Bodø Jazz Open, 2. feb. 2018

Standardjazz og moderne sjangervegring

Fredagens BJO-program bød både på tradisjonsjazz og moderne musikk mellom stilartene. Sjangerbastarden Broen gjorde et sterkt inntrykk.

Ettermiddagskonserten med England Brooks og Bodil Niskas kvartett sto mainstream-jazzens tegn. Niskas fyldige tenortone dro tankene til Stan Getz og Ben Webster, og hun tolket den klassiske låtskatten i de gamle mestrenes ånd. Den mørkstemte vokalen til England Brooks formidlet låtene med ekthet og «feeling», og sammen er de to damene en perfekt kunstnerisk match. I tillegg til et grunnkomp med god nerve leverte bassist Hans Backenroth og trommis Roger Johansen stilsikre soloer, og pianist Magne Arnesen tangerer Niska i stil og improvisasjonsevne.  En nydelig utgave av «In the Wee Small Hours» viste hvor uanstrengt uttrykkene til England og Bodil passer sammen, og av de mange velspilte klassikerne i kvartettsekvensen var bossa-låten «O Grande Amor» blant de som traff en fullsatt sal midt i jazzhjertet.
Saken fortsetter under bildet.

Bodil Niska og England Brooks (foto: Henrik Dvergsland/Bodø Jazz Open)

Fredagskvelden på Sinus var viet de unge bandene White Ascot og Broen. Sistnevnte har fått internasjonal skryt, og her hjemme White Ascot vært på ungdomsturné i regi av Nordnorsk jazzsenter.
I kvartetten White Ascot pakkes Frida Lydia Virtanen flotte stemme inn i streite tangentbaserte arrangementer. Bass og trommer kompletterer det smakfulle lydbildet, og selv om det finnes jazz i noen melodier er Ascot-musikken nærmere soulinfluert pop enn jazz. Arrangementene hadde både sangharmonier og fine detaljer, men ved første bekjentskap virket låtmaterialet ujevnt. Blant de sterkeste melodiskuddene var den popnære «Ha Ha Ha, I`m Losing my Mind».
Saken fortsetter under bildet.

White Ascot (foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open)

Og så kom Broen. I Marianna Røe har bandet en råsterk vokalist, og det helhetlige uttrykket er bortenfor sjangrene. Sterke popmelodier, hardtslående rap, støyende gitar, elektronikk og tuba både som bass og soloinstrument. Fra elektronikken/synthen kom både små fløyte-aktige «looper», støy og kraftige keyboards-pålegg, og bak trommene drev Hans Hulbækmo det hele fram med heftig rytmikk med varierende «ganglag».  Uttrykket var som et eksplosivt festdop, der musikk-elementer av ulikt slag møtes til ei uforutsigbar sirkusforestilling, og spenningen steg mens musikken nærmet seg en slags kontrollert miks av avantgarde og flerfarget psychedelia. Kjempetøft.
Saken fortsetter under bildet.

Broens Marianna Røe (foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open)

Så ble det natt, og på Hundholmen Brygghus fikk øltørste «pilsgrimer» musikk på kjøpet. To alternerende band i to etasjer. Til publikums begeistring pisket det lokale veteranlaget Funkifize med vokalist Kjell Andreassen opp stemningen med fet, horndrevet soul-jazz i Tower of Power-gata. I etasjen under huserte Nypan Trio. Med besetningen gitar, hammondorgel og trommer blir bandet fort puttet i Jimmy Smith-båsen, og det er delvis riktig. Selv om orgelspillet drar veksler på klassisk soul-jazz a la Smith og gitaren tidvis lød av George Benson så hadde fortalte imidlertid noen av låtene at trioen totalt sett har en bredere palett å dyppe jazzpenselen i. Godt driv, bra låter og spenstig improvisasjon preget uttrykket.

Dermed var en innholdsrik musikk-dag slutt. Og enda har jeg ikke nevnt av Procol Harum sendte både publikum og anmeldere til euforiens himmel i Stormens storsal.

Kjell Nordeng

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev