Souljazz som snytt ut av det glade 60-tallet

Det både komiske og nådeløse utsagnet «Vi är ledsna men du får inte längra vara barn» er unektelig en noe pussig tittel der det pryder albumet til Hegge, kontrabassist Bjørn Marius Hegges kvintett med saksofonistene Jonas Kullhammar og Martin Myhre Olsen, pianist Vigleik Storaas og trommeslager Håkon Mjåset Johansen.
Spesielt pussig fortoner tittelen seg siden musikken på plata låter som det stikk motsatte av en beklagelse. «Vi är ledsna men du får inte längra vara barn» byr på originalkomposisjoner av den unge, trønderske bandlederen, og klinger mest av alt som en glad, groovy og frodig feiring av 60-tallsjazzens mest utadvendte og melodibaserte modale modernisme.  Så swingende stilsikker i snittet er denne musiseringen at jeg formelig ser for meg Hegge & co i Van Gelder-studioet i New Jersey, fem skandinaviske pilegrimer i helhjertet utfoldelse, kanskje med en King Curtis-konsert fra kvelden i forveien friskt i minne og en stor fascinasjon for Cannonball Adderley, John Coltrane og den sensasjonelle Ornette Coleman-kvartetten i bagasjen.

Godt hørbare impulser fra tiårets soul/r&b så vel som den nye ekspressiviteten til tross, handler likevel «Vi är ledsna men du får inte längra vara barn» mest om uimotståelig drivende og danseeggende souljazz. Kullhammar og Myhre Olsen opererer unisont, enkeltvis og i dialoger med ildsprutende saxer langs melodilinjer og i tonetette kor, Storås forankrer musikken i gospeltradisjonens himmelske, blålige akkordskjemaer og Hegge/Mjåset Johansen fyrer opp et bass- og trommetrøkk som kan drive en hel amerikabåt tilbake over dammen når eventyret er over. For oss som kom til sosial sans og samling på seint 60- og tidlig -70-tall, blir dermed låter som «Whose bassline is it anyway?», «Valsen som svängde» og albumets ene ballade, «Vart är Egil?», små lystreiser i den musikalske tidsmaskinen tilbake til en tid der livet stort sett var analogt og akustisk, og der jazzen fortsatt appellerte vel så sterkt til føtter og følelser som til intellekt og analyse. Intet ondt om intellekt og analyse, verken innen jazzen eller på andre områder, men det er når du overrumples av plater som «Vi är ledsna men du får inte längra vara barn» at det plutselig, i noen øyeblikk, kan synes som om verden som sådan ville ha vunnet på om menneskeheten hadde tenkt litt mindre og danset og lekt litt mer.
Eller sagt på en annen måte: Hadde fått være barn litt lenger?