Selv om Raymond Johansen glemte å erklære Oslo Jazzfestival for åpnet i sin entusiastiske åpningstale, fikk festivalen en strålende start i går kveld.
Av Terje Mosnes
For: Etter byrådslederens velvillige monolog, festivalsjef Øyvind Larsens takk til medarbeidere, sponsorer, musikere og publikum, og overrekkelse av Usbl Jazztalentprisen til Ola Erlien, sørget Ola Kvernberg og Oslo jazzensemble for at festivalen rent musikalsk kom knallsterkt ut av startblokkene. Skulle årets utgave av Oslo Jazzfestival vise seg å holde samme nivå hele det ukelange løpet ut, blir det en minneverdig festival, antibac-tider eller ei.
TAKKET: Festivalsjef Øyvind Larsen kunne endelig ønske velkommen til festival igjen, og var raus med takksigelsene. Foto: Terje Mosnes
Bakpå?
Å koble Oslo jazzensemble med komponisten og solisten Ola Kvernberg til åpningskonserten virket i utgangspunktet som en godt tenkt idé, og konserten i Sentralens Marmorhall bekreftet dette. Kvernbergs ferske komposisjon for anledningen, «The Ballroom», satte tonen med en vakker fele (Kvernberg)/akkordeon (Kalle Moberg)-introduksjon av melodien, og selv om jeg i midtpartiet (der Kvernberg flyttet over til flygelet og fordrev Anders Aarum over til de elektriske tangentene) ikke klarte å bestemme meg for om bassist Trygve Fiske lå (u)lovlig langt bakpå, eller om det skulle låte akkurat sånn, føyde «The Ballroom» seg fint inn i rekken av melodiøse, men likevel aldri tvangsmelodiøse Kvernberg-verk.
Kanskje hadde ikke det store ensemblet – 15 pluss Kvernberg på scenen i går – fått stykket helt under huden, men det var en framføring som hadde sine øyeblikk, og det er vel med ny musikk som med vaksiner – god etter én, men best etter to, kanskje tre doser/konserter?
Godt arrangert
Til konsertens øvrige repertoar hadde jazzensemblets Martin Myhre Olsen arrangert og orkestrert eldre Kvernberg-låter, «Buon Anima», «Wintermelon» og «Boog» fra Moldejazz/Jazzfest-verket «Liarbird» (2010) og «Metamechanics» fra «The Mechanical Fair», som sprang ut av Kongsberg Jazzfestival i 2013. Saksofonist/arrangør/komponist Myhre Olsen har i noen år vært blant de mest spennende stemmene i den (forholdsvis) yngre norske jazzen, og i mine ører levde Kvernbergs melodier gode liv i Myhre Olsens nye drakter. De var kreert med lojalitet til både det kvernbergske, aldri hvilende melodihjerte, og ikke minst til det store bandets iboende solistkraft og ensemble-ynde.
Og den er gudbedre ikke snau.
UNIK: Ola Kvernberg – fiolinist og komponist. Foto: Terje Mosnes
Kor av klasse
Det er mange som kan levere kor av klasse i Oslo jazzensemble. I går var Børge-Are Halvorsen (tenorsax), Jens Thoresen (gitar, med og uten bottleneck!), Kalle Moberg og Myhre Olsen selv blant de mest fremtredende, og går vi til ensemble-ynden, er det fint balanserte banduttrykket så herlig rufse-presist og klanglig så mangfoldig at Oslo jazzensemble virkelig må kunne betegnes som et eliteorkester. Med en klangpalett som blant annet inkluderer sousafon, basstrombone, bassklarinetter, fløyte, akkordeon og ei fele koplet til en fryktinngytende fotkonsoll til disposisjon, hadde Myhre Olsen åpenbart hatt noen valgmuligheter, både for tutti-forløp, grupperinger og solist-støtte, og i det store og hele sympatiserte jeg med valgene hans. Det gjaldt også der han lot samklangen av messing og treblås tendere mot det bastante, og jeg medgir gladelig at jeg satte umåtelig pris på hvordan han lot den kollektive groove-gleden få råde grunnen i «Boog», denne lett slangetemmeraktige låta som kan få selv en hageslange fra Jernia til å svaie henført og hypnotisert. Å høre et stort og vitaltspillende orkester som Oslo jazzensemble gå for full maskin, er virkelig en fabelaktig opplevelse, men de mer subtile, lyriske stemningene er ikke å forakte, de heller, og konserten bød i så måte på et dynamisk spenn som gjorde den variert og aldri kjedelig.
DIRIGENT: Oslo jazzensembles sousafonspillende musikalske lagkaptein, Even Kruse Skatrud, ledet an i det ferske repertoaret med myndig hånd fra sin posisjon på vingen. Foto: Terje Mosnes
Forføre og begeistre
Og Ola Kvernberg selv? Joda, fortsatt en unik improvisator og instrumentvirtuos som kan forføre, beta og begeistre som bare de beste kan. Ballade eller uptempo spiller ingen rolle, han framstår som like hjemme i alle stemninger, og da han og ensemblet avsluttet med det smellvakre ekstranummeret «Jag etter vind», som han fikk filmmusikk-Amanda for i 2013 og som er med på albumet «The Mechanical Fair Live», gikk det et betatt sukk gjennom Marmorsalen. Om det kom fra ett eller flere hjerter, aner jeg ikke, men der og da tror jeg det var representativt for oss alle.
