Spenstig tenkt, spenstig spilt

I den frodige bergenske musikerfloraen (enn si musikalske regnskogen) må Stein Urheim være en av de mest særpregede vekstene. Kjent fra så vel egne albumutgivelser som fra samarbeidet med Mari Kvien Brunvoll, ble gitaristen/komponisten hedret med Vossa Jazz-prisen i 2010, og i 2016 var han tilbake på festivalen med bestillingsverket «Travelling with the Natural Cosmolodic Orchestra». Nå foreligger reisen pluss litt til på albumet «Utopian Tales», og det er ikke et sekund for tidlig at denne høyst originale musikken blir tilgjengelig for flere enn dem som fylte Gamlekinoen ved urframføringen på Voss.

Som lytter kan du velge å bli med på Urheims elektroakustiske, mikrotonalitet-og-sci-fi-inspirerte reise uten kart eller føringer, for så med blanke ark å møte ham, Kjetil Møster (saksofoner, bassklarinett), Per Jørgensen (trompet, stemme), Ole Morten Vågan (kontrabass), Kåre Opheim (trommer, perkusjon), Mari Kvien Brunvoll (stemme, samples) og Jørgen Træen (synth, effekter) slik de låter, i stangende storm, svaiende stille og alt i mellom.
Men du kan også velge å møte Urheims utopiske eventyr med litt referansekunnskap, som for eksempel at låttittelen «Ustopia» er lånt fra Margaret Atwoods essay «The Road to Ustopia» og hennes litterære sci-fi univers (romanene «The Handmaid’s Tale», «Oryx and Crake», «The Year of the Flood»). I Atwoods «Ustopia» inngår utopien og dystopien i hverandre og beskriver både en sinnstilstand og en samfunnstilstand. Videre kan det være greit å vite at «Just Intonation Island» spiller på den ukonvensjonelle amerikanske komponisten Harry Partch’s anvendelse av mikrotonalitet og intonasjon av slagverkinstrumenter etter en skala med 43 intervaller; at «Letter from Walden Two» viser til adferdspsykologen B.F. Skinners utopiske, Thoreau-inspirerte 1948-roman «Walden Two», og at «The Selegrend Movement» refererer til et idealistisk/alternativt boligprosjekt utenfor Bergen på 1970/80-tallet, drevet fram av bl.a professor Edvard Vogt. Urheims inspiratorliste inkluderer også forfatterne Ursula K. Le Guin og Aldous Huxley samt den visjonære arkitekten Buckminster Fuller, og av mer samtidige musikalske kilder kommer vi ikke utenom americana, psykedelia/Pink Floyd og Miles Davis anno 1968-70: les «Miles Davis at Fillmore» og «Bitches Brew».

Et blandet brygg fra mange fantasi-dyrkende kilder? Definitivt. Men smart tenkt, mesterlig blandet, og båret oppe av de gode blandingers fornemste egenskap: Alle de ulike enkeltfaktorene, fra Møsters klarinettmørke via Jørgensens trompetlyrikk til Kvien Brunvolls stemme, faller på plass som naturlige bestanddeler i et større, originalt og homogent hele. Klangene fra Urheims ulike strengeinstrumenter og elektroniske virkemidler går som en slags rød tråd eller sonisk vedvarenhet gjennom hele albumet, enten de bærer melodien eller fargelegger, og alt – både Vossa Jazz-konserten og de studioinnspilte låtene – virker å vokse fra samme rot der det strekker seg mot lytteren med atskillig mer livsbejaende utopi enn mørk dystopi i stemningsmangfoldet av klangskyer, sarte melodier og nikkene mot den elektriske Miles.
Det er det siste, i form av «Letters from Walden Two» og «Trouble in Carnaticala», som blir mine favorittlåter, med Urheim, Møster, Jørgensen, Vågan og Opheim i heftig innrykk inn på Fillmore East for en ti minutters tid. OK, ikke Fillmore East, da, men nærmere New York City enn under disse jam-aktige, glødende forløpene har Gamlekinoen på Voss aldri vært. Jo, «Utopian Tales» er et bemerkelsesverdig album, med løftekraft av sjelden styrke.

Terje Mosnes