Ole Morten Vågan Octet – Kampenjazz, Cafeteatret – 17. oktober 2021

Smakfullt og spenstig på Grønland

Bassisten har med seg musikere og låter det skinner av.

Ole Morten Vågan er residerende kapellmester hos Kampenjazz denne høsten. Idéen om å la en og samme musiker presentere tre prosjekter i løpet av én sesong er glimrende. Det gir artisten mulighet til å spre vingene, grave dypt og bruke fargene sine. Bassist Vågan skal være nummer åtte i rekka av Kampen-residerende, og han er i godt selskap. Kveldens konsert er den andre bassisten gjør. Den første fant sted søndag 26. september, med Ole Morten Vågan Grønland Quartet. Der spilte Paal Nilssen-Love, Kalle Moberg og Per «Texas» Johansson. En mildt sagt skarp og interessant besetning. Det samme kan sies om innmaten i kveldens Ole Morten Vågan Octet. Der møter vi Sofia Jernberg på vokal, Håkon Aase på fiolin, Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon og Sidiki Camara på perkusjon, samt treblåserne Jonas Kullhammar, Signe Emmeluth og Eirik Hegdal.


Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

–Veldig gøy å være her, sier Vågan. Det skal det sannelig bli for oss også. Det er rein jungel i det de starter. Hakkebakkejungel av beste merke, tenker jeg.  Hele vidunderet gynger i vei med seige blåsearrangementer, med flere fortellinger i samme omdreining, mens perkusjonen gir underlaget tilbakelent preg. Hegdal, Emmeluth og Kullhammar utveksler idéer, støtter og kontrasterer hverandre og får temaene til å smyge seg under huden min. Så peker perkusjon og fele langt tilbake til steder jeg ikke vet hvor er, før musikken liksom drar seg gjennom klassisk skole og ut i det fri. Det er riktig underholdende å lytte til.

Etter hvert starter Ole M. en melodigang på bassen, rytmisk innbydende, før hele rekka, med Sofia Jernberg på smidig og høystemt vokal, bygger ut tilbudet. Dette er nærmest fengende på en litt tverr måte. Så er det godt å høre Jernberg i pine og klage, klar og innlevet. Dette bandet har så mange størrelser i besetningen at det blir en ren luksus å lytte. Løssluppenhet og stram form er i de beste hender. At de både spiller Chris McGregor og hyller Henry Threadgill vitner om utsøkt smak.

Vi får også smake oktettens variant av klubbmusikk. Et deilig intrikat arrangement avleveres med største selvfølgelighet. De får den kantete kvaliteten til å svinge på eget vis. Så får Signe Emmeluth plass. Hun drar på, hyler frenetisk, kutter svinger og får det til å renne. Gir innholdet betydning. Når Vågan får rom alene, styrer han bassen inn i det smekkert lyriske, med bue, før vi tas inn i det sakrale, anført av Jernbergs glød. Hvis variasjon er en egen kvalitet, skårer disse åtte høyt. Ole Morten Vågans balansegang har klasse.


Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Etter pause går tankene mine enda en runde med Henry Threadgill, men det er før Håkon Aase gir oss litt av sin kreative kraft. Jeg syns så tydelig det er folkemusikken som vil hilse på et øyeblikk, men Aase lar seg ikke lett kategorisere. Sånn skal det være. Han rydder seg en egen plass i musikken og utvider bandets register. Eirik Hegdal spiller med selvfølgelig smakfullhet. Det puster der han spiller. Dynamikken har i det hele tatt fine vilkår her i kveld. Tyngdepunktet forflytter seg, og samtalene kommer i ulike temperaturer. Så duellerer Jernberg og Kullhammar, Vågan strekker ut med perkusjonistene og klarinetten til Hegdal står til værs. Det er så mange åpninger og rom i denne musikken at den holder meg inne. Akkurat passe overveldende. Ole Morten Vågan Octet framstår som en levende organisme. Like ledig inne i det noterte som ute i det fri.

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev