Bodø Jazz Open, 31. jan. og 1. feb. 2018

Rutinerte musikere og unge, lovende

Åpningsdagene av årets Bodø Jazz Open (BJO) var dominert av rutinerte jazzkarer. Ungdommen i Juno lover godt for framtida.

Det var Blood, Sweat and Tears som fikk æren av å åpne årets BJO. 2018-versjonene av de gamle låtene hadde rom for mye jazz- improvisasjon, og i tillegg rørte bandet ved jazzsjela med velspilte utgaver av «Maiden Voyage» og «Footprints». Fin oppvarming.

Etter å ha tørket blod, svette og tårer var vi klare for Nils Petter Molværs band på klubbscenen Sinus. Kvartettens originale miks av jazz, etnisk musikk og elektronika hviler på sterke låter, og i live-situasjonen skapte trompet, steel-gitar, el-gitar, elektronikk og rytmeseksjonen et detaljrikt, suggererende og stemningsfullt lydbilde. Nakne partier vekslet med mektige løft, og i lydbildet trivdes Molværs intense Miles Davis-inspirerte trompetspill i lag med svevende steelgitar-klanger og kraftig el-gitar i skjelvende tremolo. Et stille lyttende publikum gjorde at også små detaljer av xylofon, klokker og annen perkusjon godt hørbare i lydbildet. Festivalens høydepunkt, tror jeg.
Saken fortsetter under bildet.

Nils Petter Molvær (foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open)

Kveldens BJO-avslutning sørget The Real Thing for. Bandet funket godt på utestedet «Dama di», og leverte hammondorgel-drevet soul-jazz med innslag av be bop og latin. Musikken svingte, og publikum gledet seg over uanstrengt flytende soloer fra gitarist Staffan, tenorist David Edge og orgelet til Palle. Låtene lød mer av stødig håndverk enn inspirerte øyeblikk, mens balladen «My Song for you» var blant de mest melodisterke høydepunktene.

Ved siden av jazz og rock bød BJO-torsdagen på etnisk musikk. Både i tekst, melodi og atmosfære ble Ánnásuolos konsert en reise til samenes kultur og natur. Mørke keyboardsklanger skapte ei blåstemning, som bare sjelden vek plassen for lek og glede. Både pianisten og gitarist John-Kåre Hansen økte spenningen med melodisk veldreide jazzimprovisasjoner, og i tillegg ble konsertinnholdet billed-illustrert av nordnorske motiver på video. Viktigst av alt var imidlertid Marianne Pentha. I sentrum av uttrykket tilførte hennes nydelige vokal følelse og innlevelse, enten hun sang om glede, sorg eller naturens luner.
Saken fortsetter under bildet.

Billy Cobham (foto: Håvard Christensen/Bodø Jazz Open)

Billy Cobham og det bandet hans innfridde forventningene. Energien, presisjonen, det rytmiske drivet, og ikke minst de særdeles kreative solopartiene preget uttrykket. Flere av de gamle klassikerne sto på repertoaret, og de ble brodert ut av utsøkte soloer blant annet fra gitar og tangenter. En anelse karibisk tilsnitt løp ut fra steel-trommen, og folk gapte da bassist Christian Galvez tryllet fram både melodiske løp og sofistikerte akkordklanger fra seksstrengers-bassen. Det hele toppet seg i en herlig gitar/bass-duell, da bandet avsluttet med en kraftig og sugende funky versjon av «Red Baron».
Saken fortsetter under bildet.

Juno: Thea Ellingsen Grant  – vokal, Malin Dahl Ødegård – vokal, Mona Krogstad – tenorsaksofon, Georgia Wartel Collins – kontrabass og Ingvald Vassbø – slagverk (foto: Henrik Dvergsdal/Bodø Jazz Open)

To stemmer, kontrabass, tenor og trommer. Juno begeistret «torsdag halv ti»- publikumet på «Dama di» med et uttrykk, som skrenset innom både fri-form og fint harmonisert vokaljazz. Kvintetten oppviste både originalitet, solistisk kreativitet, låtskriverevner og spenstig samspill, og de var i alle fall ung og lovende. Er jazzens framtid elektronikkfri, likevel?

Kjell Nordeng

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Meld deg på vårt nyhetsbrev