Rolf Jacobsen får besøk av de utenomjordiske

Untz-untz-untz. Det røde lyset som signaliserer at opptaket sprenger blinker med jevne mellomrom. Året er 2008 og jeg befinner meg backstage på Ballroom-scena på Roskilde, egentlig intervjuer jeg Supersilent, men når et lite reggeaton-helvete starter frontstage er det bare å gi opp radiointervju og gå over i nysgjerrig småprat.
Hva jeg lærte er vel kjent for de fleste med interesse for gruppa: Supersilent øver ikke. Aldri. Men hvorfor øve når musikken blir til i nuet? God spørsmål i grunn.

En annen etablert sannhet er at Supersilent ikke gidder å bruke tid på plate- og låtnavn. Her heter platene fra ’1’ og oppover, låttitlene ’1.1.’ og så videre. Nå har Supersilent holdt det gående i om lag 15 år, platenummeret har blitt 12 og skiva består av 13 spor – fra 12.1. til 12.13. Det minimalistiske omslaget i en dyp blåtone er som vanlig signert Kim Hiorthøy.

Hvem som lager hvilken lyd og på hvilket instrument gir seg ikke nødvendigvis av seg selv. Første spor ligger et sted mellom industriell støy og death metal-ambient. Det skal vise seg at det er i et slikt klanglig landskap 12 beveger seg. Og for en klang: her er flere av kutta spilt inn i Vigeland-mausoleet med sin naturlige 20 sekunders delay. Et perfekt rom for mørk støy. På spor to fortsetter det veldige, dronete drønnet fra spor en, men inn sniker seg en og annen mer melodiøst innstilt synth. På ’3’ hviner en veldig vind over et mer eller mindre postapokalyptisk sletteland oppbrutt av en Casio-aktig synt før en theremin(?) ender det hele. Ikke at det er overraskende, men det blir fort klart at det er Supersilent jeg har lagt i cd-spilleren (hvorfor ikke på vinyl, forresten?). Deathprod produsent- og musikerverk er ikke til å ta feil av. Der trioen på 10/11 opererte i et lyrisk, usedvanlig frijazzlikt og nesten behagelig landskap, tar 12 oss med inn i et reint støyunivers, om mer dynamisk og utfordrende enn søvngjengeraktige 9. I ’4’ ruller Rolf Jacobsenske anleggsmaskiner inn over sletta: de klanger og klager, før de stopper opp, tar seg en pustepause i ’5’ og tillater noe så organisk, noe så vakkert og melodiøst som en rein, dempa trompet i små spiraler. Snart (’6’) er maskinenes klagesangen i gang igjen og det kan høres ut som om Jacobsens gravemaskiner får utenomjordisk besøk (mer theremin?). Heldigvis snakker maskinene og de utenomjordiske mer eller mindre samme språk: kav supersilentsk. I ’7’ får vi igjen en vakker, luftig trompet som svever av sted mens skiftende og tidvis selvmotsigende synther skinnende under. Skyene bryter opp, noe trekker ut i lyset (en slag smågnagere?): raske små skritt ut blant anleggsmaskinene. Trompeten trekker seg ut (eller rettere: trekkes ut til den ikke lenger er trompet). I det helt korte kuttet ’8’ er trompeten fortsatt med, nå backa av noe som kan minne om dårlig komprimert mp3-lyd og disse samme maskinene slår skuffene taktfast i hverandre. ’9’ foregår langt borte, et slags tordenvær i enden av den veldige sletta. I løpet av noen minutter kommer det stadig nærmere inntil et lyn slår ned i maskinparken og sender klanguniverset ut i et unisont skrik: ikke helt ulikt det Munch så gå gjennom naturen da han fant inspirasjon til et visst motiv, vil jeg tro. ’10’ begynner med noe ikke langt unna ordinært flygel, nu vel – snart vris og vendes også det på: meditativ, tilbakelent og nestenmelodiøs pling-plong, men også en og annen lang, seig synth. ’11’ gjør det klart at de utenomjordisk har rukket å bli ganske godt integrert på sletta, i hvert fall høres de ut til å ha starta kor: en vakker, om dog uforståelig og temmelig melankolsk, sang slippes ut blant anleggsmaskinen, som gladlig stemmer i med sine ustemte ledd. Deretter nok et veldig brøl som svinner hen på vei over i ’12’, Så feil kan man ta: det må ha vært en klagesang vi fikk høre; nå starter nemlig de utenomjordiske opp romskipet – de har slett ikke kommet for å bli. Maskinene gråter stille mens skipet suser ut i atmosfæren. Takk for besøket. I ’13’ får vi et innblikk i cockpiten på et av romskipet: her er mange og morsomme blinkende lys og instrumenter. Det hele avsluttes trygt nede på landjorda med nok en vakker, liten trompetmelodi: nå sover maskinene, kan den fortelle.

Som vanlig, være seg live eller på plate, er Supersilent en heller krevende lytteropplevelse. Dette er verken heismusikk eller kosejazz. Slett ikke noe du akkompagnerer middagen med, eller setter på der du lener deg tilbake på sofaen etter en lang dag på jobb. Men vakkert er det: kontrasten mellom det støyende ambientlandskapet og de vakre, organiske melodiene som tidvis titter fram. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: dette er salve for popsåre ører.

Pål Buset