KONSERT: Reisebrev fra mestermøte i gammelt bedehus på Gjøvik.
Det så mørkt ut et øyeblikk, bokstavelig talt. Over Toten hadde det begynt å komme inn tunge skyer, og Yr meldte styrtregn, lyn og torden. Å legge ut på fjorden med åpen båt og bare en sekshesters harkende påhengsmotor som drivkraft for å krysse Mjøsa fra Nes og over til Gjøvik, syntes ikke som en spesielt god idé.
Men så ville jeg gjerne få med meg konserten. «Et mestermøte», som det het i annonseringen, mellom Ståle Storløkken, Audun Kleive og Eivind Aarset, den siste i en serie på tre, der den første ble holdt i Brekkeparken i Skien, den andre under Canal Street i Arendal og nå den tredje i Gjøvik.
Det føltes riktig på et vis. Ettersom jeg vokste opp i Skien og stadig følger med på hva som foregår der, hadde jeg lagt merke til annonseringen for konserten der og tenkt at den hadde det vært kult å få med seg, ikke minst som en oppfølging etter å ha hørt alle tre musikerne i aksjon under minifestivalen Jazzalarm i nabobyen Porsgrunn på forsommeren, der Kleive satt inn med Terje Rypdal-hyllestbandet, Sky Music, hvor også Storløkken er sentral, og Aarset spilte med kvartetten sin. Og ikke mange dagene etterpå fikk jeg høre Kleive igjen, da sammen med Scheen Jazzorkester under jazzfestivalen på Nesodden, hvor jeg bor. Men til Skien hadde jeg ikke anledning til å dra ettersom jeg ferierte på hytta ved Mjøsa. Så ja, det føltes riktig, og nesten viktig, å dra til Gjøvik og få med seg konserten.
Følgelig var det bare en ting å gjøre: kle seg i regntøy og forsøke å holde seg i utkanten av uværet om mulig, samt satse på en ørliten dose flaks. Og flaks fikk jeg. For det kom verken styrtregn eller lyn og torden. De sorte skyene trakk forbi og det ble sol over Mjøsa om kvæll, som Vazelina Bilopphøggers synger. Ikke lenge etter kunne jeg passere Skibladner på vei ut fra Gjøvik havn, fortøye båten min ved gjestebrygga og traske opp i sentrumsgatene, og det ikke uten en viss sentimentalitet. Jeg er glad i Gjøvik. Og er faktisk født der, selv om jeg aldri har bodd der, i hvert fall ikke mer enn noen måneder helt i starten av livet før familien flyttet ned til Grenland av yrkesmessige grunner.
Men hver sommer, når vi ferierte på Nes, besøkte vi familie på Gjøvik, nede på Vikodden der min farmor og en tante med familie holdt hus. Ja, jeg har faktisk et syskenbån på Gjøvik. Vi tok båten over, ikke bare for å besøke familie, men også for å vandre rundt i den livlige handlegata i sentrum. Noe jeg for så vidt har fortsatt med i voksen alder. Livlig i handlegata er det derimot ikke lenger. Som i alle andre norske småbyer har et stor kjøpesenter mer eller mindre drenert sentrum. Det store CC Mart’n, liggende nesten nede ved vannet der hovedveien kommer inn, er lett tilgjengelig og har stor parkeringsplass. I sentrum er det kun et lite fåtall butikker som holder stand.
Helt stille var det riktignok ikke denne fine lørdagsaftenen sent i juli, der jeg gikk opp Jernbanegata mot Fauno, restauranten i hvis bakgård konserten skulle finne sted. Litt folk var det ute i gatene, og i restaurantområdet der Fauno ligger, en italienskinspirert restaurant med en flott pizzaovn, ikke så ulikt Villa Paradiso på Grünerløkka, bare med fokus på musikk og vin i tillegg til steinovnsstekt pizza, sydet det aldri så lite. Jeg fant meg til rette ved et bord på uteserveringen og fikk bestilt meg en klassiker, en saftig Capricciosa med artisjokk, oliven og skinke. Rundt meg var det godt med folk som satt ute og spiste og drakk i den lyse kvelden. Tilsynelatende skulle mange også få med seg kveldens konsert. For da det nærmet seg på tid, begynte mange å bevege seg bort fra restauranten og rundt hjørnet. Antageligvis inn i bakgården, tenkte jeg, men oppdaget snart at konserten var blitt flyttet til «Byscena», et gammelt bedehus bak Gjøvik kirke, et flott murbygg i nyklassisistisk arkitektur med staselig dør i tungt treverk rammet inn av halvsøyler. Dette av samme årsak, viste det seg, som gjorde at jeg hadde nølt med å legge ut på fjorden: Yrs dystre spådommer om lyn og torden.
Og det var kanskje like bra. Musikken denne trioen kom til å spille ville nok gjøre seg godt inne i en intim sal, og kanskje til og med bedre enn ute i et åpent gårdsrom. Inne i bedehuset var det således satt opp en provisorisk bar, plassert ut stoler og bygd opp en scene innerst rammet inn med røde draperier. Jeg kjøpte meg en glutenfri Peroni, som var eneste flaskeøl på menyen, og fant meg en plass, litt tilfeldig, på første rad. Fint det. Bak meg fylte det seg opp med publikummere, og ganske snart var lokalet fullt.
Noen hvem er hvem-oversikt over befolkningen i Gjøvik og omegn, det har jeg ikke, men jeg registrerte at det var en god blanding av lokal kulturelite, generelle musikkentusiaster, unge musikere og vennegjenger som tilsynelatende hadde konsertopplevelsen som en del av en tur på byen.
Snart kom en representant for Gjøvik jazzklubb, en klubb med det imperative navnet, «Tune Into», på scenen for å introdusere musikerne som jo er sedvane på jazzfeltet. Taleren, som jeg antar at var leder for klubben, Roy-Aage Grenheim, forklarte situasjonen med sceneskift på grunn av værvarselet, et varsel som jo på ingen vis hadde holdt hva det lovet, kommenterte han til mild humring fra salen. Kveldens konsert var en begivenhet, fortsatte han, og poengterte at klubben, med denne bookingen, la lista høyt. Slik de hadde gjort året før, da Kleive også hadde stilt opp med et mestermøte av en trio, sammen med Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær. Kanskje kunne det bli en tradisjon, spekulerte Grenheim. Ikke umulig ettersom Kleive har gjort gjøvikenser av seg, etter hva jeg har forstått (og her krysses atter våre spor ettersom vi begge har vokst opp i Skien, han riktignok en snau generasjon før meg). Det var for øvrig flere som hadde bidratt til å få arrangert konserten, bemerket Grenheim, det hele et samarbeid mellom jazzklubben, Fauno og organisasjonen Musikk i Innlandet. At det kom så mye folk, må regnes som en suksess i seg selv, og forhåpentligvis sier det noe om Gjøvik-publikummets sans for musikk.
Mens jeg satt der tok jeg en titt på programhistorikken for klubben som har holdt det gående siden 1997, i godt og vel tjuefem år, med røtter tilbake til syttitallet, slik det gjerne er for jazzklubber i norske småbyer. Karin Krog hadde vært der, Hanna Paulsberg, The Source, samt en rekke mer lokale og mindre kjente navn. Slik skal det jo være. Ikke minst arrangerte klubben «jazzcruise» med Skibladner.
Hvor mange somre har jeg vel ikke sittet på stranda nedenfor hytta og sett og hørt Skibladner kjøre forbi utenfor Kongsrudskjæra for full musikk. Jeg lot med det en tanke gå til den gamle LP-platen jeg har etter min far, en sak med det flott titulerte orkesteret Mjøsen Bade-forenings Masageband, Så swinge’ vi på Mjøsa fra 1977. Gla’jazz så god som noen, med en jazzete versjon av Prøysens egen storlåt samt versjoner av standarder som «Doctor Jazz» og «Sweet Georgia Brown» og deres like. Herlig. Neste sommer, tenkte jeg, skal jeg jammen meg mønstre på Mjøsas hvite svane for et slikt cruise.
Ståle Storløkken. Foto: Tore Stavlund
Endelig kom bandet på scenen. Aarset satt seg, med gitaren i fanget, på krakken sin foran et arsenal av kabler, effektpedaler og laptop, slik vi jo kjenner oppsettet hans. Storløkken plasserte seg bak en ikke mindre omfattende rigg rundt sin Hammond B3 og diverse andre keyboards, mens Kleive tok plass bak sitt oppsett med, kuriøst nok, fire skarptrommer i tillegg til en gulvtam, basstromme og en serie cymbaler. Etter en kort introduksjon fra Kleive, kom musikken i gang. Og musikken var akkurat slik jeg hadde forestilt meg den – som summen av Kleives dynamiske trommespill, Storløkkens wizardiøse B3-utskeielser og Aarsets skimrende gitarakkorder – bare bedre. Nettopp. Bare bedre! For et mestermøte var det så visst, der lyden ble bygget opp lag på lag med rom for alle tre å spille opp mot hverandre samt finne plass til egne idiosynkrasier.
Uklart for meg forble det hvor mye som var planlagt og hvor mye som oppsto i øyeblikket. Antageligvis en blanding. For selv om det ikke ble nevnt låttitler eller opphavsperson til de kompositoriske rammene de jobbet innenfor, så var det et låtbasert materiale de presenterte, relativt korte strekk med tydelige motiver, riff og tema – og det innen en fin variasjon av stilarter: ambiente landskap, hard jazzrock og fjelljazz i god blanding, samt noen rytmisk intrikate, Autechre-aktige partier der Storløkken hentet inn elementer som vi kjenner fra Supersilent – godt med fusion altså. Disse tre musikerne har jo spilt sammen i så mange forskjellige konstellasjoner og er så rutinerte og smidige at de lekende lett kan skape noe i real time som låter formfullendt.
Eivind Aarset. Foto: Tore Stavlund
Med på laget hadde de også lydmann Geir Østensjø, ofte omtalt som «selveste», og ofte sett bak miksepulten under konserter med Molvær og Aarset og Supersilent og Arve Henriksen, for ikke å glemme Kari Bremnes. Han balanserte med forventet presisjon det fuzz- og romklangtunge lydbildet til Aarset med de likeså romklangtunge skarptrommene til Kleive og det mildt støyende i lyden fra riggen til Storløkken. Det låt klokkeklart hele veien gjennom. Da de etter en times tid takket for seg og gikk av scenen, var det med rette bare for å bli klappet på igjen med stående ovasjon fra publikum. De dro da en smektende ballade vi, med påtrykk fra Kleive, kunne ha med oss ut i sommernatten.
Det var ingenting å si på det. Selv tuslet jeg ned igjen til gjestebrygga, der jeg løsnet fortøyningen, dro i gang motoren og la ut for å krysse Mjøsa, tilbake til hytta på Nes, og det under en midnattsblå himmel der de siste strimene av lys brøt gjennom et impresjonistisk skylag. Om dette blir en tradisjon, så er det ikke meg imot, tenkte jeg der jeg styrte målrettet mot andre siden. Bedre måte å oppsøke en musikalsk opplevelse på enn med båt, finnes vel ikke. Ikke om sommeren.
Vi må stole på våre lokale jazzklubber. De vil oss vel!