Seriøs lek med lyd og rytmer
Ingar Zach og Michele Rabbia skaper møtesteder for overraskelser og flertydighet.
Den som har hørt Ingar Zach spille, vet at han setter helt egne avtrykk i musikken. Enten han inngår i små eller store ensembler, opptrer i duo eller som solist, er det mye interessant bevegelse i det han gjør som perkusjonist. Han kan skyve og lade musikalske uttrykk og produsere lyd som vekker undring. Mange vil kjenne Zach fra bandene Dans les Arbres, No Spaghetti Edition og Huntsville. Han har også gjort inntrykk i Kim Myhrs prosjekter de siste årene, og soloalbumene hans byr på åpne reiser i ytterkantene. «Musique pour deux corps» er Zachs andre utgivelse i tospann med Michele Rabbia.
Sistnevnte har en lang og omfangsrik karriere å vise til. Det fine samarbeidet hans med Eivind Aarset vil være kjent for mange, men det er bare ett av mange steder Rabbias lidenskapelige forhold til sound kommer til uttrykk. Den sterke interessen for lyd og alt hva perkusjon kan bringe til overflaten, deler Rabbia med Ingar Zach. På «Musique pour deux corps» er de oppført med percussion/electronics og percussion/transducers. Albumet består av 11 relativt korte stykker, og det første bekjentskapet heter «Proprioception».
«Proprioception» har mange lag og mønstre i seg og starter i en glidebevegelse som sveipes opp og innlemmes i en flertydig fiksjon med god spenningskurve. Musikken er både kjølig og skarp og vinker fram stadig nye overraskelser. Det låter gjennomarbeidet og levende til samme tid. Jeg bruker mange runder på å fange inn detaljene. «Permeability» er en helt annen historie, med stor, dump trommelyd og raslende, vibrerende og susende ytringer. Det som kommer, vekker bilder med helt abstrakte motiver. En åpenbar kvalitet ved albumet er variasjonsbredden. Det er virkelig mange plasser man blir tatt med til.
«Cellule Lyrique» er lys og transparent, mens «Typology» starter tøft og slagferdig. Jeg tror Zach og Rabbia har hatt det fint sammen. De leker seriøst med lyd og rytme. Det danser i det ene øyeblikket og bukter seg sakte i det neste. De to har et helt eget grep om trinnene. Hver låt har et nettverk av passasjer der det konstruerte og det umiddelbare deler rom, slik jeg hører det. Utgivelsens lengste nummer, «Joy», byr på en glede som ikke har base i det muntre. Det bøyer seg snarere innover med forsiktighet og strør om seg med lekre lydornamenter. Denne musikken er gjerrig på opplagtheter. Vrir seg unna det velprøvde, og har noe vektig ved seg. Når duoen legger albumet til hvile med «Zimbol», gjør de det med glødende og finstemt kreativitet. Hvis du ønsker deg en plate å investere i, så har du en her.
