Nattjazz - 21. mai 2021

– Risikerer livet for kunst. Eller spelling, da.

Åpningskvelden på Nattjazz 2021 bød på to konserter med en sånn overflod av trøkk at det kan røske hvem som helst ut av kulturdvalen.

Av Susanne Lohne Iversen

Jeg tror folk har gått inn i en slags kulturell dvale. Noen bekjente jeg møtte på vei ut mot USF Verftet i går møtte min forklaring på hvor jeg var på vei med “Hæ, Nattjazz, skjer det i år?”. Det var folk man ellers ville møtt der inne, i en krok på Sardinen med en pils i hånda. I år er mye annerledes, det er foreløpig bare lagt ut 100 billetter per dag, og festivalen er spredt over 16 dager. Lokalet lukter wienerpølse, det skal ikke mingles utenfor tilviste plasser, det er lite som minner om festival. Bortsett fra musikken!

Trondheim Jazzorkester 20 + 1
Trondheim Jazzorkester fylte 20 år i 2020, og feirer det i år med et program med nytt og gammelt, av Eirik Hegdal, Hanna Paulsberg og Ole Morten Vågan. Mitt forhold til Trondheim Jazzorkester begynte i 2013, da så jeg orkesteret med Albatrosh på Moldejazz og hashtagget det på instagram med #jazz, #amazing og #music. Og det er egentlig det Trondheim Jazzorkester har vært for meg siden, noe av det mest fantastiske som finnes av norske ensembler, som gang på gang leverer musikk og konserter som slår meg i bakken med kvalitet og spilleglede og nyskaping.


Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Denne gangen er noe musikken hentet fra gamle prosjekter, for eksempel med Joshua Redman fra 2010, noe av musikken er opprinnelig skrevet til andre ensembler, som Hanna Paulsbergs GURLS (som også gjør egen konsert med orkesteret på Moldejazz og Maijazz i år), og så er noe skrevet for anledningen. Trondheim Jazzorkester oppsto på konservatoriet i Trondheim som Konsen Big Band. Nå kjennetegnes det kanskje først og fremst av at det aldri er likt, de har en pool av musikere med tilhørighet til Trondheim som veksles på ut fra behovet til det aktuelle prosjektet. De spiller gjerne varierende grader av gjennomkomponert og notebasert musikk, noe som gjør det mulig, for musikere som kan det språket, å lære seg musikken relativt raskt. Improvisasjon er imidlertid alltid inkludert i prosjektene på en eller annen måte, og denne gangen var det nok omtrent halvt om halvt.


Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Jeg vet ikke hvor mye big band Trondheim Jazzorkester var i 1999, men denne konserten er det mest storband-aktige jeg har hørt dem. Om det er en hyllest til gamle dager eller bare en konsekvens av at Joshua Redman-prosjektet for eksempel hadde en del inspirasjon fra korps- og storbandmusikk vet jeg ikke. Fett var det i alle fall! Første del av konserten hadde Vågan som ankerpunkt i midten og relativt fri improvisasjon i systematisk rot. Etter dette kom en groovy spretten sak der funksjonen i de doble trommesettene fremst på scena kom tydelig fram, TJO-veteranen Håkon Mjåseth Johansen i bunnsolid driv og Hans Hulbækmo lekende på toppen. Senere kom låter i leken inspirasjon fra jazztradisjonen, exotica- og disneyaktige låter, i både amerikansk og europeisk tradisjon, men kanskje først og fremst trøndersk.


Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Det beste med et så stort ensemble er at når det er god kommunikasjon og lydhøre musikere oppleves ensemblet nesten som én enorm enhet, så mektig at det røsker tak i magen. I tillegg blir de ulike uttrykkene så massive, det er nok krefter på scena til å løfte alle idéer fra det lille og følsomme til det helt ekstatiske, i denne omgangen med Hegdals sopransaxofon og Eivind Lønnings trompet sammen med Kirsti Hukes stemme på toppen. Det beste med dette orkesteret er ofte kombinasjonen av instrumentalister fra ulike instrumentgrupper. Selv om denne utgaven av orkesteret hadde en av de beste saxrekkene jeg har sett (Signe Emmeluth og Atle Nymo sammen med Hegdal og Paulsberg) var strykerne sentrale i lydbildet, og gjorde i tillegg de to fineste soloene. Marianne B. Lies cellosolo grep hele rommet, fra noen skjøre buestrøk til hun endte opp krøket over instrumentet, skrik-syngende inn i instrumentmikrofonen.

Konserten var definitivt et jubileum og en åpningskonsert Nattjazz verdig, men det fineste med TJO er kanskje at de alltid er på vei mot neste prosjekt, og sånn fortsetter de å være det overflødighetshornet de skal være.

The Side Effects
The Side Effects er kanskje en bivirkning av pandemien, kanskje er de den medisinen vi trenger på vei ut. Stian Carstensen, Marius Neset og Thomas Strønen låt for meg som en litt usannsynlig kombinasjon. De har imidlertid alle tre spilt med hverandre i ulike konstellasjoner, Carstensen som gjest med Marius Neset Quintet, Carstensen og Strønen i felles trio, Strønen og Neset med Arild Andersen Group.


Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Denne urpremieren på prosjektet begynte i et mørkt, men finurlig landskap, som om Flåklypa Grand Prix var produsert av Tim Burton og dette var soundtracket. Det er en litt ugjestmild plass, og med tjukk og kompakt lyd som brukte litt tid på å balansere instrumentene opp mot hverandre, skjønte jeg ikke bæret de første fem minuttene. Bæret var imidlertid en intens maskin drevet av Carstensens orgeltrekkspill og Nesets saksofoner, med Strønen som skaper nok kontrast og vidde i lydbildet til at det funker. Neset og Carstensen dominerte, kanskje som forventet, denne trioen. De to har begge en spillestil som alltid søker yttergrensen for hvor virtuost spillet kan bli, det ekstreme er på en måte en stil i seg selv, en plattform å formidle fra som bare noen få når opp til.


Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Låtmaterialet var inspirert av og i noen grad basert på melodier fra folkemusikk og vestlig kunstmusikk, for eksempel noe György Ligeti, Kongesangen, noe slåtte-aktig, og så videre og så videre. Sånn vekslet fokuset mellom kjente melodier som gikk ut og inn av lydbildet og ble avløst av Carstensen og Nesets solospill, og Carstensen gjorde på vanlig vis standup mellom de ulike delene, noe publikum satte stor pris på. Jeg synes Marius Neset låter best på tenorsax, og en av høydepunktene for min del var låta Carstensen kalte Mjølkesyreslåtten. Her hopper Neset mellom oktavene på instrumentet og skaper med det på en måte både rå melodi- og basslinjer for seg selv.

Carstensen og Neset matcher hverandre på mange ulike punkter, men måten deres å spille på må settes inn i en kontekst for at det skal fungere å lytte til i lengden. Den konteksten laget Strønen her, selv om han holdt seg mye i bakgrunnen bortsett fra én veldig kul solo. Konserten ble avslutta med All by Myself på omtrent den mest sviskete måten den kan gjøres, og det fungerte på en eller annen gæren måte bra som en avrunding.

Nattjazz byr i år på mange høydepunkter, og om tallene peker riktig vei legges det ut flere billetter også til de utsolgte dagene neste uke. Fieh og Nils Petter Molvær spiller i kveld, og til uka kan man glede seg til for eksempel Stian Westerhus, Modal Afrique, Bergen Bigband med ny musikk av Marius Neset, og Kjetil Møsters doktorgradskonsert. Et rikt og langt program som sannsynligvis frister mange bergensere til å, som Carstensen formulerte det: Gå ut og risikere livet for kunst. Eller spelling, da.

Fra forsiden

Nyhet

Arild B. Nielsen hedret med Storbandprisen

Musiker og musikalsk leder i Hardanger Big Band, Arild B. Nielsen, ble lørdag 16. oktober hedret med Storbandprisen 2021. Nielsen er en bærebjelke for det lokale musikklivet, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for prisen, og omtaler Nielsen som en ildsjel av dimensjoner, en stor musikalsk formidler og en inspirasjon for unge musikere.

Nyhet

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Meld deg på vårt nyhetsbrev