Små og store avstander i Haugesund

“Men du må huske på det, at på Cæsars tid var en kohort 480 soldater!”
“Det får du nesten ta opp med myndighetene.”
Overhørt passiar mellom benkeradene før Arild Andersen Group, første dag på Sildajazz 2020

Festivalsjef Andreas Risanger Meland. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

“1 meter avstand” står det i store, røde bokstaver på de ellers sorthvite plakatene til Sildajazz 2020. De er utformet av Yokolands Aslak Gurholt og Alejandro V. Rojas, også kjent som formgiverne til blant andre Hubros plateomslag, og blir vel fort stående de mest minneverdige fra dette sparsommelige festivalåret. Vi er alle godt kjente med hva formaningen betyr, så det trenger jeg ikke å gå noe nærmere inn på, men iløpet av den første dagen på Sildajazz innser jeg at det også har en fin dobbeltbetydning. Selv om vi må sitte litt på avstand til hverandre, er dette en tid for intime konsertopplevelser, vi har jo ikke noe valg, vi samles på steder hvor avstanden til ulike sårbare scenekanter virker forsvinnende liten.

Andreas Risanger Meland tok over det daglige lederansvaret for Sildajazz før årets festival, etter blant annet å ha driftet det tidsånddefinerende plateselskapet Hubro i en årrekke (noe han holder i fortsatt). Det har vært nærliggende å tenke litt ekstra på de som har sitt første år i festivalledelse i år – i neste uke gyver Øyvind S. Larsen i gang med sin første Oslojazz – og hvordan situasjonen må arte seg for dem. Samtidig har det virket som at oppgaven på Sildajazz på pussig vis er tilpasset situasjonen. En kollega nevnte at Sildajazz kanskje er festivalen der verbet “å jazze” – forstått som deltagelse i folkefestaspektet ved moderne norske jazzfestivaler, uten å bry seg unødvendig mye om jazzen – kanskje aller først ble etablert. Melands oppgave er på sitt vis å bringe store og små uventede konsertopplevelser til byen. Ikke en hodeløs musikalsk venstresving, men en oppgradering, både av det smale og det man definerer som bredt. Det er en oppgave som ikke bare finner gjenklang i arbeidet med Hubro, men også Safe as Milk-festivalen (og miljøet), hvor han var sentral, og som gjorde at Haugesund i en årrekke huset en rekke uventede alternative musikkopplevelser rundt omkring i byens ulike rom. Musikkfestivaler – kultur generelt – kan fylle gamle rom med ny mening, og det virker som at det er en tanke som vil stå sentralt i Sildajazz i årene fremover.

Derfor er det også passende at årets festival tjuvstartet i bedehuset Zion på Dokken museum, et folkemuseum der festivalen vanligvis har store utendørskonserter. Makskapasiteten på konserten med duoen Ramblin´med Gard Nilssen og André Roligheten er vel på 20, tror jeg, og helt fullt er det heller ikke, det sitter en femten stykker på benkeradene inne i det lille rommet, med salmebøker stablet oppetter veggene (farge: seafoam green) og en liten prekestol foran et bilde i sort og hvitt (motiv: bibelsk). Meland introduserer konserten selv, som en av “Gard og Andrés sjeldne duokonserter”, og det er en setning jeg tror har en nokså kort utløpsdato. Nilssen og Roligheten er musikalske bestevenner, de spiller sammen i førstnevnes Acoustic Unity-trio, og jobbet også sammen om musikken til Gard Nilssens Supersonic Orchestra. I Ramblin´ tar de for seg Ornette Colemans musikk, de spiller en hel trillebårlast av låtene hans, om hverandre, inn og ut, etter innfallsmetoden. Det er, unnskyld uttrykket, en sorts musikalsk essayistikk de holder på med, som om de mediterer over sitt eget forhold til jazzen og improvisasjonen gjennom å slenge strofer fra en arv de nærer en felles, dyp kjærlighet til mot hverandre. Duoen står på en måte helt fritt til å putte inn alt de er her, samtidig som grunnteksten aldri forsvinner. En låt kan dukke opp, bli erstattet av et annet innfall, før den plutselig gjenoppstår. Gard Nilssens snertne og håndfaste trommespill i bunnen, Rolighetens saxofonspill på toppen – noen ganger i fri flukt, andre ganger nærmest messende og vakkert, når kontrollert og tålmodig bruk av overtoner ender opp med å minne om orgler eller harmonium (det er noe med settingen). Noen ganger bruker han, som han har for vane, begge saksofoner på én gang. Og i Ornettes låtmateriale finner vi påminnelser om at inspirasjonen til denne fotografvennlige spillemåten både henter inspirasjon fra den store saksofonisten Rashaan Roland Kirk, men også fra gresk sekkepipemusikk.

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Grunnen til at jeg tror dette er et band vi kan få sett mye i årene som kommer, er ikke bare de to musikernes åpenbare glede av å spille sammen, men også anvendeligheten. Inne i bedehuset finnes det ikke forsterkning, trommer og saksofon kan være en lydmessig nokså balansert kombinasjon som både kan tute ørene fulle over store avstander og fofle seg godt nedi lydgryta. Det er en levende akustikk inni det gamle rommet, lydbildet er mettet – i øyeblikk er det overveldende, men mest av alt er det en påminner om at en av de store gledene ved å bruke slike “uventede” konsertvenues er at lyden oppfører seg annerledes her inne enn de gjør i rom med mer utførlig akustisk behandling. Noe som både preger hva musikerne får ut av det, men også lytterne, det er en veldig tydelig påminner om hva det å være i rommet faktisk innebærer. Det er noe en slik duo kan ta med seg mange steder, med større og mindre klang, på ute- og innescener, inneklemt mellom andre større konserter eller som en opplevelse i seg selv. Mellom låtene – hvor han også funderer over om Haugesund rett og slett er “Vestlandets Skien”, sier Nilssen at dette er et av få band han er med i hvor de liksom bare får jobber, uten å prøve. Det er lett å se for seg at det vedvarer, og at måten de to musikerne leker med en av jazzens virkelig store låtarver også kan fungere som fluepapir for nye erfaringer og innfall. Mot slutten av konserten finner trommeslageren fram en bordtennisracket og en ball, og begynner å spille med den, før ballen forsvinner bortetter veggen. Det er sånt som påkaller den høflige humringen jazzpublikum gjerne kommer med når noe snålt skjer – men der og da er det kanskje mest av alt et uttrykk for hvor deilig det  var å spille – og å være på konsert – igjen.

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Ramblin´var en fin start – men det var nå en gang bare en tjuvstart, for de få innvidde. Den andre delen av smal/bred-ligningen fant sted i konsertsalen på Hotell Maritim, der Haugaland Storband spilte to konserter sammen med Silya og tre sangere fra musikklinja ved Seisvang Videregående Skole. Igjen er det verdt å dvele litt ved de utenommusikalske omstendighetene som preger festivalen i år. Den store salen var fylt opp av pulter med plass til to lyttere hver – det var nesten som en litt fornem konferanse, og det hadde ikke vært overraskende om man faktisk fikk utdelt stemmekort i rødt og grønt ved de ulike bordene. Men selv om det er en litt stiv anordning, er den heldigvis også surrealistisk. Det er meningsløst å ikke le, både av seg selv og andre, i en sånn setting. Før konserten satte i gang må det også nevnes at Jan Martin Gismervik, trommeslageren vi blant annet kan høre i Torg, Monkey Plot, Oker og andre buskvekster, ble den aller første mottageren av Haugalandkrafts nyetablerte Sildajazzpris. Premien er bransjestandarden cash, trykk i ramme og gig under neste års festival.

 Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz 

Men hva med konserten? Haugaland Storband er en institusjon her borte, fandenivoldsk ledet av altsaksofonist Jonas Romme, som kommer armert til tennene med vitser og showtunes. De åpner ballet med Caravan av Duke Ellington alene før Silya entrer scenen – fremføringen røper sterke hornrekker og et noen ganger litt mer ustødig komp. Gjennom flere tiår med hardt arbeid, høyt og lavt i musikkbransjen, på hitlistene og ikke minst gjennom en rekke lineær-tv-opptredener de siste par årene, er Silya blitt en bred norsk sanger, av den gamle skolen, må man nesten si. Jeg tror det er svært få slike rom i Norge hun kan entre uten å skape liv, både gjennom adrenalinmettet sang (jeg tror det går an å si at hun ikke er noen utpreget ballade-sanger) og gjennom vitser på inn-og utpust mellom låtene. Det er mye hun ikke kan gjøre slik situasjonen er – publikumskommunikasjonen skjer på trygg avstand (ikke knips på sidemann, sies det på et tidspunkt), og mye av den mest åpenbare flørtingen rettes mot de ulike musikerne i bandet. En trombonist får høre det, en tenorsaksofonist og en trommeslager like så. Og med alt dette kommer også varmen inn i lokalet, storbandet spiller seg stadig mer inn i det, hun leker med å innta dirigentrollen og nærmest erte bandet fremover i rykk og napp. På et tidspunkt roper hun “yes, trombone!” under en låt og da tar jeg meg i å fundere om selv Fung.Ass Nakstad – habil hobbytrombonist, må vite – hadde vurdert å reise seg forsiktig ved pulten. Under aller siste låt, en propert vulgær utgave av “Mambo Italiano”, er det faktisk et par som unner seg en pardans på små flater. Det skulle nesten bare mangle. De tre musikkstudentene får spotlighten i en versjon av Norah Jones-klassikeren “Don´t know why” som de gjør bra, men de har det kanskje enda fetere når de utgjør kveldens korrekke – blant annet på nevnte mambo og “(You make me feel like a) Natural Woman”. Det føles også som en ytterligere fortøyning av denne åpningskonserten, som kanskje er det nærmeste denne festivalen kommer sitt folkelige utgangspunkt og sin sterke lokale tilknytning i år.

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Storbandet og Silya spilte to konserter denne kvelden, men i andre sett hadde Jazzinorge forflyttet seg til Festiviteten, der Arild Andersen Group spilte et raust sett. Bandet ble dannet i forbindelse med en Vossa Jazz-konsert, og her møter bassisten trommeslager Gard Nilssen (uten racket), pianist Helge Lien og saksofonist Marius Neset til dyst. Låtmaterialet er hentet fra Andersens store katalog, han har gravd dypt også – her dukker ting han ikke har spilt siden Molde-konserten med blant andre Bill Frisell på starten av åttitallet opp. Fra samme periode har han også plukket med seg den funky smygeren Landloper, som på det finfine 1981-albumet Lifelines er en ett minutts miniatyr, men som i bandversjon strekkes langt lengre enn det. De åpner konserten med “Infinite Distance” en vakker og distinkt låt fra hans nittitalls-storverk Hyperborean. Både Lien og Neset er romantiske solister som kler den bittersøte og litt mystiske tonen man ofte finner i Andersens mer lyriske komposisjoner – og det er også et etablert og åpenbart faktum at Nilssen og Andersen er en rytmeseksjon som virkelig trives i hverandres nærvær. Det er allikevel en konsert som bruker litt tid på å komme seg inn i gjenget – som om det faktisk er en avstand mellom musikerne der oppe på scenen de må bruke litt tid på å spille seg ut av. Det skjer fine ting her og der, men man må vente noen låter før det virkelig åpner seg, noe det gjør i låta “Science”, opprinnelig skrevet til Masqualero. Plutselig slår det flere gnister mellom bandets ekvilibristiske og abrupte start-stopp-spill. Smilet til Andersen – et syn det er viktig å unne seg en gang imellom – dukker opp mer og mer. Kanskje det er denne leken – nærmest barnslig musikalsk – som er selve drivkraften. Du kan se det i de infame blikkene han sender til Nilssen når han har sendt fingrene på et stormløp opp langs basshalsen – eller når de plutselig får til en bråstopp som sitter der den skal. Det er et lydunivers som er ganske travelt, fullt av påfunn – men det er som om dette bandet finner veien inn i musikkens kjerne nettopp gjennom det som er gøy. Nesets tone og melodifornemmelse kan bikke over i det voldsomt søtladne når musikken er på sitt mest lyriske – men det er også han som, når han virkelig setter fart (og derom hersker ingen tvil, det kan han) liksom bringer musikken opp i kok, og vi får høre Nilssen og Andersen spille som én organisme.

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Vi sitter godt spredt inne i Festiviteten – mellom hver kohort er det to tomme seter. Men i det mørke amfiet er det nesten som om denne avstanden gjør at man kan observere de ulike publikummernes kick enda bedre. Og kickene kommer, med større og større hyppighet, frem til det bluesaktige og funky ekstranummeret. En musiker med så rik karriere, og som har valgt seg såpass allsidige musikere, kunne selvsagt valgt en rekke forskjellige innfallsvinkler her. De kunne dvelt mer ved de dype balladene og de orkestrale strekkene der han benytter seg av livesampling og bue. De kunne oppholdt seg lenger i det frie, stilt større krav til lytting både på og av scenen. Men det er et band som til syvende og sist graviterer mot, og finner publikumskontakten sin i, det funky og slentrende – representert gjennom den bøse oktaveffekten Andersen åpenbart digger å spille med, og som han stadig vender tilbake til. Så er det med ett over – og når man vandrer ut av konsertsalen, er det som om festivalen simpelthen er avskrudd. Ute i Haugesunds gater regner det lett, augustmørket har falt over byen og det er ikke en levende sjel der. Folkelivet kommer tilbake en annen gang. Første dag på Sildajazz 2020 tyder på at festivalens prøveborring etter nye kjerner – og arbeidet med å både oppheve og opprettholde publikumsavstander – er godt i gang.