Særdeles godt realiserte idéer
Bjørn Marius Hegge må ha funnet seg de rette musikerne.
Det er litt av et lag Bjørn Marius Hegge har fått med seg på denne plata. Selv er han etablert midt i gullrekka av unge norske jazzmusikere det er verdt å lytte til. Kvintetten består av Axel Dörner, trompet, Rudi Mahall, bassklarinett, Hans Hulbækmo, trommer, Håvard Wiik, piano, samt Hegge på kontrabass. De som kjenner disse musikernes meritter, kjenner også samtlige bokstaver i ordet kvalitet. Blant alt de har gjort og alt de har deltatt på, er det noen band og prosjekter som stikker seg ut i min favorittkatalog. Monk´s Casino, Skadedyr, Atomic og Hegge er fire av dem. Noe disse musikerne har til felles, er evnen til å gå inn i jazzhistorien og hente ut essens, for deretter å risse nye mønstre i det lånte. De kan hente fram selve tidsånden fra 60-tallet og få den til å sveve igjen.
Bjørn Marius Hegge har skreddersydd seks låter eller idéer, inspirert av de fire medspillerne sine. Alle de involverte er med andre ord med på å forme musikken, og dermed er den også sterkt preget av alles individuelle tilnærming. Det gjør seg! Dette er faktisk uttrykt i klartekst på coveret der det står: Ideas for Axel Dörner, Rudi Mahall, Hans Hulbækmo and Håvard Wiik. De legger ikke skjul på at musikken er inspirert av Ornette Coleman, Eric Dolphy og Sven Åke Johansson. Det fine er at den også låter inspirert.
Åpningssporet «4th Die Mänschen» har dette tørr-lekre anslaget med umiddelbar effekt. Så skranglende treffsikkert og skjørt at jeg hektes brutalt. Hele bandet er levende til stede i det som foregår. Det låter som en ektefødt kjærlighetserklæring til det forgagne. Den første som får solistrolle, er Rudi Mahall. Jeg ser han for meg i dresskledd ulenkelighet, med vitale fotbevegelser, stramt nærværende. Håvard Wiik setter også merker fra start. Spillet hans er teknisk imponerende, lekent og lyrisk. Han dekker et uttrykksregister som forteller lang pianohistorie, samtidig som det kommer med egenart. Wiik er rett og slett spennende å lytte til, og det har vært kjent lenge.
Nå kjennes det ikke helt riktig å framheve enkeltmusikere i dette kollektivt vellykkede. Bandet framstår nærmest som ett stort instrument. «Diezzelloni» holdes i dette frijazzgrepet som åpner for melodilinjer og arrangement, og er i så måte karakteristisk for albumet. Jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen da Hegge introduserte dette stoffet og hørt hvordan samtalene og musikken utviklet seg. Det ligger betydelig modenhet og sterk selvstendighet til grunn for det som skapes her. Sjelfullt er et ord å lufte.
