Små og store slag under bibelbeltestedet

Av Filip Roshauw

“Har dere spilt sammen før? Nei? Det er spennende. Gleder meg til å høre!” 

En fin ny vri på sjangeren jazzkonsertintroduksjon oppstår før den andre kortkonserten under Jazzimprotimen, tredje dag på Mandaljazz. En ad hoc-intro fra frivillig kokk og programskribent Kim Klev til en konsert med et ad hoc-ensemble? Hvorfor ikke. 

De tre musikerne som møttes for første gang var vibrafonist Amund Storløkken Åse, saksofonist og vokalist Sissel Vera Pettersen og Georgia Wartel Collins, som med tre konserter under denne festivalen (Aila Trio og JUNO i tillegg til denne) ble en slags artist in residence, om ikke i navn, så i gavn. Før trioen hadde Håvard Aufles spilt et solosett på synth – og selv om Jazzinorges utsendte på det tidspunktet var travelt opptatt med å sende over rapporten fra fredagen på Mandaljazz, strømmet det mer enn nok lekkasje ut fra Elvesalen og inn i den store foajeen på Buen Kulturhus til at jeg i det minste kan fastslå at han har en palett som stikker seg ut, en oppfatning som også er preget av det veldig fine arbeidet han gjorde under fredagens konsert med GURLS og Trondheim Jazzorkester. En åpen estetikk som omfatter humoristisk lek med synth-klisjeer fra gyldne tiår, et åpent vindu inn mot noise-aktige landskaper, modulærsynthete blipping og blopping – alt sammen spunnet rundt en tydelig melodisk kjerne. 

Nye, improviserte sammensetninger, slik som trioen Storløkken/Pettersen/Collins er, kan ende med både bomtur og treff – ofte litt av begge deler. Det er vel kanskje også resultatet denne lørdagen, hvor musikken bølger inn og ut av fokus, pulserende teksturer fra Storløkkens vibrafon, Pettersens stemme og bord med effektbokser og gnissing og dundring på strengene fra buen til Wartel Collins. Noen ganger klamrer hun seg liksom til bassen som om den var en vrakrest, når musikken stiger i intensitet, Storløkken serverer kluster-akkorder og diverse oppvakte, abrupte og stadig mer intense oppspark mens Pettersens kaudervelske vokalimprovisasjoner spretter over bølgetoppene. Det varer ikke lenge, kanskje bare en tjue minutters tid. Kanskje blir det nye møter mellom de tre i fremtiden, men det er ikke nødvendigvis poenget – denne formen for prøving og feiling bidrar også til å binde festivalopplevelsen sammen, å gjøre den til noe mer enn en hel masse konserter som tilfeldigvis blir avviklet på samme sted. 

Denne ettermiddagen inne på kulturhuset er i det hele tatt viet til forsiktig prøving og feiling. Kort tid etter Jazzimprotimen spiller pianist Kjetil Jerve en lesekonsert inne på biblioteket. Jerve er en musiker som er opptatt av at lytterens orientering ikke alltid må rette seg direkte mot musikken. Han har tidligere blant annet fabulert høyt om å dele ut vederlagsfri massasje når han er på konsert – fordi det å bruke hendene under lytting er naturlig for ham som pianist (se, der har du et nyskapende konsertkonsept) – og med prosjektet Daily Piano, som i fjor munnet ut i albumet The Soundtrack of My Home, går han tett inn på det som ofte kalles bakgrunnsmusikk, som gjerne brukes til å skjerpe fokus på noe annet enn musikkens innhold i seg selv. Om man allikevel gransker det som skjer i musikken, vil man støte på en lek med ulike rytmiske grupperinger, melodiske mønstre og ostinater som overlapper, treffer hverandre på stadig nye måter, subtile former for endring som liksom lurer seg unna lytterens oppmerksomhet. 

Jeg hadde tatt med meg ganske mye lesestoff for sikkerhets skyld – blant annet en intervjubok med Mingus lånt på Deichman i Oslo og Dagens Næringslivs harniskvekkende sak om vanstyret av norsk toppfotball. Men man var jo på et bibliotek også, så jeg rasket også med meg bind 2 av Mandal Bys historie av Finn-Einar Eliassen fra en hylle før jeg oppdaget at festivalen også – selvsagt – delte ut et eget, lite hefte med litteratur spesifikt utformet for denne konserten. 

Der fant vi en kort innledning om begrepet bakgrunnsmusikk før vi fikk tekster av Erlend Wichne (som også introduserte konserten med Helga Myhr), Kjell Askildsen, Åse Gulbrandsen, Erle Marki Hansen og Annika Linn Verdal Homme. Mandalitter alle sammen, med unntak av Verdal Homme, men for det første er Daufødt-vokalisten fra Kristiansand og for det andre er halvparten av bandet fra Mandal, så om hun ikke er Mandal per se, er hun omegn som bare juling. 

Dikt, sangtekster, kortprosa og en novelle – tekster med ulik rytme og temperatur. Dette var en konsertopplevelse på jakt etter ulike sammentreff mellom det som ble lest og det som ble spilt. Uforstyrret tid til lesing er kanskje vanskelig å finne, både “i vår tid” og mer generelt – for mange av oss, meg selv inkludert, ender det ofte opp med å bli en aktivitet som fyller mellomrommene mellom andre ting, i stedet for å få lov til å være tingen i seg selv. Derfor føles det som en vesentlig gest når en konsert, en setting som i veldig stor grad sier til de fremmøtte, nå er det dette som gjelder, liksom gir fra seg sentrumet. Jeg blir sittende og lese tekster om krakelerte slektsbånd, både i Askildsen-novellen “Maria” fra Thomas F’s siste nedtegnelser til allmenheten og teksten fra Wichnes utgivelse Sankthans, en urolig og bisarr tur i Oslo fra Erle Marki Hansen og Daufødt-teksten “Ingenmannsland”, med omkvedet Stakkars han / et vandrende argument / for et ingenmannsland, før jeg blafrer litt igjennom praktverket om Mandals historie og lander på noen sider som handler om forliset til det russiske skipet “Ingermanland” utenfor sørlandskysten 1842, illustrert av fire fantastiske, skrekkinngytende tegninger fra en av de overlevende fra forliset, løytnant Appolon Ivanovitsj Govorof. 

Jerve spiller tre eller fire lange strekk, og på tampen sitter han helt stille ved pianoet mens lyden av coverbandet Svein å di’s versjon av nittitallshiten “What’s Up” av 4 Non Blondes inntar biblioteket. Han har hodet ned mot tangentene, det er noe alvorlig og Pianistisk over ham, før han med ett sperrer opp øynene, strekker ut armene og mimer med på refrengets utløsende “WHAT’S GOING ON!!!” Så henvender han seg til publikum og spør om det hele ga noen mening, om noen opplevde noen uventede sammenhenger underveis. Noen av de fremmøtte forteller at de opplevde at lesehastigheten steg noen steder, som en respons på det som ble spilt. 

Det munner ut i en diskusjon om oppmerksomhet under konserter – og det tror jeg det kan være nyttig å diskutere for konsertgjengere en gang i blant, ikke minst på denne typen jazzfestivaler, hvor noen konserter handler like mye om å lete etter øyeblikkene som å presentere dem ferdig formet. Føler man for eksempel at man må fokusere intenst på det som skjer hele tiden? Og hva betyr det i så fall, skal man innta et slags lydlig fugleperspektiv hvor man forsøker å ta inn helheten av det som skjer, eller er det like gyldig å zoome inn på det en enkeltmusiker gjør underveis? Hvor mye må man i det hele tatt forstå? Kanskje er det en forutsetting for “god lytting” at man tillater seg å sone litt inn og ut, at tankene får forlate det som skjer på scenen og tenke på noe helt annet – enten det er det som skjer resten av sommeren, noe en venn sa i går, en uåpnet vinduskonvolutt eller en fotballkamp som skal spilles samme kveld – før man på nytt finner ut at man kan lande i musikken, som denne gangen er på et nytt sted. 

Maria Kannegaard Trio. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

“Musikken var veldig fin – men jeg likte også å se på dem. Er det kanskje rart,” spør en av konsertgjengerne etter konserten med Maria Kannegaard Trio i Teltet, noen timer etter at Jerve har spilt. Han har ikke sett eller hørt dem før, men han virker takknemlig for at han har fått gjøre begge deler nå. Jeg svarer at jeg ikke tror det er rart – tvert imot, akkurat denne trioen har tidligere fått meg til å skrive om jazzkonserten som visuell opplevelse. Det visuelle er kanskje ikke det første man tenker på i en sjanger uten nevneverdig mye satsing på lys, røyk, kostymer og koreografi. Men nettopp derfor gir den også større plass til alt det som er igjen – hvordan samspill faktisk ser ut, blikket som utveksles mellom musikere, hvordan en trommeslager som Thomas Strønen leter etter akkurat den riktige tingesten som må til der og da, bassist Ole Morten Vågans forbausede smil over en av de andre musikernes innfall, Kannegaards intense konsentrasjon. Når vi sitter hjemme, ser vi kanskje noen ganger musikken med ørene våre – og når vi er tilstede på konsert, for eksempel med Maria Kannegaard Trio, hører vi med øynene våre. 

Trioen gjenoppsto etter et lengre avbrekk i 2019, med stor indre og ytre gjensynsglede og en trillebårlast fantastiske nye låter i sekken. Disse kom ut på Sand i en Vik i fjor, som vant spellemann, raget høyt på årsbestekåringer, men som fremfor alt var en skive svært mange lyttere virkelig har trykket til sitt hjerte på en måte som føles sjelden. Det handler ikke utelukkende om en sterk improvisatorisk helhetsopplevelse (selv om plata er det også), men også om enkeltlåter som man utvikler et særegent forhold til. Før konserten forteller Sissel Vera Pettersen, som også introduserer bandet, at hun har et par sånne, og at utelatelsen av tittellåta “Sand i en vik (Til Pål)” fra konserten deres da hun booket dem til Soddjazz, for eksempel svei mer enn normalt. Men i kveld får vi den. 

På scenen glir trioen inn og ut av disse låtene på veldig åpent vis. Konserten starter med et ulmende, fritt strekk, det leder inn i en versjon av den viktige norske jazzlåta “Min Ingen” som topper seg med et voldsomt brus før Strønen og Vågan beveger seg inn i den første av mange steady fire flate-partier. Det lurer seg et snålt lite rockeband et eller annet sted inni denne trioen, skriver jeg et sted i notatene mine, som kaster alt mulig på disse groovene for så å finne ut at de fremdeles er der. Rytmen vris og vendes på, vi får et øyeblikk med no slags riffing i 12/8 før “Bortimot”, en av låtene som også driver fremover på bandets særegne, tøffende vis, drar i gang. 

Maria Kannegaard. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

“Vi har spilt to låter, tror jeg…”, sier Kannegaard når den første pausen i musikken oppstår, og ser bort på to medmusikere som sannelig ikke er helt sikre de heller. Senere er de nødt til å spørre publikum om noen har en klokke, for de aner ikke hvor lenge de har holdt på. De er morsomme, står det i blokka. Og det er sant, de siste konsertene med bandet har endt opp med latter, flere steder. Det finnes både lys og mørke i bandets musikk, og i den vonde, men euforiske historien om Kannegaards pause fra scenen og comeback. Her og der i musikken kommer det også noen voldsomme emosjonelle knyttnever, som i nevnte “Min Ingen”, i et albumspor som “Skorpe” eller i tittellåta. Det er øyeblikk de ikke skyr unna, de går heller rett på, med en voldsom innlevelse. 

Men ingen band når den storheten som Maria Kannegaard Trio til tider gjør uten at det ligger en meningsfull motsetning, et paradoks eller en uløst brøk, ved kjernen av uttrykket. Særlig i trioer vil man også dvele med likheter og ulikheter mellom de musikalske personlighetene – her for eksempel eksemplifisert mellom Strønens presise yin og Vågans var det noen som sa YANG?? Men denne spenningen vender seg også innover, minner oss om at mennesker og musikere aldri bare er én ting, du hører det i måten Kannegaard veksler mellom brutale drønn i bunnen av klaveret, saktmodig og undrende fabulering i midtregisteret, utprøving av noe som kanskje er i ferd med å bli en ny låt. Værskiftene kommer kjapt, det er så kort fra Vågans gråtende buespill til han står og slapper på kontrabassen med en ekstatisk mine, som om han logrer. Det finnes vendinger og steder i komposisjonene som blir fremført bortimot akkurat som på plate, men stort sett er låtmaterialet gjenstand for en konstant utprøving av nye innfallsvinkler. 

Slettes ikke alle munner ut i noe – alle tre har øyeblikk der de tilsynelatende går lei av en idé, og i stedet for å forsøke å glatte over det, veve det inn, hopper de rett og slett over til en annen måte å gripe materialet an på. De løse endene er ikke så farlige, alt kan jo tilgis, bare vi får lov til det. Øyeblikkene kommer jo tidsnok – “smakfullhet” kan være en hemsko, og det er pussig hvordan improvisert musikk ofte gjemmer sine klisjeer på steder i musikken der vi ikke venter å finne den i andre sammenhenger – i motstand mellom musikere, i utprøvingen og jakten på nyanser og muligheter – alt sammen helt essensielt for musikkformen, men når man støter på noe som plutselig fanger oppdriften, som sier SÅNN ER DET, er det en forløsende opplevelse. De spiller rett og slett uten frykt, på små flater og de aller største lerretene – se dem.

Apropos paradokser og motsetninger – kvintetten JUNO er tjåkfull av dem. De er en av ungjazzens mest attraktive festivalbookinger, de runda muligens 100 konserter på Mandaljazz, og siden sist jeg så dem har uttrykket – en spraglete miks av conscious jazzrap, kunstpop, agressiv riffing og små, frie lommer – fått enda flere forgreininger. Vokalistene Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård har tilsynelatende alltid dyrket både motsetningsforholdet og samspillet. Her og der synger de sylskarpe klanger, andre ganger er de svært ulike i måten de tar scenen på – Ødegård med sin energiske rapping og væremåte, helt ut på scenekanten, mens Grant står dypere i scenen helt konkret, bak en liten effektpult, og med en særegen sopran beveger seg langt inn i det nesten cabaret-aktige og groteske, mens hun andre ganger går inn i ASMR-aktige stemme-universer. 

Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

“No har vi det artig, dokker! Det har i hvert fall i”, utbryter Ødegård muntert underveis i konserten – og det er jo sant, JUNO er fremdeles et grunnleggende publikumsvennlig band, men musikken også søker seg til flere og flere bleke, gufne steder enn tidligere. 

De forsøker fortsatt å finne en sorts balanse også, mellom frie steder i musikken, der bassist Georgia Wartel Collins, trommeslager Ingvald Vassbø og tenorsaksofonist Mona Krogstad breier seg mer ut. Det kan saktens være en risiko for at slike mellomspill i en konsert med et såpass markant låtmateriale fremstår som ettertanker, eller noen korte mellommåltider man liksom unner seg. Men JUNO fremstår virkelig ikke sånn, tvert imot insisterer de på en sorts likevekt mellom disse to delene, hvilket særlig er takknemlig for vår opplevelse av Krogstads honkete, fete saksofonspill. Når hun inntar riff-rollen i de mer hardtslående låtene, spiller arpeggioer og legger seg unisont sammen med kontrabassen og Vassbøs muskuløse og tette trommespill, skubber JUNO mer opp mot de litt enerverende begrensningene som ligger i den akustiske besetningen. 

JUNO dyrker jo liksom dette spriket – tight, spontant, serviceinnstilt, på avstand, burleskt, folkelig, nymusikk, nu-jazz, skraping på cymbalene og Bonhamske dobbeltslag på basstromma… det er godt mulig det faktisk ikke finnes en koherent måte å skru alt dette sammen på. Men kanskje ligger ikke nøkkelen i å “skjære ned”, men å fortsette å sy nye lemmer på Frankenstein-monsteret, nekte seg absolutt ingenting, til de med ett er blitt en helt annen skapning. Det føles som at det er dit de er på vei. 

Det brune Oslo-stedet Valkyrien i Kirkeveien – et sted som fort kunne latt en kamp med Mandals Sjøboden i NM i Dritings gått til straffekonk – spiller en pussig birolle denne kvelden. Det var på Valka Maria Kannegaard Trio spilte sammen for aller første gang etter pausen sin, etter en student-oppføring av Kannegaards musikk på Norges Musikkhøgskole. Og det var selvsagt også der festivalens aller siste band, Valkyrien Allstars, oppsto gjennom buskspill i urbane omgivelser. Mye har skjedd siden den gang, selv om det fremdeles er et band med ølen i neven og gårsdagen i trynet – fjorårets slutte og byne fra fjoråret var et album som traff mange lyttere nådeløst. Tuva Syvertsen er en nådeløs tekstforfatter, eller, det vil si, nåden finnes, men først skal du virkelig få høre det aller meste om livets gjenvordigheter, sunget med en av Norges mest karakteristiske stemmer hvor bakgrunnen fra folkemusikk smeltes sammen med tilnærmingen hun har gjort til rap, og en helt særegen, korthugd forståelse av hvordan et melodisk hook virkelig kan smelle, i den grad at det er helt meningsløst å forsøke å si hvor det ene slutter og det andre begynner. 

Valkyrien Allstars. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Det samme kan sies om soundet deres også. Erik Sollid beveger seg mellom hardingfele og en merksnodig, firestrengers akustisk gitar som han denne kvelden har et svare strev med lyden til, før han gir opp og bytter den ut med en telecaster-formet firestrenger (felecaster?). Trommeslager Martin Langlie og kontrabassist Magnus Larsen Jr. er i kompet, mens Syvertsen i tillegg til fele og sang trakterer synth og mellotron. Noen som husker Atlanter, det norske bandet som fikk kalt sin ørkenbluesinspirerte rock for “viddeblues”? Når Valkyrien Allstars for eksempel spiller tittelsporet fra siste skive, er det som om de har funnet en langt mer subtil og virkningsfull mening i dette begrepet, som om den pulserende putringen vi finner i musikk fra Mali har sneket seg inn kjøkkenveien i uttrykket deres. Trommeslager Langlie får stort spillerom i lydbildet – de gjør plass til ham, Larsen Jr. spiller sparsomt og groovy med myk finger og bue, gitarlyden er smal, mens Syvertsens synthbruk handler om svære enkelttoner. Det som er av harmonier finnes i sangen og felebruken. Selv om det er masse liv og spontanitet i spillet, er det en popaktig stringens i måten det hele er skrudd sammen på. 

Det må sies at konserten også er noe av et takras. Det tidligere nevnte gitar-trøbbelet forårsaker et par avbrekk i konserten som Syvertsen, godt hjulpet av trommeslager Langlie, fyller med noen vitser som treffer som knottetaklinger under bibelbeltestedet og som skal få lov til å bli mellom oss som var til stede. De er i det hele tatt ikke helt tamme. Syvertsen har et milt antagonistisk forhold til publikum, fullt av små deadpan-stikk og brutale meldinger. “Vi skal spille en låt som handler om å skille seg. Er det noen skilte folk her, ELLER? Ingen, jo… man må skille seg en gang i blant, ass.” 

Med en skive som slutte å byne i sekken og et så til de grader innkokt, karismatisk og umiddelbart banduttrykk hadde Valkyrien Allstars vært større enn de allerede er, om de siste festivalsomrene hadde vært normale. De har en småtrøblete dag på jobben, men det gjør inntrykk å oppleve dem i såpass intime opplevelser, omkranset av en by som i svært varierende grad har lagt merke til at noe i det hele tatt skjer. Når konserten er over, og folk beveger seg ut av teltet, har en lodden tåke senket seg over Mandal, i et øyeblikk lurer jeg på om det rett og slett brenner et sted. Det gir et kledelig skinn av uvirkelighet til det hele, idet festivalen ebber ut. Selv om man kan si mye om den konkrete verdien av slike arrangementer, for musikklivet, for reise- og bryggerinæringa, er jo festivaler også en sorts luftspeilinger, intenst tilstede i det ene øyeblikket og helt borte i det neste. Ingen steder kan du kjenne mer på sommer-Norges iboende melankoli enn i en by eller tettsted dagen etter at et slikt arrangement er over. Ingenting varer, og det går saktens an å lure på hva som vil skje med Mandaljazz om noen år, når den i stor grad utenbysboende generasjonen som danner den frivillige kjernen i festivalen, befinner seg i nye livs- og feriesituasjoner. Riktig ennå skjer det ikke – til det er jo ikke minst trangen til å få arrangert en festival på nytt, helt uten pandemiske begrensninger, altfor stor. Da kan de ta i bruk byen på mer aktivt vis, og kanskje vil det gjøre noe med følelsen av at dette skjer i en parallel virkelighet. Men kanskje det ikke er så farlig, det heller – med og uten begrensninger virker det jo som at de har funnet sin passform. 

En person jeg møter før Maria Kannegaard Trio-konserten, og som bor i Kristiansand, forteller meg en historie om et bakeri han pleide å besøke mellom de to byene. Der hadde de opplevd å få en slags hit, en signatur-bakervare som bare de solgte. En sommer han hadde vært innom, var denne bollen ikke å se noe sted. Karen hadde spurt bakeren bak disken om hva som hadde skjedd. “Nei,” svarte vedkommende. “Det ble så mye renn”. Jeg er ikke sikker på om denne historien fikk meg til å tenke på Mandaljazz eller Mandal by. Kanskje begge deler – og kanskje det er helt greit.