Rommet dekker vannfronten

Av Karoline Ruderaas Jerve

Velsignet med et rom i tredje etasje, besiktigende Smedsundet, kanten på indre kai, og alle dertilhørende beskjeftigelser, blei min jazzturistikalske kontortilværelsen likevel en integrert del av dagfestivalen. På tross av at jeg var lenket til mitt tastatur store deler av formiddagen, følte jeg likevel at jeg fikk ta del i det som foregikk, kun ved å åpne vinduene. Rommet var inne og rommet var ute.

Alle rommene som skapes, eller som transcenderes, i musikken og i jazztradisjonen, blei en slags rød tråd for meg denne dagen. Det være seg rom for å lytte annerledes, rom for tolkning, mørke rom, lyse rom, rom som blir større, rom som blir mindre, rom med ulike musikalske vinkler – ulike dimensjonale kanaler for opplevelse.

Før jeg går videre med de aktuelle bandene fra fredagen må jeg spise gårsdagens ord og kaste min slette vurdering av The Norwegian Soulband ut av det fantastiske hotellvinduet. Etter å ha tilbrakt både for- og ettermiddagen skrivende på hotellet, fikk jeg med meg rett mye av gratisprogrammet gjennom åpne vindu, og skjemtes. Agiliteten og kontrollen til Kim Rune Haugen er imponerende, og på ingen måte er han en First Price noe som helst. DER, botsøvelse gjennomført. Og apropos ting man får med seg gjennom hotellvinduet: Å våkne i takt med byen gjennom utsikten til indre kai var på mange måter en opplevelse i seg selv, og nesten verdt turen alene. Fra den økende frekvensen av småbåter, seilbåter og yachter som etter hvert skummet forbi, til kremmerbodene som åpnet pø om pø, kaikantkroene som sakte, men sikkert blei fylt av folk, til den søte barneparaden som etterhvert tuslet forbi.

Alle skulle de med, og alle var de en del av festivalrommet. Denne opplevelsen demmet også opp for at jeg missa den legendariske svensken Bobo Stenson, og hans trio med Anders Jormin og Jon Fält. De jeg har snakket med i etterkant var helt over seg av begeistring for å ha bevitna konserten, deriblant to av festivalens publikumsverter. Hvis du er ekstra nysgjerrig kan du lese mer på Salt Peanuts, som kjente sin besøkelsestid og lot ovasjonene skje fyllest.

Litt mer dystopisk og illevarslende var rommet som Trondheim Jazzorkester og Ole Morten Vågan skapte litt lenger ned på kaia. HAUT scene var breddfull av folk og putret intenst da jeg kom. På gulvet var ensemblet stilt opp med de sedvanlige dobbeltrommisene (Gard Nilssen, Hans Hulbækmo) i midten, og resten av musikerne spredt rundt dem. På lerretet bak blei det projisert lekne og postapokalyptiske animasjoner i regi av Flu Hartberg, i tillegg lekent spill med lys for å underbygge stemningen musikken skapte.

Bygninger i ruin, fly som har styrtet, en natur som har begynt å ta igjen. Støv over alt. En varslet katastrofe, som i grove trekk er det Ole Morten Vågans verk Plastic Wave handler om. Den lydlige representasjonen av katastrofen, får vi høre tydelig i tittellåta «Plastic Wave», hvor Hulbækmo og Nilssen raser av gårde i en frenetisk perkussiv groove, med støt i blås og unis som dirigeres inn med millimeterpresisjon.

Andre tanker som slår meg i løpet av verket er lyden av en flyalarm (Ståle Storløkken, orgel), skrikende fiolin (Josefin Rundsteen), humoristisk slapstick-trombone (Øyvind Brække) og mange nikk til klassisk filmatisk storbandmusikk (med en twist!), som jeg storkoser meg med. For ikke å glemme alle de dyktige solistene som utgjør denne utgaven av TJO.  En del av dem var også å finne andre steder i programmet, deriblant Eivind Lønning, Gard Nilssen, Ståle Storløkken og Kjetil Møster (som jeg fikk med meg!). Ellers glimtet Kirsti Huke til med sine instrumentale kvaliteter, og vi fikk høre nydelig og detaljrikt arbeid fra Oscar Grönberg.

Da jeg steg inn i konsertsal-rommet i Festiviteten og Stian Carstensens Musical Sanatorium etterpå, steg jeg også inn i en myriade av musikalske rom som sammen utgjorde et superrom.

Stian Carstensen. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Et swedenborgsk rom for noen. Et venterom for andre. Et verdensrom, mener jeg. Som kjempen i askeladdens sju hjelpere, løper Carstensen fra verdensdel til verdensdel, fra århundre til århundre og inn i sine helt egne mystiske musikalske irrganger. I overkant fragmentarisk har jeg hørt noen si, men for min egen del er det forrykende gøy å sette seg på tokig-toget og la seg henrive. Kanskje delvis fordi min egen hjerne er fragmentarisk og hopper fra tankeøy til tankeøy uten noen tilsynelatende koherens. Ikke la jeg merke til problemer med lyden, og jeg plukket også opp at det var for dem som satt i de fremste rekkene.

Med letthet beveger Carstensen seg fra barokkmusikk – og må jeg få si, for en juvel Torbjørn Dyrud er med sin klokkeklare kontraalt-falsett og ymse tangentvirksomhet! – til osmanske hits, eller som han sier «vi spiller bare det beste fra de siste 400 åra».

Vi fikk høre Carstensens velkjente traktering av musikk fra Bulgaria og omegn. Et ganske stort omegn. Han drar for eksempel til Midtøsten, hvorpå han serverer politiske delikate vitser. De som kjenner Stian Carstensen fra før vet på forhånd at de også har kjøpt billett til et slags musikalsk standupshow, og at mannen er et oppkomme av ville koblinger. Inspirert av tyrkernes feilslåtte forsøk på å invadere Wien får vi servert både forhud-vitser og låttitler som «Fugemassesuggesjon». Fordi «Bach var en mester på religiøs ekstase og intrikat kontrapunkt».

Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Andre uttrykk som gjorde inntrykk var noen fiolinhalsbrekkende soloer fra Ola Kvernberg, og den himmelske harpisten Sidsel Walstad og den rumenske musikeren Giani Lincan som spilte på det som jeg tror må være mitt nye favorittinstrument (etter calliopen såklart)!! Ja, dobbelt utropstegn, tenk. Det må også sies at han høstet meget beundring fra såvel sine medmusikere som fra publikum. Vi må heller ikke glemme de resterende musikerne Atle Sponberg (fiolin), Bjarne Magnus Jensen (fiolin), Audun Andre Sandvik (cello), Finn Guttormsen (bass) og Jarle Vespestad (trommer), som alle gjorde rent bord med håndverket sitt. Carstensen måtte i tillegg improvisere med instrumenteringen, da SAS-behandlingen medførte at strengen røyk, og det måtte bli trekkspill i stedet, for «det er ingenting som er så gærent at det ikke kan ødelegges med trekkspill».

Etniske elementer fantes også i stor grad i Mariam Wallentin og Vestnorsk Jazzensemble sitt bestillingsverk som hadde urframføring under årets Sildajazz. Bestillingen var i likhet med Sildajazzprisens Marlen Tjøsvolls, helt åpen, og dermed visste hverken festivalsjefen eller noen andre hva slags musikk vi hadde i vente.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/Sildajazz

Mot oss strømmet et smørgåsbord av ulike lydrom. I notatene mine finner jeg skrevet ordene «dekonstruert naiv doom-pop», som til en viss grad er beskrivende. Musikken er preget av mye melankoli, harme, men også lidenskap, glede og ettertanke.

Wallentin, kjent fra band som Wildbirds and Peacedrums og Fire Orchestra, leker seg gjennom de ulike registrene med letthet og kraft, og er ikke en vokalist som uten videre lar seg henfalle til vokale floskler. Hun står trygt i sine sårbarheter, og blåser dem opp. Særlig jobber hun mye rundt den velkjente knekken, som for meg er veldig spennende å høre på.

Låtene er bygget opp med enkle og kontrasterende grunnidéer, som melodi/tekstlinjen «I don’t know where..» (daka daketi da-da), og som utvikles og utbroderes i utallige variasjoner, og tas opp av de andre musikerne. Instrumenteringen er spennende, og tenke seg til! Vi fikk faktisk DOBBELDOSE harpe (Julie Rokseth) i dag! Halleluja. Dog var denne harpingen hakket mer eksperimentell. Likeså gjorde Terje Isungset musikken godt med sin rumlebrumling og rislerasling. Foruten Kjetil Møster og Hildegunn Øiseth (som forøvrig briljerte med bukkehorn på slutten av konserten), var brorparten av musikerne ukjente for meg og mitt oslosentriske verdensbilde. Disse var Gro Austgulen (fiolin), Carmen Boveda (cello), Anders Hana (gitar), Arne Toivo (bass) og Børge Fjordheim (trommer). Jeg skjemmes og tar selvkritikk og må løpe derifra.

Jeg løper ikke så langt, men jeg løper langs kaia og det oppleves som forlengelsen av ei lang linje med musikk som inspireres av etniske elementer. Det går stadig mer opp for meg hvor dyktig Emilie Nicolas og hennes medprodusenter er til å ta inn mange komplekse bestanddeler fra alle disse musikalske retningene og sette det sammen på en slik måte at det likevel ikke overvelder den gemene lytter. Særlig da jeg hørte det live her. Det være seg afrikansk folkemusikk, reggaeton (som jo egentlig er en forlengelse av afrikansk musikk), melismer fra Midtøsten, og direkte fra jazz.  Selv om det innimellom er så tungt produsert (særlig Emilies vokalkunst, som jeg helt nesegrus beundrer) at musikken mister meg litt. Også instrumenteringen her er spennende og smått uvanlig for kommersiell elektropop, slik som bruk av kontrabass (Martin Morland), juicy akkorder og lyder fra synthene til Nicolay Tangen Svennæs og Anders Opdahl, som også spiller gitar – samt den åpenbare gaven av et kirsebær på toppen – dobbelt trommeoppsett med magikerne Eivind Helgerød  og Bendik Hovik Kjelsberg. Det er en fryd, lydlig og visuelt, både fordi synkroniteten og bevegelsene er fascinerende, men også fordi nyansene er overraskende lette å oppfatte.

Emilie Nicolas. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Da det kom til kveldens klubbkonserter, begynte gatene og lokalene igjen å fylles med feststemte mennesker, og særlig med en økende prosentandel haugalendinger, som (ikke helt unaturlig) var mer opptatt av nettopp det feststemte og mindre av det tonestemte. Etterhvert mistenkte jeg at klubbkonsertene var kuratert til feil rom, eller om kanskje publikum befant seg i feil rom.

Det var derfor en noe utakknemlig jobb Dorothea Økland ­­– kjent fra Hey Love, Nothing Personal – hadde foran seg, som tross tentative sympatier for sin status som lokal, måtte arbeide hardt for å få respons. Det var dog ingenting å si på det musikalske håndverket. Oppfinnsomme sammensetninger av synthtyngde, mørke beats, dype klanger og harpelyder som hun skrudde fortløpende på mens hun sang. Vokalt gikk tankene mine til Hanne Hukkelberg og Ary, og kombinasjonen minnet meg om de tidlige utgivelsene til Sassy 009. Det er mulig hun hadde lyktes bedre med å få publikum på glid ved å smøre med suggererende vitsing og skitprat mellom låtene, selv om dette strengt tatt ikke burde være nødvendig.

Hedvig Mollestad, Ole Mofjell og Ståle Storløkken. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Det samme kan kanskje sies om konserten vi fikk av Hedvig Mollestad sin nye trio med Ståle Storløkken og Ole Mofjell, som tross sin vitalitet og nye impulser måtte sloss for oppmerksomheta. I det minste i starten. Der innledet de med en noe åpen og tidvis lavmælt impro, som innimellom minnet meg om klangene og harmonikken til Allan Holdsworth. Der må noen gjerne arrestere meg, all den tid jeg ikke er noen autoritet på hverken gitarmusikk eller Allan Holdsworth. Vi fikk også høylytt clusterimpro og eksplosiv tromming, som både Storløkken og Mofjell ikke er helt ukjent for. Engasjementet hos publikum økte i takt med den stigende psykedeliske progrock-kurven, og stemningen hevet seg betraktelig. Dette gjorde meg spent på hva Mollestad skal finne på som neste års Artist in Residence på Moldejazz, om det blir den samme spennvidden som hun her demonstrerte.

Mett på musikk og sulten i magen trengte jeg meg gjennom de beduggede massene på indre kai.

Puh. Gi meg den derre romslige bakepoteten nå.

Og PS, følg @jazzturist på Instagram for hemmelige øyeblikk og innfall fra årets Sildajazz og fremtidens jazzturisme.