Kongsberg Jazzfestival, 8. juli 2022

Særinger kan andre være – festen er for alle

En deilig fredag med fri tysk americana, vietnamesisk matos og en forsinket konsert.

Kongsberg Jazzfestival har et så innbydende program at man lett kan komme til å gape over for mye. Det skjedde meg i går. Seks konserter i løpet av én dag er mange, selv etter den lange tida med sulteforing. Det er grenser for hvor mye man kan ta inn og få maksimalt ut av. Denne gamle erfaringen skal jeg nyttiggjøre meg i dag. Jeg vil litt ned i antall poster på programmet. Det gir en sann utfordring, men det hører med til festivalgjengerens privilegier å sette sammen sitt eget program. De to letteste valgene er den tidlige ettermiddagskonserten med Helga Myhr og Tanja Orning, og så er det Særingfest som jo rommer fire konstellasjoner musikere. Tidligkonsertene på Kongsberg har en helt egen stemning og er gjerne fylt av duo- eller soloinnslag. Særingfest på sin side, har på kort tid rukket å gi festivalen en vitamininnsprøytning og er kjent for overraskende vinklinger og kresne artistvalg.


Tanja Orning og Helga Myhr. Foto: Kongsberg Jazzfestival

På Låven sitter Tanja Orning med cello og Helga Myhr med fele. De har nettopp blitt introdusert som to fantastiske strengeutøvere. Den ene kommer fra folkemusikktradisjonen, den andre fra samtidsmusikken. Denne celloen og hardingfela har møtt hverandre før. Myhr og Orning har etablert et samarbeid, og når de starter å spille, er det som om de strekker sin egen erfaringsbakgrunn mot den andres. Orning produserer et sett sjeldne melodilinjer før duoen trekker sammen i en intens og knudrete leik. Vi hører en remse av musikalske innfall, der de to responderer på hverandre og de små overraskelsene gis liv. Selve kraften i de uttrykkene de velger seg, preger det som kommer. Det knirker, piper, hviner og drar. Orning og Myhr finner fram til figurer å oppholde seg ved, men det er først og fremst de stadige bruddene som setter nerve i musikken. Den abstrakte væremåten og det fine, og til dels skjøre, effektmakeriet, er godt å oppleve. Hvis man ikke ser dem spille, kan man virkelig undre seg over hvordan de framkaller de forskjellige lydmaleriene. De såkalt alternative teknikkene de anvender, gir tilgang til mye stas. Så opplever jeg mer av klage enn av glede i improvisasjonene og er svak for de partiene der hardingfela antyder hvor den kommer fra. Folkemusikken er bare glimtvis til stede og blir aldri dominerende. Poenget er jo at Orning og Myhr gjør sine egne fusjoner. At den fine balansen er deres. På sitt beste framstår musikken som lett gåtefull og vekker bilder som ikke lett lar seg avtegne. Den har en gjennomført intensitet, uavhengig av selve styrken i samhandlingene. Når de går ned mot det knapt hørbare, oppstår det en kraft i måten man må lytte på. Jeg lar meg imponere av variasjonsbredden og sier meg veldig godt fornøyd med starten på denne dagen.


Sun-Mi Hong. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Sun-Mi Hong Quintet gjør sin første konsert på bandets sommerturné, her på Kongsberg. Den koreanskfødte trommeslageren og komponisten er leder for kvintetten, som starter forestillingen med bass og trommer. Det er tross alt trommisens band, og hun setter en høy standard fra start, med en åpen, skarp og pulserende stil. Når de to blåserne kommer inn, går vi rett inn i et klassisk og moderne jazzuttrykk der kontinentene er inne med hvert sitt. Det er rytmisk utfordrende og godt spilt. Disse unge musikerne viser seg fram, og de gjør det innenfor en ramme som gjør dem godt. Det kompositoriske er gjennomarbeidet, og jeg liker de litt korthugde og butte idéene og måten bandet kontrasterer strengt arrangert med åpne flater. Hong slår sprekker i de langstrakte blåsebevegelsene fra trompetist Alistair Payne og saksofonist Nicolo Ricci. Det er ikke vanskelig å la seg begeistre. De reiser vegger som vender ut mot det fri og pakker dem ned, før pianist Chaerin Im gjør en europeisk reise, slik jeg hører det. Hun spiller fram et tema som hun presser mye mening ut av. Den ungdommelige energien tjener musikken bra. At trommene er så langt framme i lydbildet som de er, gir egenart. Vi hører trompetsoloen godt nok til å kunne nyte detaljene i den. Dette begynner faktisk å likne på en av denne festivalens finere overraskelser. Bandet starter en naivistisk sløyfe, litt sånn som Carla Bley kunne ha gjort det, men så går kvintetten andre steder med det vakre temaet. Jeg rekker også å tenke på Maridalen og New Jungle Orchestra før bassist Alessandro Fongaro besørger enda en ny bevegelse. Det blir lyrikkstund med trompet og piano. Som et velfungerende motstykke til trøkk og høylytthet. Jeg hører at disse komposisjonene tåler å bli utforsket nærmere. De egner seg til å være i hus med. Den plata som kommer i november, skal jeg skaffe meg. Kanskje jeg til og med får den på farget vinyl.

Utenfor Sølvsalen får vi vite at konserten med Liv Hauge Ensemble er utsatt en halv time på grunn av tekniske problemer. Det forrykker noe av dagsplanen. Når vi får slippe inn, starter Hauge med å fortelle om inspirasjonen bak bestillingsverket «Hva nå, Ekko?», nemlig myten om Narcissus og Ekko som det fins flere versjoner av. Tekstene til musikken henter idéer fra den gamle fortellingen. På scenen har pianisten og komponisten med seg vokalist Ragnhild Moan, trompetist Torstein Lavik Larsen, altsaksofonist Signe Emmeluth, synth- og pianospiller Marte Eberson, bassist Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslager August Glännestrand. Det vi skal høre er en blanding av pop på jazzens premisser og frie ytringer i naboskap med fengende stoff. Det tar meg litt tid å knekke koden, men når det først er gjort, blir opplevelsen positiv. Det er søtt å høre hele denne sterke klanen stemme i med blå melodier, og Ragnhild Moan har en stemme det er verdt å lytte til. Hun har en sentral plass i forestillingen og gjør gjennomført god figur. Musikken til Hauge er lite oppsiktsvekkende, men så er vel heller ikke det hensikten. I noen partier tar musikken oss ut i naturen, og all plystringen gir et tilforlatelig inntrykk. Både Emmeluth og Lavik tilfører fri temperatur, men musikken er gjennomgående lett av vesen. Det fins dansbare partier og ren underholdningsvare, og det går en rød tråd gjennom det hele. Ja, Hauge leder bandet med stødige hender gjennom kapitlene i fortellingen om Ekko som blir straffet fordi hun spredte falsk informasjon. Aktuelt? Ja. Det er noe ujålete og dagklart over denne konserten, og det er det enkelt å falle for. Et godt stykke arbeid fra en dugende septett.


Liv Hauge. Foto: Birgit Fostervol/Kongsberg Jazzfestival

Så slår den lille forsinkelsen inn i planen om å få med seg en god porsjon Hedvig Mollestad. Jeg velger likevel å gå innom konserten hennes på Energimølla for en liten smaksprøve, og det blir dessverre alt. Jeg må tilbake over brua, gjennom den vietnamesiske matosen og ned til Smeltehytta for å rekke Særingfest som lover gode stunder.

Inne i hytta er det Frode Gjerstad Tuba Trio som starter fri-ballet. Han beskriver bandet sitt som rart og forteller at de rakk å spille to konserter i Amsterdam før nedstengningen. Han er selv spent på hvordan bandet nå høres ut, og det er vi også. Det første jeg oppdager, er at tubaen til Marc Unternährer har lunger. Den puster og vibrerer og er som kjent kolossal av vesen. Gjerstad sender et par rå fugleskrik over oss, før det legger seg noe modent, avventende i musikken. Dette er tre gode lyttere med hver sin markante stemme. Det skal prege utlegningene deres. Frank Rosaly skaffer seg hudkontakt med trommeskinnet og skaper en lavmælt spenning. Frode kan være bløt, hektisk og rå i en og samme omdreining, mens tubaen ligger under med eget driv. Den kan gå langt ned i seg selv, og det kjennes i omgivelsene. Hele rommet fylles. Så er Gjerstad på klarinetten og spiller med varm varsomhet. Deretter er det stor høydeforskjell mellom tubaens leie og klarinettens tynne utbrudd. Trioens stemningsleier er mange og uforutsigbarheten i musikken bærer fint. Tuba og saksofon skaper sin egen rytme mens Rosaly kommenterer framdriften. Han legger en tromme på fanget og tyner nytt ut av den. Bruker den som blåseinstrument og åpner rom for medspillerne sine. Vibbene fra cymbalene er også fine å følge. Perkusjon kan nemlig snakke. Disse tre utøverne opererer innenfor en etablert form. Når de klarer å levendegjøre den, har jeg ikke mer å be om. Dette bandet høres ganske enkelt særdeles bra ut.


Henriette Eilertsen. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Når AUK Trio kommer ut på gulvet, har de noe så eksklusivt som en fløyte i besetningen. Det er Henriette Eilertsen som spiller den, og instrumentet gir flukt til utrykkene. Og så er det noe med den hule varmen som kan bo der inne. På gitar: Ferdinand Bergstrøm. På bass: John Andrew Wilhite-Hannisdal. De skyver fra med tre likeverdige stemmer og frambringer en lett og tett vev av innbydende merke. De kan synge som insekter og få forsiktigheten til å fungere som kraft. Bassisten vifter med buen over strengene og slipper enslige, dype drypp inn i musikken. Gitaristen er god på tilbakeholdenhet og lar instrumentet smake forsiktig på melodi. Eilertsens fløyte kan flagre og visle, og hun tar instrumentet til interessante plasser. Forfølger gode idéer. Trioen er behagelig å høre på. Det er et beskrivende ord som ellers helst må hvile i vår sammenheng. De fremmer det kollektive i det de spiller og etterlater et særpreget inntrykk. Fine saker.


Heather Leigh. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Så kommer det jeg har ventet på. Pedal steelgitarist Heather Leigh i tospann med saksofonist Peter Brötzmann. Solokonserten hans fra i går har festet seg som en egen følelse jeg ikke vil bli kvitt. Leigh og Brötzmann er et par for minnebøkene. Jeg roper et høyt ja inni meg før de har vært på i ti sekunder. Det er full åpning fra start, og kombinasjonen pedal steel og saksofon er mildt sagt forfriskende. De to har samarbeidet gjennom flere år. Henget i Leighs spill fanger inn den skarpe væremåten i Brötzmanns tone. Dette er fri tysk americana av beste merke. Den kraften Brötzmann i følge han selv, er tappet for, savnes på ingen måte. Jeg får noen assosiasjoner til John Abercrombie og Bill Frisell når Heather Leigh spiller, men det er før hun skrur på fuzzboksen og rockens vokabular gjør seg gjeldende. Det er ikke finstemt det hun tar fram, men det er tøft å høre på. Brötzmann er med på moroa. Metallmusikken har fått en ny gren. Så går saksofonisten i retning av det sakrale, slik bare han kan gjøre det, og nå begynner det virkelig å lukte fugl. Heather Leigh henger seg på med et sig av myk inderlighet. Hun har virkelig gjort mye for å ta instrumentet sitt i nye retninger. Når hysteriet i Brötzmanns spill møter glideflukten i Leighs, hører vi noe helt for seg selv. Det er noe insisterende friskt over dette samarbeidet. Det er denne typen opplevelser jeg ønsker meg i forkant av festivaler. Noe som kan rykke meg ut og skinne.

Siste etappe er viet Party + 1, og det er en nydelig bukett som stiller seg i front foran oss. Pat Thomas, elektronikk, John Butcher, saksofon, Per Zanussi, bass og Lene Grenager, cello. Bak sitter Tony Buck og Ståle Liavik Solberg. Det er en levende organisme som hever seg mot oss. Fra innsiden bølger lag på lag av nyklekket informasjon. Det er mye å henge ørene i. Når så mange durkdrevne musikere oppsøker ytterligheter til samme tid, oppstår det et vell av åpninger og muligheter. Det ene tar det andre på forunderlig vis og retningsvalg og orientering er virkelig noe å følge. I dette bandet er det ingen som fremmer seg selv, selv om de alle brenner for improvisasjon som kunstform. Eller kanskje nettopp derfor. En felles higen etter det friske og oppreiste, styrer dem. Som lytter kan du konsentrere deg om enkeltmusikere og de valgene de gjør. Det vil påvirke opplevelsen. På den måten blir publikum med i fortellingen. Det er ingen å framheve i denne sekstetten, så jeg framhever alle. Det gnir, skurrer, knepper og knirker. Jeg kunne tømt en full pose med lydhermende ord, og alle ville hatt en funksjon i beskrivelsen av musikken. Så er det selvsagt sånn at et stort band gir mulighet for å danne undergrupper for å utvide nedslagsfeltet. Det gjør Party + 1. De skaper en reise. Tegner mønstre og utvikler fargekart. Sånn som det lar seg gjøre i den frittgående musikken. Det dundrer elegant og hakker i vei på helt egne måter. Dette er bunnsolid stoff, og jeg kjenner hvordan det treffer. Når den følelsen er god, vet jeg hva jeg har med å gjøre. Sånn kan det altså være å være på fest.

Fra forsiden

Nyhet

Kulturdebatter og konsert under Arendalsuka

Under Arendalsuka onsdag 17. august inviteres det til innlegg og debatt om regionale kulturfond og en samtale med Maria Schneider om datagigantenes maktposisjon i musikklivet. Senere samme kveld skal Maria Schneider og Oslo jazzensemble fremføre musikk fra Schneiders storverk Data Lords.

Sildajazz - 12. august 2022

Rommet dekker vannfronten

Den andre dagen på Sildajazz fikk en slak start med opplevelser rett inn i hotellvinduet. Disse inkluderte barneparaden, deler av gratisprogrammet og en festivalby som sakte våknet til liv.

Meld deg på vårt nyhetsbrev