Sondre og Elin tenner lys

Det er gjerne først dagen etter at du forstår hva du har vært utsatt for. Det gjelder for jazzfestivaler også. Himmelfartstorsdagen har nå forlatt oss for i år, og det som står igjen etter den her i Trondheim, er Eirik Hegdal Eklektisk Samband. Det bandet tok meg i retning av himmelen, og det er jo nettopp den typen reiser jeg er ute etter i musikken. I dag skinner sola over Jazzfest, og programmet er rammet inn av nasjonalskatter og stjernelag, hvis vi skal tro det som står skrevet der. Dagen starter iallfall med Karin Krog og Bjørn Alterhaug og den avrundes med Air Play.

Når Karin Krog introduseres i Olavshallen, får vi enda en gang høre om hvor lenge hun har holdt på og alt hun har betydd. Om «jazzeventyret» som allerede har rukket å bli den nye klisjéen. Til og med at Karin Krog er verdens kuleste dame, får vi vite. Og jeg som trodde det var Annette Peacock. Mon tro om ikke Krog setter mer pris på å bli verdsatt for den hun er  idag og det hun gjør idag. Det er Bjørn Alterhaug Kvartett som starter konserten, og det synger langt mer enn det knirker i bassen hans. Med pianist Vigleik Storaas, saksofonist Erlend Vangen Kongtorp og trommeslager Tom Olstad på varmt slep, spiller han seg nydelig inn mot dronningas komme. Her er ingenting forhastet. Kun godt modnet og levert innenfor en tradisjon som tilhører midtlinjen. Og hellige Olav for en akkompagnatør Storaas er. Når han slipper fri i front, går han til den plassen han er så god til å stelle.

Bjørn Alterhaug, Erlend Vang Kongtorp og Tom Olstad. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest

– Det er smekkfullt her. Fikk lyst til å gråte, sier Alterhaug. De har spilt «Drum bird», en låt bassisten skrev 1995 da han spilte med Bobo Stenson og Jon Christensen. Så blir vi ført inn i Coltrane-hjørnet, hvor kvartetten gjøre det trivelig for oss. Unge Kongtorp forvalter en tone og et spill som står seg i den erfaringstunge settingen. I Olavshallen får jazzen lov å være jazz. Slipper å blande seg med alt det andre som gjerne får lov å komme inn i disse utforskende tider. Jeg nyter renheten og koser meg. Så kommer vokalisten vår på scenen og starter med Rodgers og Harts «My romance». Ikke småtterier altså. Mobilkameraene heves, og det slår meg hvor mye bedre jeg liker urstemmen til Karin Krog enn den gymnastikkstemmen Jazzmeia Horn utsatte oss for i går. Krog, Alterhaug og gjengen vet at det er hjertet i innholdet som teller, og det slår fint her. John Surmans «It could be hip» er neste deltaker.  Stemmen til Krog er ikke lenger hva den en gang var, men hun bruker den slik at den treffer. Ja, den rommer også noe den ikke hadde før. Det er vel selve livets fremskridende sider som har satt seg. Slik de gjør hos oss alle. 

Karin Krog. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest

– So here I am in front of the band. Med mine favorittmusikere, sier hun. Vi får «Prelude to a kiss» og «Don´t get scared». I balladen «I wish I knew» bløtlegger Storaas stoffet og får et komp med gourmetsmak. Kanskje er dette Krog-forestillingens fineste. Hun tar fram kjenntegnene sine og krydrer forsiktig. Dette berører. Er i ferd med å bli et møte som overgår de forventningene jeg hadde. Konserten har gitt et oppløftende svar på hvem Karin Krog kan være  i dag. «God bless the child», og gud velsigne gamle utøvere, for den sakens skyld. Takk.

På festival er det alltid spennende med nye navn, og Obradovic – Tixier Duo har jeg aldri hørt før. Jeg så de to – Lada og David – i kaffekøen på hotellet i dag morges. De hadde det åpenbart bra sammen. På scenen i Dokkhuset fortsetter keyboardist David og trommeslager Lada  med å ha det bra sammen, men forestillingen deres skal vise seg å variere med tanke på braheten.  De setter i gang en brennhet sløyfe og henger seg på med synthsolo og trommer. Låter som en slags slepen og grunn utgave av gamle Soft Machine. De dropper noen lette bassbomber, og det suser av vind og biler i lydbildene. De bruker ikke lang tid på å vise oss at de kan spille. Jeg er med, men nekter plent å ta ordet spennende i min munn. De låter snarere konvensjonelt, riktignok i et format som skiller seg ut. 

Obradovic – Tixier Duo. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Det er lek med lyd og innhenting av stilbrokker fra pianoklassiske tradisjoner. «Next time you think of me» heter låta. De forteller at komposisjonene deres er fortellinger om familie, venner og hendelser i livene deres. Andre låt innledes med Jarrett-pulver og Gustavsen-strø i blandingen. Det er tiltalende, men ikke på en sterk måte. De to er tett på hverandre, men musikken oppleves som oppsplittet. Den ene idéen skyves raskt til side av den andre. De får ikke tid til å utvikle seg. Så løsner det noe i samspillet, og noe av det keyboardisten bedriver, får meg til å minnes Joe Zawinul, uten at standarden her på Dokkhuset er i nærheten. «A golden cage in a cold winter» omhandler pandemien og nedstengningen. Den byr på et dypt mørke som gir mening. Jeg syns duoen kler det volumniøse mer en det spinkle og dagklare. Vi får også en en låt viet et jordskjelv som ødela Ladas hjemby. Den buldrer og rister. Kirkeklokkene ringer, og sørgmodigheten brer seg. Det er nokså banalt, og jeg sliter med å møte opp. Musikken oppleves ikke som forløst. Innholdet er for spinkelt til å la seg omfavne.

Sondre Festad. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Borte på Folkets Hus ligger Trykkeriet scene. Der er det duket for bestillingsverket «Pieces of wood», skrevet av Sondre Ferstad. Han er munnspiller, sanger og multitalent leser jeg, og stykket hans rommer et audiovisuelt treverksunivers hvor musikk, trearbeid, redskaper og instrumenter møtes på scenen. Trekunstner Tor Reisch er med i bandet på et vis. Han jobber med huljern og kniver, og arbeidet hans kan følges på en skjerm over scenen. Forestillingen er ment som en hyllest til skapergleden, og når Ferstad, Ola Kvernberg og Selma French på munnspill og feler gråter fram lengsel med instrumentene sine, er atmosfæren satt. Jeg liker måten Ferstad anvender instrumentet sitt på. Dette er definitivt ikke Toots. Den melodiøse tilnærmingen hans akkompagneres av korrigerende lyd og idéer. Trearbeidet utvikler seg i samme rytme som musikken. Langsomt og kreativt. Svart/hvitt-bildene fører blikket bakover i tid. Musikken dupper og går. Fraber seg å være blendende. Det er hverdag i uttrykket, fremmet av antydningskunstens edle kvaliteter. Jeg finner det tilfredsstillende å lytte til noe som får være i seg selv over tid. 

Sondre Festad. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Pianist og trøorganist Vegard Bjerkan må ha teft for Sondres univers. Han spiller seg lyttende inn og samtaler nært med resten av bandet. De to felene gnager på overflaten og smykker ut musikken, parallelt med trearbeidets bevegelser mot sluttføring. Det høres ut som norsk folkemusikk fra et fylke ingen har hørt om. Fra en fjordarm som ikke kan gjenfinnes på kartet. Når Ferstad tar fram fele, og de er tre om strøkene, gires blåtonen opp. Selmas sang gir musikken enda et solid bein å stå på. Gladjazz kan andre drive med. Her får vi gravferdsmørke til å kjenne glede ved. Når bandet gjør seg stort, er det kontrasten til alt det forsiktige som styrer inntrykket, og når Sondre spiller trekkspill, er det som om munnspillet har fått en storebror. Det renner sakte og er salmevakkert. De klarer å si mye med lite, og perkusjonist Helge Andreas Norbakken er det perfekte drivhjulet for «Pieces of wood». Han tjener musikken, og holder visjonen oppreist gjennom det hele. Denne konsertopplevelsen er en av disse jeg putter i kofferten og tar med meg hjem.

Før Air Play skal avrunde denne festivaldagen, spiller Sondre Moshagen Lightning Trio på Trondheim Mekaniske. Det er ett av mange eksempler på hvordan Jazzfest Trondheim slipper til unge talenter og inngår samarbeid med utdanningsinstitusjoner. Unge utøvere trenger å møte etablerte musikere. Det er det mange som får anledning til på Jazzfest. Nettverk oppstår og utvikling trigges. Sondre Moshagen og trioen gjør et bunnsolid inntrykk. Jeg garanterer at de vil markere seg framover, dersom de holder sammen.

Elin Rosseland. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

80-tallet hadde ikke vært det samme uten Elin Rosseland. Jeg ble iallfall opptatt av den fremragende vokalisten i det tiåret. Hun var kanskje ikke noe nytt, men hun var likevel noe helt eget. Fair Play het bandet hun sang i den gangen. I dag heter det Air Play og består av Vigleik Storaas på piano, Johannes Eick på bass, Tor Yttredal på saksofoner, samt vokalisten. Den avkledde sounden de skaper på Dokkhuset, er gjenkjennelig. Stoffet snakker. Det noterte og improviserte folder hender og ber for musikken. Vigleik Storaas er like behagelig hjemme her som det han var hos Karin Krog. Musikken til Air Play har noe ubetinget rent og vakkert ved seg og kommer med en nerve som vibrerer stille. Hvilke sjelstilstander som synges fram her, mangler jeg ord for å beskrive, men komposisjonene vekker forestillinger om indre brytninger og benpipers bønn. Skog og ekorn kommer opp i tekstene. Det står fint. 

Vigleik Storaas. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

De spiller bandmedlemmenes komposisjoner i bolker etter tur. Rosseland sier noen ord om hvordan det har vært å komme tilbake med dette bandet, så lenge etter forrige gang de holdt på. De andre sier litt om komposisjonene sine, og disse seansene er gode for opplevelsen. Det er en slags balansert modernitet som preger fargene i materialet. Det låter gjennomført renslig, uten at det går mot sterilt. Når Storaas og Eick går i dialog, tror jeg på det de formidler. Mange kan dessuten ha mye å lære av hvordan Elin Rosseland formidler norske tekster. Språket gjør seg til venns med henne fordi hun møter det på gode måter. Jeg har kommet inn i Fair og Air Play nå. Kan gjenkjenne det som satte seg på 80-tallet. Det betyr ikke at kveldens Play gjentar seg. De fyller vel heller på med en modenhet som tar dem videre. I Vigleiks bolk får vi «Fin låt». Tittelen gjenspeiler at han ikke ville at de andre skulle mene noe om den. Den har en godlynt melodi som får vri seg rundt i akkordskjemaene og vise seg fra flere sider. 

Jeg var litt usikker på hvor jeg befant meg i forhold til Play-musikken i 2024. Nå vet jeg det. Den hadde ikke forlatt meg, og den brukte kort tid på å feste seg igjen. Den poetiske bærekraften er minst like solid, og den tilstedeværelsen jeg har etterlyst hos flere av artistene på Jazzfest, er nettopp en styrke her. Til slutt er det Rosselands låter sin tur, og de avsluttes med «Var det alt?» Jeg vil beskrive det som en berikelse for norsk jazz at Air Play har tatt opp tråden igjen. Jazzfest Trondheim skal ha honnør for at de satte dette – var det stjernelag de kalte det – på programmet.