jeg inn og ta av meg hatten for Jon Rune Strøm Quintet. Etter albumet «Fragments»  vet jeg mye om hva jeg går til på Energimølla. Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen på bass, André Roligheten, saksofon, Thomas Johansson, trompet og Andreas Wildhagen, trommer. Kvintetten tar tak i frijazzpraksis fra 60-tallet og finner egne måter å håndtere den på. Strøm plasserer aldri seg selv i midten. Bandets tyngdepunkt flytter seg, og denne konserten inneholder så mye eminent spill, så mye lekenhet og så hyppige overraskelser at den vil bli stående. De to blåserne alene byr på så mye variasjon i seg selv, at opplevelsen aldri visner. Musikken er artikulert, presenteres med teft og lever med feeling. Jeg har i grunnen ingen motforestillinger. Kanskje jeg kan framheve Johanssons spretne modenheter av noen utlegninger eller Strøms lettbente framdrift. Det er uansett inntrykkene fra de kollektive samhandlingen som sitter. Denne kvelden fikk jeg gitt meg på topp. Det kjennes fint.

Fra forsiden

Nyhet

I Like to Sleep er Årets unge jazzmusikere 2018

I Like to Sleep ble kåret til Årets unge jazzmusikere etter Jazzintro-finalen under Moldejazz onsdag 18. juli. Bandet får en lanseringspakke fra Norsk jazzforum og Talent Norge samt Gramo-stipendet på 150 000 kroner.

Moldejazz, tirsdag 17. juli 2018

MaXx Tic Boom!

David Sanborn Acoustic og Donny McCaslin var de største navnene på Moldejazz-tirsdagen, men Allison Miller's Boom Tic Boom og Trondheim Jazzorkester & The MaXx skapte de sterkeste ekkoene.

Meld deg på vårt nyhetsbrev