Solosax i særklasse
Marius Nesets soloalbum er en åpenbaring av en musikalsk henvendelse.
Alle som har fulgt Marius Nesets karriere og ikke minst plateutgivelser de siste 10 åra, vet at han har utviklet seg til å bli en tenorsaxofonist med noe nær uvirkelig instrumentbeherskelse og klangpalett. Også som komponist har han tatt store steg, og at det måtte en pandemi til for å påføre ham tid og ro til å dokumentere alt dette i form av et akustisk soloalbum, kan selvsagt betraktes som et paradoks.
Men sånn er det, og nå er «A New Dawn» her, med ni Neset-komposisjoner av ulik alder, men alle født som solosax-stykker, og her uforstyrret framført som akkurat det. Innspillingen fant sted så seint som i januar, og om koronaåret 2020s avlysninger og langsomhet i det hele tatt kan sies å ha utløst positive bivirkninger, må Marius Nesets plutselige sjanse til å lage «A New Dawn» være blant dem.
Han åpner albumet med «A New Creation», og trenger ikke fryktelig mange takter på å bekrefte at tenortonen er hel, full og under stålkontroll, og at den så visst duger som fortellerstemme i både langstrakte melodisvev og stakkatomelodiske hekkeløp. Sømløst modulerende mellom toneartene er Neset både en saksofonistisk fjellvandringsmann og globetrotter, like hjemme i folketonesullende «A Day in the Sparrow’s Life» som i dialogen med Lutoslawski i «Morning Mist». To bestillinger fra Bergen Filharmoniske Orkester er representert gjennom temaene fra «Manmade» og «Every Little Step» – den første uroppført med Neset som sax-solist for et drøyt år siden, den siste et orkestralt verk med særdeles godt mottatt førsteframføring for bare et par uker siden – og tenorleken blir medrivende munter på den alternativt klangfargede «Brighter Times» og delvis rolige, delvis tonetette «Taste of Spring». To gjenhør fra 2011-albumet «Golden Xplosion» får vi også, «Old Poison (XL) og «The Real Ysj», men denne gang altså uten Django Bates, Jasper Høiby og Anton Egers medvirkning.
Hele albumet ånder av ro og gnistrer av energi – ingen enkel kombinasjon å få til, verken med sax, pensel eller penn – og av og til virker det fullstendig usannsynlig at Neset virkelig spiller både «basskomp» og lyse fraser simultant uten å benytte påleggsteknikk. I det hele tatt virker det som om han er i stand til å få instrumentet til å gjøre alt, muligens bortsett fra å støvsuge tepper, og desto mer forbløffende, enn si imponerende, er det at denne tekniske bravadoen aldri får stille seg i veien for innholdet i tonefortellingen, altså musikken. «A New Dawn» er rett og slett en åpenbaring av en musikalsk henvendelse, og til alle dem som ikke får med seg Marius Nesets solokonserter på Jazzfest i Trondheim lørdag eller Mai:Jazz i Stavanger søndag: Dette albumet er et knallgodt alternativ.
