Sabla bra spilt
…og så veltemperert at du får lyst til å bli sittende.
Kvaliteten er skyhøy i den norske jazzens pianoavdeling for tida, og bredden av uttrykksformer er stor. Vi har pianister som utforsker instrumentets gamle formspråk og utøvere som vitaliserer tradisjon. Noen som stadig finpusser variasjoner over samme henvendelsesform og andre som plukker fra historien og gjør egen lek av det. Det er bevegelse og kreativitet i det som foregår, og den som vil lytte, kan gjøre seg rik. En av pianistene jeg gjerne heiser flagget for, er Kjetil Mulelid som har ryddet seg en tydelig plass siden han avsluttet studiene ved Jazzlinja i Trondheim for åtte år siden. Han har samarbeidet med mange gjennom disse årene, og de fineste sporene har han satt som medlem i bandet Wako og som leder av egen trio.
«Who Do You Love The Most?» er tredje album fra Kjetil Mulelid Trio på Rune Grammofon, og det er fortsatt Bjørn Marius Hegge og Andreas Winther som spiller bass og trommer. De tre har åpenbart utviklet en kommunikasjonsform som tjener musikkens melodiøse vesen, komplekse tilbøyelighet og inviterende sjarm. Det er ikke vanskelig å ta inn det som kommer. Mye av stoffet fester seg i første runde, mens detaljer og underliggende finurligheter springer ut gjennom noe mer lyttearbeid. Musikken har en livsbejaende understrøm og et pulserende overskudd, selv i de stemningsleiene som er penslet i blått.
Det er Mulelid som er komponisten bak åtte av ti låter. «Imagine Your Front Door» er improvisert fram av trioen, mens «The Archetypal Man» er skrevet av den amerikanske artisten Judee Sill og er å finne på hennes debutalbum fra 1971. Åpningssporet «Paul» har klassisk tilsnitt, men er også deilig ukategoriserbart. Mulelid spiller seg inn i en åpen tradisjon flere av jazzens betydelige pianister har pleiet, og han gjør det med selvstendighet. Fører interessante samtaler med Keith Jarrett, Bill Evans og Paul Bley. Hegge og Winther gir musikken smakfull oppdrift og lyrisk driv. Framdriften har en ledighet som trimmer kvaliteten.
De ti stykkene reflekterer hverandre og deler omdreiningspunkt. «Remembering» er basert på varm erindring med drag av lengsel, kan det høres ut som. Trioen byr på en tilbakelent eleganse som står seg. Dette er ikke bare godt håndverk. Det er formidlingskunst som gir styrke til troen. Gleden er aldri langt unna. Ikke alvoret heller. Når vi kommer til «Gospel», er det nettopp gospel vi kommer til, med lovprisning i spillet og følelsesladet løft i trioens bevegelse. Vakre «Morning Song» får avrunde i en atmosfære av ro og finstemt balanse.
