«I.E.» cover
Eivind Aarset
«I.E.»
Jazzland/Universal

Soniske skulpturer og svev

En improviserende, heavyrocka elektrosymfoniker i full utfoldelse.

Eivind Aarset (54) var for lengst etablert som en allsidig, erfaren og svært etterspurt gitarist da han kom med sitt første album i eget navn, «Electronique Noir», i 1997. Siden den gang har han, ikke minst internasjonalt, styrket posisjonen som en av tidas mest spennende elektroakustiske stemmer, og hans blodferske «I.E.» inngår i den forholdsvis eksklusive bunken med norske plater som våkne anmeldere og lyttere i ganske mange land uten videre sjekker ut når den foreligger.

«I.E.» – tittelen kan oversettes med «egentlig», «altså» eller «med andre ord» – er Aarsets sjuende album og det første etter ECM-debuten «Dream Logic» i 2012. Der gjorde han det meste selv – spilte diverse gitarer og perkusjon, styrte elektronikken og programmerte – og hadde bare Jan Bang med seg på kreditlista (sampling, diktafon, programmering, produksjon). Bang er sterkt til stede (sampling, live sampling) på «I.E.» også, sammen med flere bidragsytere, bl a messingblåsere, men kjernen denne gang er Aarsets faste kvartett med bassisten (og keyboardisten!) Audun Erlien og trommeslagerne/perkusjonistene/klangmakerne Erland Dahlen og Wetle Holte samt ham selv på elektriske og akustiske gitarer samt rikelig med elektroniske virkemidler.

Aarsets etablerte musikalske uttrykk – det går an å høre ham som en improviserende, dels heavyrockende, dels gitarsyngende elektro-symfoniker – gjennomgår likevel ingen stor forvandling eller utvidelse med «I. E.». Måten å anrette melodiene på, energisk over drivende riffs eller som ekkotunge svev, bærer Aarsets avtrykk, og han skrur stadig sammen lydbilder som dels er skulpturelle, dels atmosfæriske, eller han lar dem bygge seg opp som kjempebølger som til sist bruser inn over alt og alle. Som tidligere har både det sarte og det infernalske frikort til Aarsets musikkunivers, og på «I.E.» hersker han i lag med musikere som fikser begge deler pluss åpenbart også alt som finnes mellom ytterpunktene. Den tredelte «Wanderlust» (Aarset/Holte) er i så måte et eksempel, med inferno i «andresatsen» og akkurat hva tittelen «View from above» antyder av oversikt, ro og luftighet i «tredjesatsen». Mot slutten av albumet serverer Aarset et stykke teatralsk rock’n roll og elektropunk med hvesende vokal fra medkomponist Lorenzo Esposito Fornasari, og et spor som «They’ll be asked nothing» demonstrerer på eminent vis «elektrosymfonikeren» Aarset i full utfoldelse.

Med sine 71 minutter kan «I.E.» oppleves som en ganske massiv dose lyd, og enkelte tilløp til surstoffmangel kan nok komme til å gjøre seg gjeldende for andre enn akklimatiserte Aarset-fans. Like fullt er de små meditasjonene også til stede, og presisjonen og smakfullheten i byggingen av de store, komplekse lydbildene imponerende. Om Aarsets melodilinjer i seg selv ikke flytter fjell, funker de fint som «soniske utviklingsprosjekter» og gjør følgelig sitt til at «I.E.» alt i alt kommer som original og overbevisende gjennomført rapport om hvor Eivind Aarset befinner seg musikalsk akkurat nå. Det synes rimelig å anta at den neppe vil gjøre ham mindre ettertraktet på den internasjonale turné- og festivalscenen i kommende måneder og år.

Terje Mosnes

Fra forsiden

Plateanmeldelse

NTT: Nå faller løvet!

Sanskriti Shrestha går inn og ut av tradisjonen, Fredrik Ljungkvist kommer med triodebut og Jo Fougner Skaansar leker med jazzen og poesien.

Plateanmeldelse

I Like To Sleep gir stafettpinnen vidare

I løpet av det siste året har Årets unge jazzmusikarar 2018, I Like to Sleep, vore på turné, fått mentorrettleiing og spelt inn plate. Fristen for å søke Jazzintro 2020 er rett rundt rundt hjørnet – 1. november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev