Samtidsorientert og eventyrlig fra grom tentett

Det fins plater man er klargjort for før selve utgivelsen foreligger. «Avant Folk» ble en av disse. Da jeg hørte trekkspiller, komponist og bandleder Frode Haltlis nye orkester på Riksscenen i fjor, forstod jeg hvor det bar, og i møte med den samme gjengen på Victoria nå i april, fikk jeg bekreftet kvaliteten. I løpet av det siste tiåret har det skjedd en fornyelse og en ommøblering i det store møterommet for folkemusikk, jazz og samtidsuttrykk. Nils Økland, Erlend Apneseth og Frode Haltli er tre av de musikerne som har tatt steg. I sitt Avant Folk-prosjekt har Haltli samlet hele ti musikere. Det gir spillerom. Han kan bevege spotlighten og flytte fokus, og samtidig la musikken framstå som et rent kollektivt anliggende. Bevegelsene mellom utadvendte melodilinjer og introvert plukk er imponerende smidige. Frode Haltli forteller oss at veien mellom salme, avantgarde og folklore kan være forbausende kort, om den i det hele tatt er noe å snakke om.

Noen av de melodistubbene vi møter på «Avant Folk», kan ha bodd i fjellet og sluppet ut gjennom en sprekk. Når jeg hører dem, tenker jeg på Welhavens dikt «I Kivledal» der sangen fra de underjordiske bergtar. Så eventyrlige høres stubbene ut, og enten stoffet er komponert av Haltli eller det baserer seg på tradisjonelle sanger, så vipper det på samme grein. Det låter både skjørt og sårt.

«Trio» rommer både «Gjetarvise fra Hallingdal» og salmen «Herregud ditt dyre navn og ære». Apneseths hardingfeler gråter, eller kanskje det er selve livsvisdommen som instrumenteres. Musikken treffer iallfall på en måte som kjennes viktig. Vemod og glede i samme beger. Frode Haltli bruker musikaliteten sin til å formidle alvor og leke seg med instrumentet slik det kun er gitt den teknisk begavede å gjøre. Respekten for tradisjon og historie møter nødvendigheten av fornyelse.

Det vil føre for langt å gå inn på hver enkelt musikers bidrag, men det må være lov å nevne at to av landets mest trollkyndige er med. Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner og Ståle Storløkken på harmonium og synthesizere. Det gir kraft til magien. Ellers hører jeg at gitarist Juhani Silvola liker å sette av spillet sitt på hjørnet av Scofield og Frisell og at bass og trommer kun legger smakfullhet i potten. Fredrik Luhr Dietrichson og Siv Øyunn Kjenstad ordner det.

Jeg skal passe meg for å ta denne musikken som en selvfølge, men kunne gjerne tenkt meg å bli litt mer overrasket. Det er bare det at Frode Haltli allerede har skjemt meg bort. Sånn kan det jo av og til bli med godteri.