Spetakkelkonserten

Av Filip Roshauw

Forløsningen kommer til slutt. Signe Emmeluths verk Physicality in/emotion føles på første lytt som et verk som tidlig definerer bredden det kommer til å utforske – i det energiske, i det stramme, det utflytende og det abstrakte – men hvor det tar litt tid å få øre på dybden, den store fortellingen. Men når bandet til sist samles, først rundt et underlig, skeivt ostinat med vakre, svale klangflater og senere i et gigantisk riff, fundert på to el-basser, gitar og trommer, med utagerende sang fra Maja S.K. Ratkje og en karakteristisk sprutende altsaksofon-duett med Signe Emmeluth og Amalie Dahl, innhyllet i lys og røyk, faller denne lytterens barnslige trang til å få servert den store meninga med det hele litt på plass. Som om det vi har hørt tidligere i konsertens syv strekk har vært en ulmende, stadig voksende masse som plutselig gis bevegelse og dundrer ut i salen.

Emmeluth har, når hun skal forklare hva slags tanker som ligger bak verket, henvist til de fysiske aspektene ved musikk – hvordan lyd berører oss, rent kroppslig og gjennom det også emosjonelt. Den kraftoverføringen der ligger kanskje i kjernen av hvordan noen av oss får stort følelsesmessig utbytte, glede, forløsning og avspenning – av musikk som andre folk, også med et visst poeng må vi kanskje innrømme, ser på som det rene, overdøvende spetakkel. Og der første del av konserten liksom gransker hvordan slike intense lommer av lyd oppstår, og også skrur dem av tvert og ser på hva det er som da blir igjen i tomrommet, føles den siste delen i større grad som en demonstrasjon av hva det er som skjer når man slutter å fundere over disse kontrastene, og kaster seg uti.

Tidligere på den første dagen av Moldejazz 2021, ble boken Fra mirakelet til tempelet lansert. Den inneholder bilder av Harald Opheim og den er ført i pennen av jazzjournalist Johan Hauknes, som samtidig med slippet også mottok en svært fortjent Molderose fra festivalen. Boka skildrer utviklingen av festivalens Artist in Residence-program fra starten med Chick Corea i år 2000 og frem til Gard Nilssens residency i 2019 (Karin Krogs inntreden i 2020 falt i utgangspunktet utenfor bokprosjektets rammer, men er for ordens skyld også omtalt i bokens vedlegg). Mirakelet i tittelen henspiller på tittelen på anmeldelsen Terje Mosnes i sin tid skrev fra det første møtet mellom Chick Corea og Trondheim Jazzorkester – “Mirakelkonserten!” – en feiende flott tabloid overskrift, skrevet to år etter det såkalte Mirakelet i Marseille og et par uker etter at Norge røk ut av sitt fremdeles siste fotballmesterskap for herrer. Kanskje tenkte Mosnes at den norske sommerleseren trengte et mirakel akkurat da – og han og resten av de som var til stede på Moldejazz fant jo jaggu noe som lignet også, det har ettertiden vist.

For både Trondheim Jazzorkester (TJO), som også mottok Molderosen i går, og Artist in Residence-ordningen ble på en måte essensielle norske musikkinstitusjoner den kvelden – det er i hvert fall fristende å beskrive det slik i ettertid – og det er fascinerende å lese om hvordan de løper parallelt. For samtidig som residency-ordningen modnes, og både brukes til å hente jazzens aller største navn samtidig som den løfter fram hjemlige kunstnerskap, tydeliggjør orkesterets rolle seg utover 2000-tallet. De ønsket ikke å bli “horns for hire”, som tidligere Moldejazz-festivalsjef Jan Ole Otnæs sier i sitt intervju med Hauknes: “De ville (…) at det skulle være et orkester som utviklet og presenterte ny musikk”. Det er ikke nødvendigvis gitt at alle residerende artister spiller med dem – i stedet har de blitt en headliner i seg selv og brukt (blant annet) Moldejazz til å presentere ny musikk med et bredt spekter av artister.

Underveis har den definerende egenskapen til orkesteret blitt mer og mer tydelig. Det er er en selvfølge for veldig mange som følger med på jazz (og omegn) her til lands, men sikkert alt annet enn dét når man ser TJOs navn på papiret for første gang: De er ikke ett orkester i det hele tatt, men en rekke forskjellige ensembler satt sammen for ulike anledninger. Eller rett og slett “et budsjett”, som orkesterets nåværende kunstneriske leder, Ole Morten Vågan, har sagt på karakteristisk knuskbløtt vis. I løpet av et hvilket som helst år er 8-10 forskjellige TJO-er i sving i innland og utland, med overlappende, men også tildels radikalt forskjellige besetninger.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Overføringen av impulser, fra musiker til musiker og fra generasjon til generasjon, er en av de fineste selvfølgene som ligger i bunnen for all (jazz)musikk. Mye av magien ved for eksempel festivaler, enten du er på scene eller i sal, kan oppsummeres i nye møter. Utformingen av TJO har gitt en varig struktur til denne sosialiseringsprosessen som blir mer og mer fascinerende jo lenger man kommer fra de første formative smellene. Når det som var unge talenter er blitt tradisjonsbærere, og orkesteret etter hvert også har utviklet gamle og nye nøkkelpersoner (for eksempel Emmeluth) og sine egne gjenkjennelige måter å gjøre ting på.

Det kan være så konkret som sceneoppsettet – det føles liksom alltid som at det bankende trommeslagerhjertet finnes klin i midten av musikermylderet, som et glohett smørøye – det har med den tydelige, spontane dirigeringen underveis, som løser opp det skrevne og bidrar til å gjøre dette til virkelig kollektiv musikk. Måten de liksom alltid, når man iakttar dem, føles som en bablende bøling på fotballtur til Danmark, både på og av scenen. Og det har å gjøre med diverse klanger og arrangementsmessige troper som føles umiskjennelig TJO-ske, ikke nødvendigvis kvelende, men nok til stede til at det er en positiv overraskelse når noen finner en litt annen måte å knekke nøtta på, som for eksempel det festivalaktuelle GURLS-prosjektet gjør.

Om man for eksempel skriver om norsk jazz, eller forsøker å følge med på mekanismene som både endrer og bevarer ting på musikkscenen generelt sett, er TJO en ufattelig nyttig, unnskyld uttrykket, case. Det lar oss se på og diskutere dreininger, både stilistisk, men også i sammensetning, balansekunst og mangfold. På disse feltene er det opplagt masse som gjenstår – mer enn det ett prosjektfellesskap kan få til på egenhånd. Men det er verdt å nevne at utdelingen av neste års JazZtipendiat til Marianna Sangita Angeletaki Røe og hennes prosjekt «Spiti/Hjem», som også ble kunngjort i går, føles spesielt kjærkommen. Én av målsetningene for verket, som tar utgangspunkt i Røes forhold til gresk folkemusikk, er å bidra til at “den kulturelle mangfoldigheten som finnes i Norge også kan bli sterkere representert i [jazz]musikk, og ikke bare i pop, hiphop eller urban musikk, slik som det er nå.” Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at denne utfordringen, på musikersiden, publikumssiden og jazzskribentsiden, er enda seigere materie enn kjønnsbalanse. Kulturelle klasseskiller spiller inn på en helt annen måte, arbeidet med rekruttering er annerledes og vil antageligvis trenge en rekke ideer ingen har kommet på ennå – og enten «Spiti/Hjem» blir bra, dårlig eller helt midt på treet, vil det sette i gang nye tankeprosesser.

Og dét er jo litt tingen med disse Sparebank1-støttede JazZtipendiat-konsertene med TJO på Moldejazz. De er idétunge konserter, nesten alle sammen. Det er sånn opplegget er skrudd sammen. Fjorårets konsert med den store favoritten Johan Lindvall føltes som et tilfelle der de vidløftige tankene rett og slett ikke fant ordentlig sammen, dessverre. Året før der var det også steder i Alf Hulbækmos vakre Skumringsbarda hvor musikkopplevelsen knaket under vekten av det tenkte. Og, som antydet tidligere i teksten – under den første delen av konserten med Emmeluth og TJO kan man kjenne på det absurde i å sitte i en (covid-)full sal med festivalgira boomers og så nistirre så hardt på musikkens tannhjul som man gjør her.

Men dette er jo en ting som fascinerer med Signe Emmeluth generelt sett. Som bandmedlem og svært aktiv tilstedeværelse på scenen i dag, blåser hun virkelig en dansende og fresende glede inn i de aller fleste øyeblikk. Arbeidet med egen musikk kvartetten Emmeluth’s Amoeba, med duoen Owl og med TJO, viser en mer stringent, analytisk side. Som om hun spør, hva hvis jeg kontrollerer denne ilden, konsentrerer den… hva om sankthansbålet blir til en sveiseflamme?

Fascinerende og taggete melodier, hvor jeg synes jeg hører både (men ikke utelukkende) John Zorn og Stravinskij luske i krokene, flerrer gjennom ensemblet, som også har en (TJO-typisk) nymusikk-orientert strykeflanke i Eira Bjørnstad Foss på fiolin og Marianne Baudouin Lie på cello. Trombonist Henrik Munkeby Nørstebø får rikelig med plass til sitt karakteristiske motoriske drønn, hvor schallstykket formelig sluker mikrofonen og den surklende lyden rister i alt som sitter løst inne i teatersalen.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Gitarist Karl Bjorå, Emmeluths makker i det aller meste, balanserer proggete jazzshredding og abstrakt anti-gitarisme på en måte som han føles alene om. Etter hvert dukker et kort strekk hvor hele bandet står og klapper – senere gjør de noe lignende med woodblocks. Det er frapperende – og det er ikke helt ferdig. Nå er også nesten i mål et velkjent estetisk siktepunkt for TJO – en måte å fremføre svært komplisert notert musikk litt rufsete og underkokt, som skaper et sorts meningsfullt strev i musikken og, tror jeg, kanskje bidrar til å gi uttrykket en bejazzet tekstur selv når man lener seg langt over i partiturmusikken. Det er en spenning vi kan kjenne igjen fra tidligere TJO-samarbeidspartner Atomic (dog, kuriøst nok, ikke nødvendigvis mest utpreget i musikken de skrev til sitt orkester-prosjekt, det er rart med det). Noen steder føles dette helt bevisst i Physicality in/emotion, men det finnes steder der det ikke føles villet, og hvor jeg savner litt ekstra presisjon – og hvor for eksempel synet av den nitidige partiturlesningen til den ellers glimrende TJO-veteranen Tor Haugerud på trommer, får en til å tenke at dette er musikk som fremdeles venter på å bli internalisert, og virkelig lette.

Men heldigvis finnes det andre, menneskelige lommer i musikken. Mye er nevnt allerede, her kommer litt til på tempen: Lyrisk pianospill fra Joakim Rainer Petersen eller begeistrede, knottevridende støyinnfall, blant annet fra Magnus Skavhaug Nergaard. Og ikke minst Maja S.K. Ratkje, med en naturlig pondus i disse grensetraktene som komponist, støymusiker, theremin-operatør, og som i tillegg til å finne både humor og alvor i den abstrakte, kaudervelske vokalen hun fremfører her, også har noen ordentlig store, sjelfulle sang-øyeblikk. Utforskningen av energien føles borte, energien står igjen. Det skal jo nå fram og berøre, alt dette her, det er jo helt åpenbart. Og det gjør det til slutt i Teateret Vårt, mandag under Moldejazz. Til høsten, når dette bandet tar med seg musikken rundt i Norge, kommer det sikkert til å smelle enda hardere. Å si akkurat det er jaggu blitt en TJO-klisjé, det også.

Disse var Trondheim Jazzorkester på Moldejazz mandag 19. juli 2021: Maja S. K. Ratkje – vokal, Eira Bjørnstad Foss – fiolin, Marianne Baudouin Lie – cello, Signe Emmeluth – altsax, Amalie Dahl – altsax, Henrik Munkeby Nørstebø – trombone, Joakim Rainer Petersen – piano/synth, Jonas Krøvel – bass, Karl Bjorå – gitar, Magnus Skavhaug Nergaard – bass, Tor Haugerud – trommer, Tor Brevik – lyd, Phillip Isaksen – lys