Smakfullt, fengende og kreativt
På 60-tallet kom sjømannsonklene våre hjem med skilpaddeskjell så vel som kister.
Da min onkel kom hjem med båt fra Madagaskar og der omkring en gang på tidlig 60-tall, hadde han med seg et stort skilpaddeskall til oss. Geir Sundstøl var mer heldig, syns jeg. Hans sjømannsonkel skal ha hatt med seg to kister da han kom hjem til Halden. Den ene var full av sko. Den andre bugnet av vinyler med reggaemusikk og amerikansk rock. Sundstøl trekker fram denne vinylskattkista når han kommenterer det rikholdige stilinnholdet på «The Studio Intim Sessions Vol. 1». Kanskje innholdet i denne reisekista også kan forklare gitarist Sundstøls sjeldne evne til å kle opp andre utøveres musikk innenfor alskens sjangre. Han har som kjent vært studio- og turnémusiker for utallige artister gjennom de siste tiårene, og gitararbeidene han har gitt oss som soloartist, har satt kvalitetsmerker i norsk gitarhistorie. Nå viser han fram enda flere sider og flettemønstre i sitt virke.
Den tilbakeskuende metoden. Gravingen i det formative. Åpningen av de nederste lukene. Anvendelsen av det grunnleggende. Det er gjerne noe som forbindes med modne artister og musikere som lytter innover for å få kontakt med gølvet i seg. Utfordringen er selvsagt å skape ny og god musikk og mosaikk, fundert på det som tok deg i ung alder. Bare spør Bill Frisell!
Når Sundstøl starter intimforestillingen, hører jeg både George Harrison og post-Cream Clapton i gitarhenvendelsene. Vår mann spiller iallfall med noe av den samme følsomt melodiøse kraften, sterkt inviterende og vakkert ladet. Jeg blir gående med flere av disse varmt anlagte stubbene i kroppen. Steelgitaren sildrer i mellomrommene, mens Lars Horntveths vibrafon og mellotron understreker de myke vendingene. Klarinettens lune klang styrker det varme innholdet. I onkels reisekiste fantes det altså reggaemusikk, og det er nettopp derfra det duvende, tilbakelente rytmefundamentet i Sundstøls musikk er hentet. Jeg opplever at det jeg hører, har sterk egenkarakter. Reggaeelementene dominerer ikke. De inngår sømløst i gitaristens velsmakende stuing. Erland Dahlen, Audun Erlien og Nikolai Hængsle spiller med dyp innlevelse.
Førstesiden av denne vinylen er deilig tiltrekkende og helstøpt! Så fortsetter det svært godt på side to også, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor det er valgt vokal på «C´est vide en ville». Den rene instrumentalmusikken til Geir Sundstøl treffer meg sterkest. Et unntak er avslutningssporet «Whole», der Jarle Bernhofts vokal nærmest er integrert inn i det instrumentelle. De overraskende poengene og den smidige avleveringen begeistrer der også. «The Studio Intim Sessions Vol. 1» er et album som skyver lekenhet i front og får det til å kile. Fullstendig godartet!
