Sidsels kveld

Av Arild R. Andersen

Jeg har fått vite at gårsdagens Blow Out festivalkveld var fin, og jeg ble ikke overraska over å høre det. Vi har vendt oss til det høye nivået på det årlige arrangementet, uten dermed å ha blitt blaserte. Arrangørene kjenner pulsen i det internasjonale improvisasjonsmiljøet og får de fire dagene i august til å slå med aktualitet. Den blandingen av yngre og eldre utøvere og den stilmessige bredden Blow Out-kveldene presenterer, framkaller vitalitet. Jeg tror årets utgave av festivalen vil føye seg inn i rekken, slik jeg leser programmet. Og selvsagt fins det noen rosiner der. Mine av året heter Maggie Nicols og Sidsel Endresen, og da snakker vi om voksne druer. Når det er sagt, er de høyeste forventningene knyttet til de overraskelsene hvem som helst av artistene og konstellasjonene kan skape. Jeg har aldri hørt Bohman Brothers på scenen. Heller ikke Finn Loxbo solo. Blow Out festivalen handler verken om rosiner eller druer. Den handler om øyeblikkene som skal fylles. Om her som møter nå i musikken.

– Godtfolk, venner av kunsten, begynner Ståle Liavik Solberg. Han lover at dette kommer til å bli en helt fantastisk kveld. Så introduserer han dagens første trekløver: Christian Wallumrød, Jan Martin Gismervik og Sidsel Endresen.
Jeg kjenner flere enn meg selv som levde i den villfarelse og tro at sistnevnte hadde sluttet å opptre. Så feil kan man heldigvis ta. For her sitter hun foran oss og starter opptredenen med sine lyder og sine idéer. Og ved siden av seg, Christian Wallumrød på tangenter, med sine egenheter. Det akustiske klaveret er manipulert, kanskje elektronifisert. Det låter iallfall deilig sammensatt og vakkert. Slagverker Gismervik komponerer mens han spiller. Sånn høres han ut. Så starter Endresen å resitere.
– Tell me everything! Hun leser så vi kjenner det. Jeg for min del er for lengst inne i en emosjonell tilstand jeg bare tar fram når det beste treffer meg. Denne musikken kommer med en nerve som vibrerer gull. Sidsels tekstformidling er kledd i lyder og fordreininger som gjør den unik og sammen skaper de tre noe nytt og gjenkjennelig. Det er gjerne en tilbakeholdenhet i det som kommer. En kjølig varme. Et avdempet drama. Lun underfundighet. Jeg tar ikke hardt i hvis jeg sier at jeg har savnet det jeg nå hører. Det er fordi jeg aldri har hørt det før, men elsker grunntonen i det.

– Here it comes, it is happening. Vokalisten går rett inn i vår tid, inn i miljøkatastrofe og undergang. – The collapse, this is what it looks like. This is the closing of the gate. Fritt siterte bruddstykker. Det låter akkurat så dystert som det bør og følges opp av sørgetråd i musikken. Den mørke og hakkete flowen treffer, og de rene instrumentalpartiene til Wallumrød og Gismervik er forførende balanserte. De to bygger nye trinn for stemmen å stige inn på. De tre følger hverandre tett og låter ledige. Treffer hverandre helt hjemme, sånn jeg hører det. Det vi lytter til, er så sammensatt og rikt på informasjon at jeg fylles helt. Og vi skal videre, inn i Christian Wallumrøds flappende lydkreasjoner. De låter vakkert, ikke i betydningen pent, mer som i innholdsrikt og dypt formulert. Sidsels stigende og fallende utflukter, i et språk som ingen snakker, blir til poesi verden trenger. Det er en sann glede å oppleve denne trioen i kveld. Applausen har en egen snert, og det er nå noen roper the queen. Fra nabobordet hører jeg: – Nå kan vi vel bare gå hjem.

Men vi skal bli, for neste trio er ikke til å kimse av. The Contest of Pleasures teller Xavier Charles, klarinett, John Butcher, saksofoner og Axel Dörner, trompet, og da er vi i kjernen. De tre størrelsene på scenen skal ta oss helt andre steder enn de foregående gjorde. Og de må stå stille og stirre lenge mot bakerste vegg på MIR, før det roer seg helt i lokalet. Denne stirringen og denne stillheten gjør de til et virkemiddel i musikken. Så knirker de ut en lang markør. Piper og skjelver og viser hvordan tre enestående stemmer kan skyve i felles retning. De åpne rommene mellom utlegningene forløser innholdet. De trekker oss også nærmere. Jeg kjenner vokabularet til disse tre utøverne, men når de drar sammen, kommer de fram til det overraskende. De lytter godt, bygger innstendig klang og åpner et nytt stillerom. Så gjør de nye ferd, med lydproduksjon godt til side for det tradisjonelle.

Det puster og det smatter. Butcher er anfører i et rytmisk strekk. Charles´ klarinett blir hissigpropp, mens trompeten går i fistel. Festen er fin. Det som kommer fra hver enkelt utøver, sikter seg inn mot helhet og fellesskap. Det ligger fornyelse i detaljene og de samhandlingene som høres her i kveld. Det er improvisasjonsfaget som styrker seg. Viser fram leken og raritetene.
Med John Butcher på sopran, spisser lyden seg, og trioen fortsetter å stoppe opp. Legge inn små refleksjonspauser. Når de summer, bryter de seg selv plutselig av med brå støt og kvitrende kommentarer. Det er ingenting som blir værende, for dette er gjennomsyret av bevegelse. Trioen oppsøker mange plasser og tegner opp særegne mønstre. Jakter fornyelse med stort hell. De gjør et sett der alternative teknikker og veldige ferdigheter anvendes til å skape noe å tro på.

Scenen ryddes for den svenske gitaristen Finn Loxbo. Han setter seg ned med den akustiske og starter sin avdeling med en skakk stilhyllest til Davy Graham og Bert Jansch, tenker jeg. Teknisk likandes og kledelig utypisk for improens gitarverden. Han holder seg i sitt eget anliggende. Legger inn pussige svinger og funksjonell finesse. Det er melodi i det han gjør, ikke den typen du kan nynne med på, mer lik snutter som smetter unna når de kjenner søtsmak. Loxbo slipper oss ikke. Det er pågang i det han gjør. Det andre nummeret gjøres på preparert gitar og finner plass i en rekke der Fred Frith en gang stod med sitt. Det låter velgjort og tiltrekkende, og når vår mann tar fram bue og metallpinne, hvis det er det det er, får originaliteten noe å snuse på. Når han legger instrumentet på fanget og pirker rundt i gitarkassehullet, slår lett i treverket og tar fram linjalen, synger stoffet hans. Han lykkes med å vri seg fri og finne noen egne hjørner.

Så klarer heller ikke han å spille et helt sett uten at sporene etter Derek Bailey dukker opp i signaturen. Og det kan være hyggelig, så lenge man klarer, slik Loxbo gjør, å formulere seg noe vekk fra kildene.
Han lurer på om han har mer tid til å spille, og det har han. Publikum vil også ha mer, og det er nå han får Ralph Towners ånd til å sveve over flysetene på MIR. Han lar heldigvis ikke forbildene sine slippe så tett innpå at de blir en plage for oss lyttere. Jeg syns Finn Loxbos ytringer har vært underholdende å ta inn.

Kveldens fjerde innslag er kvartetten Sigrid Aftret, saksofon, Guro Kvåle, trombone, Isak Hedtjärn, klarinett og Anton Jonsson, trommer. De må jobbe for å finne sitt eget område, avsette merker med farger å gjenkjenne som deres. Kombinasjonen, trommer, saksofon, klarinett og trombone gir firkløveret en startgrop for gode resultater. Og de to jeg kjenner best her, Kvåle og Aftret, har mye inne, det vet jeg, men det skjer ikke mye å melde hjem om de første minuttene. Så er det Kvåle som får musikken til å løsne, med sitt kraftfullt henvendende spill, med overskuddspreget vesen. Trommis Jonsson gnikker fram lyd og jobber lekent med perkusjonen, men det vil liksom ikke heve seg over vel og bra. Når Aftret får litt rom rundt seg, hører jeg drypp av det jeg liker hos nettopp henne. Det er godt, men når kvartetten drifter videre, gjennom det kollektivt eruptive, finner jeg ikke helt inn. De spiller ett langt stykke og velger en rute frijazzen har kjørt mye.