Sild og poet

Av Audun Vinger

Han kom i skade for å etablere et nytt slagord da han satte inn et innlegg i lokalavisen, den nyansatte festivalsjefen Terje Ekrene Vik. En av mange kulturflyktninger fra kystbyen som lenge har arbeidet med forlag, spillesteder og eget undergrunnsplateselskap Sheep Chase inne i hovedstaden. Likevel var det noe som lokket på gamle trakter, til tross for at det er å anta at mange kulturelle avvikere som ham sikkert hadde mange kjipe oppvekstminner fra folkefest på kaien med trubadurer i hver eneste pub, der de voksne var minst like på druen som ungdommen. I senere år har det vært en markant dreining mot mer kvalitetsmusikk og nye toner, men det folkelige ligger i festivalens DNA.

Festivalmusiker Mari Kvien Brunvoll. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Gjemt inne i teksten hans sto det nemlig en oppfordring til det lokale publikummet, eller kanskje også dem som ikke så på seg selv som publikum: «gå på en konsert du ikke hadde tenkt å gå på». Med andre ord: utfordre deg selv og dine vaner og forventninger til hvordan saker og ting burde være. Dette kan bidra til indre og ytre vekst. Dette var et meningsfelt som ble besøkt igjen på en mottakelse for politikere, samarbeidspartnere, sponsorer, festivalveteraner og byens fintfolk i den nydelige bystyresalen i det overdimensjonerte og mektig vakre rosa rådhusbygget. Det ble i sin tid reist med rause midler fra skipsreder Knut Knutsen med kone, som takk for det tilstøtende havets rikdom som hadde kommet byen og især dem selv så sterkt til gode. De var også involvert i hvordan bygget skulle bli, sammen med arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe- Kaas, og ekteparet er endog avbildet på det fortellende triptykon-maleriet bak talerstolen. Snakk om å bli malt inn i en bys moderne tilblivelseshistorie. Og der sto den unge ordføreren Nils Konrad Bua i velsittende lys blå dress og ordførerkjede på, og sa noen fraser om folkefest, men også at Sildajazzen var et viktig merkenavn for byen og regionen, og at festivalen viste noe om hva som bodde i menneskene i byen, med all deres drivkraft, innovasjon og nysgjerrighet. Det var mange moderate blazere i det utsøkte rommet, der vi mesket oss med kanapeer laget av Lothes mat & vinhus, freidig Hardanger-sider og blå Farris. Det føltes derfor perfekt da plutselig klarinettduoen bestående av de glitrende herrer Klaus Holm og Andreas Røysum steg inn i salen med sine underlige lyder, med overtoner som fikk det til å klirre i siderglass og kile i ørene. Ja noen ilte rett ut i smerter og indignasjon, andre lo og følte nok at dette var det verste de hadde hørt, samtidig var det også en merkbar stolthet i rommet da det var over. De var en del av den haugesundske innovasjonsgjengen. Da kan man tåle tverr treblås. Ordføreren gikk rett bort til musikerne og takket, og senere i uka stilte han opp som frivillig da en av mange usynlige småkriser måtte avverges. Også observert i festivaltrøye under mer sporty dressjakke i crowden på den intense avslutningskonserten med de lokale veteranfavorittene i Undergrünnen.

Regntungt partytelt ga ekte Sildajazz-stemning. Foto: Audun Vinger

Det er en festival stort sett drevet av frivillighet og godt samarbeid med eksisterende scener i byen, og sikkert mange kriser, men som gjest var det ikke for mange tabber som gikk ut over humøret. Regn er det ikke noe å gjøre med, dessuten var jo de fleste konsertene innendørs. Jeg hadde oppdrag i byen, men fikk sett flere av høydepunktene og noen overraskelser. Det som var den klareste observasjonen fra uken var hvor mange sterke kvinnelige vokalister som kunne oppleves der. Unike og sprudlende inspirerte Mari Kvien Brunvoll var årets festivalmusiker, med tre forskjellige konserter: solo, med trioen Building Instrument og det fortryllende prosjektet med Stein Urheim og Moskus som nettopp utga albumet Barefoot in Bryophyte og spiller på Oslojazz tirsdag.

Men her var også Solveig Andsnes, Susanna, Sofia Jernberg, Susanne Sundfør, Sofie Tollefsbøl, Miss Tati, Hilde Louise, Tejaswinee Kelkar, Noora Noor … temmelig solide saker.

Nora Noor. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

Ja, det var haugevis med Hellbillies og Swing’ it og Bo Kaspers på plakaten, og også ting som er langt mindre interessant enn det, men hovedsaklig var det et spenstig program med mange gode og overraskende smaker. Mange av bandene ser jeg live rett som det er, men det er som om de får en egen klang i Haugesund. Det er også noe med å føle på vibbene fra de frivillige man ser gjentatte ganger, samt treffe viktige lokale rockhelter som Johnny Liadal, Hanne Eidsvåg Andersen og Per Steinar Lie hengende rundt. Dette gjelder især for det svært sjelfulle plankepalasset Høvleriet, som har flere avdelinger, men likevel føles intimt. Drevet av underlige og musikkglade ildsjeler som virkelig får en besøkende utenfra til å føle seg velkommen.

Det er folkelig og alternativt på samme tid – for meg føles det som festivalens hjerte.

Morsomt nok gikk et arrangement kalt «Sild, jazz & potet» samtidig som «Afternoon Tea», noe som sikkert forteller noe om skjulte klasseskiller i byen. Jeg valgte forøvrig sistnevnte på Hotell Saga og angret ikke på det. I tillegg til utsøkte scones og sandwhicher (men hvor var cucumber?!) var det duokonsert med gitaristene Ola Erlien og Gustav Skaaret, to tredjedeler av stringswing-vidunderet Gyplicity. Faderullan så bra musikk det er, så morsomme og dyktige og sjarmerende og i det hele tatt. Også ekstremt publikumsflørtende der de smetter inn «Blackbird», ABBA og «Ukas tilbud fra SPAR» i Django Reinhardt og jazzlåtene de spiller med skjønn frenetisk iver. Et stort pluss er at de kommer som de er i sine t-skjorter og generelle stil, ingen stråhatt eller kostyme-cosplay her. Det gjør at man virkelig hører musikken for hva den er.

Teaterjazz: Solveig Andsnes med Øystein Folkedal i bakgrunnen. Foto: Henrik Osmundsen/Sildajazz

En annen opptur var det noe skummelt titulerte «Teaterjazz», som i virkeligheten var et meget interessant prosjekt som satte fokus på standardlåter og kjente låter i jazzhistorien som har utspring fra musikaler, teaterstykker og operaer. Sangeren og skuespilleren Solveig Andsnes fortalte morsomt og innsiktsfullt om låtenes opprinnelse, og akkurat hvor i handlingen låten først ble introdusert, noe som fikk en til å oppleve låtens kontekst, og de framsto plutselig litt annerledes. Prosjektet var i samarbeid med hennes nevø, fjorårets Sildajazz-prisvinner Øystein Folkedal på piano, en dyktig og sympatisk kar jeg har hørt ved flere anledninger tidligere. Man kunne kanskje frykte at det skulle låte litt streit og harmløst, men det var ikke tilfelle i det hele tatt. Et spenstig band med Morten Georg Gismervik på elgitar/cello, Håkon Huldt-Nystrøm på kontrabass, Tuva Halse på fiolin og Jomar Jeppsson på trommer ga låtene et godt tupp i ræva underveis. Dette er et prosjekt som fortjener en norgesturné og et større publikum.

Øystein Folkedal med sin feite keyboard-rigg med bandet Kanakkas. Foto: Henrik Osmundsen/Sildajazz

Gismervik og Folkedal kunne også høres i bandet Kanakkas, som var pristakkekonserten fra sistnevnte. Folkedal har en vennlig aura av lyrisk pianotriojazz, eventuelt som en utøver av en ikke veldig profilert sommeridrett, men slo skikkelig på stortromma her med shreddete prog, funky fusion, metal og jazzete AOR (noen av låtene hadde kledd Joseph Williams på vokal). Han stilte med stor og feit keyboard-rigg. Egen perkusjonist spilte på noe sin liknet gamle bilhjul og masse greier som så ut som gjenstander som uansett lå inne i det frodige Garasjebryggeriet. Det er forøvrig fett å høre Gismervik utfolde seg på gitaren, det er ikke altfor mange i det stillandskapet i hans generasjon, og jeg ser fram til flere prosjekter fra ham. Folkedal kan forøvrig oppleves i Elise Sløgedals band i Oslo denne uka.

Susanne Sundfør. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

Apropos lokale helter er det vel få som rager høyere enn fabelaktige Susanne Sundfør, uten at jeg har hatt inntrykk av at hun har flagget sin elsk til byen overdrevet mye. Dette har også gått andre veien, merkelig nok var det først i år hun fikk Haugesunds kulturpris. Men ingen grunn til å frykte sure, kunstneriske miner – hennes homecoming-konsert på torget foran rådhuset var en triumf fra ende til annen. Det allsidige publikumet var også sjokkerende stille og oppmerksomme, det er altså mulig – selv i omgivelser som la til rette for folkefest-plapper. Dog med et kraftig minus for latterlig lavt volum i PA-en. Det ble lite sug i bassen under de mer pumpende låtene. Sundfør var i perlehumør, snakket mye på dialekt mellom låtene, og fremførte en skikkelig hitparade, sammen med sitt overveldende band, med Andreas Rukan fra Fieh som bassvikar og et showstopping soloparti fra korist Rohey underveis. Den sindige saksofonisten André Roligheten, som også spilte to gnistrende andre konserter her nede, overrasket med fiffige sceneklær og noe frekk keyboard-spilling. Og Gard Nilssen på trommer og iført en ekstravagant vest kunne krysse av for atter en vel gjennomført konsert. Dagen før spilte han for et fullt Festiviteten med Thomas Dybdahl, dagen etter var det en kjapp tur inn til Oslo for å øve med Masqualero før han returnerte til Silda for å spille med Rolighetens band senere på kvelden. Ved pokkers uflaks klarte han å pådra seg et brudd i ankelen, men stavret seg likevel opp tretrappene på Høvleriet – med krykker! – for å gjennomføre en vidunderlig konsert med sitt Acoustic Unity på lørdagskvelden. De avsluttet med en uhyre vakker versjon av Maccas «Waterfalls», til å dåne av. La oss endelig håpe denne inspirerende musikeren dukker opp nesten like mye neste år.

Acoustic Unity. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

I oppramsingen av sterke kvinnelige sangere må jo selvfølgelig ikke Kari Svendsen utelates. Hun gjorde inntrykk i den vellykkede konserten med På Stengrunn, der eliten fra visebølgen på 70-tallet beviste at deres tonelegging av Rudolf Nilsens dikt føles like viktige og sanne i dag. Kult å høre det i denne byen som hadde et så sterkt visemiljø på den tiden, med viktig festival og det hele. Også veldig fint å se den evigunge fløytisten Steinar Ofsdal en time senere dukke opp på konserten med fløytisten Mira Tiruchelvam og Vestnorsk Jazzensemble, for å sjekke ut en kollega. Han virket til å storkose seg, og det gjorde jeg og vi også. Bandet var fullt av raskt tilkalte vikarer og nedskjæringer, men virket rett og slett mer intimt og avslappet enn på bestillingsverk-premieren på Oslo World i fjor. Helt herlig materiale, inkludert en melodiøs banger som jeg håper kommer på single en gang. Likeså med Miss Tatis dansbare Angola-prosjekt, også dette noe nedskalert men fortsatt deilig – det er noe med planker i gulv, vegger og tak som gir musikken resonans på en helt egen måte.

Mira Tiruchelvam og Vestnorsk Jazzensemble. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Miss Tati. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Hva var så høydepunktet? Å komme sent hjem til hotellet men bli stoppet av en conga-line med glade publikummere og bandet Swing ‘it utenfor et regnvått partytelt på kaien? Å komme nærme Gunvor Hofmos tekster i det vellykkede og dempede men ikke humørløse duomøtet mellom Susanna og Harald Lassen, fremført i spirituelle omgivelser i Haugesund Folkebiblioteks gripende arkitektur? Å stå ved siden av Lyder Røed som startet Fieh-konserten spillende oppe på galleriet på relanserte Byscenen var også minneverdig. Nå begynner jeg å nærme meg 20 konserter med dette bandet, men denne var spesielt fokusert og fin – Sofie IS brat og det er gøy å se hvordan publikum elsker dette bandet.

Lyder Røed (30) jammet med Fieh fra galleriet på nye Byscenen. Foto: Audun Vinger

Susanna og Harald Lassen. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Bristol Silence i bystyresalen. Foto: Henrik Osmundsen/Sildajazz

Men det flotteste var nok ensemblet Bristol Silence i bystyresalen. Bakhistorien bak navnet og ideen var vissheten om at danseorkesteret på Hotel Bristol under krigen stort sett underholdt tyske nazi-offiserer. Noe som er lite snakket om, til tross for at bandet senere utviklet seg til å bli det første Kringkastingsorkesteret. Utforsking av den stillheten vi ofte møter vanskeligheter med, og mennesket merkelige evne til å klare å hygge seg selv under vanskelige tider, er noe som har influert denne musikken. Et rett og slett nydelig og assosiativt verk skrevet av bassist John Andrew Wilhite for Motvind-festivalen i fjor.  Samtidsmusikk med en viss jazzikalsk nerve, med den skarpe sopranen Robin Steitz i dynamisk samsang med Sofia Jernberg. Hele ensemblet var prima, men jeg kvapp ekstra til under et fjetrende soloparti fra saksofonist Torben Snekkestad.

Antakelig ikke et øyeblikk som definerer Sildajazz slik den er blitt oppfattet av byens voksne innbyggere siden starten i 1987. Og noen av de andre litt smale konsertene på festivalen kunne hatt godt av noen flere som gikk på en konsert de ikke hadde tenkt å gå på. Men musikk som dette bidrar med en viktig kontrast i en virkelighet vi bygger sammen. Om enn bare for fire dager.