Reinsdyr og elver

Jeg har med meg Brontë-søstrene fra i går når jeg går reinsdyrene til Benedicte Maurseth i møte i dag. Det er mange som møtes her i Kristiansand, og jeg kan bare gjenta at årets Punkt har draget. Her kan jeg oppleve gamle kjenninger i nye veikryss og hittil uoppdagede landskap med nye bekjentskaper. Punkt byr på noe av den samme intimiteten som Motvind og Blow Out, selv om spillestedene er større. Det bukker jeg gjerne for.
Punkts sterke historie sitter selvsagt i veggene her nede, men i likhet med andre festivaler blir den målt på siste utgave av seg selv. I så måte ligger sørlendingene bra an nå.
I går var det Musho. I dag er det MOCH som starter festivalkvelden. MOCH er et elektroakustisk tokløver, bestående av perkusjonist Noel Brennan og vibrafonist Patricia Brennan. Denne duoen er ny for meg. Jeg kjenner Patricia fra før, og har et godt forhold til hennes septet-album fra i fjor, «Breaking Strech».

Patricia Brennan. Foto: Alf Solbakken/Punkt

MOCH lar musikken våkne rolig, ligge og dra seg en kort stund, før den reiser seg med lyd som inneholder mer enn vibrafon og trommer, elektronisk skapt. I dette settet skal åpenbart den snille melodien får bryne seg mot Patricia Brennans komplekse spiraler. Musikken er strengt arrangert, men har også den vellykkede improvisasjonens elastiske vesen. Den er kontrastfylt bygget, med tett drift avløst av åpen og svevende mykhet. Vibrafonen har jo en slags bløthet innlagt i væremåten, men duoens bruk av elektronikk og manipulasjoner gjør uttrykket deres sammensatt. Det er for så vidt en original sound MOCH fremmer, bortenfor tradisjonell tilnærming, ikke i sporene etter Lionel Hampton og Gary Burton, men jeg er usikker på hvor godt stoffet deres puster. Musikk kan gjerne være mer uttenkt enn følt, og MOCH´ kommer neppe først og fremst fra hjertet. Jeg syns noe av det som kommer fra trommeslagerens bruk av elektronikk, har det forslitte ved seg. Så blir jeg overrasket i neste sving og syns de to fungerer best når de slipper tøylene og lar musikken drive. Det er godt spilt, men fortellingen deres hadde fortjent mer spenning.
Når de fyller de åpne rommene trommer og vibrafon gir dem, og tar seg fram med felles energi, er det blomst å spore i musikken. Men her på Punkt hvor elektroniske lydfinurligheter har et av sine hjem, blir deler av det som serveres fra Brennan-duoen oppfattet som flatt. Selve dynamikken i det duoen gjør, er levende, men de stadig skiftende væremåtene, frarøver opplevelsen ro.

Det er ikke nytt at naturen og lydene derfra får spille med i musikken. Fugler, dyr og planter har inspirert musikere og komponister gjennom alle år, men i vår tid, med utrydningstrusler og miljøforringelse, har de begynt å innta nye posisjoner i det som skapes. Hardingfelespiller Benedicte Maurseth er en av mange som har sluppet dyrene inn, og på sitt nye, utsøkte album «Mirra», er det særlig reinsdyrene som kommer til orde. Eller snarer til garting og grynt. Hun minner oss om hva vi er i ferd med å miste av naturmangfold, ved å ta fram underfundig lyd fra sjeldne arter og vekke dyptliggende strenger i oss til live. Sigurd Hole er forøvrig en annen utøver som har satt fokus på naturlyd i forandring i senere tid. På «Mirra» har Maurseth med seg bassist Mats Eilertsen, perkusjonist Håkon Stene og tangentspiller Morten Qvenild. Det har hun her på Punkt også. Intet mindre!

Benedicte Maurseth. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Benedicte tar ordet og forteller om hvordan idéer og skapende prosesser startet. Hun forteller om hjemtraktene i Hardanger og om villreinen, på en måte som gjør inntrykk og mening. Føllenes årssyklus og dyrenes adferd. Hun skryter rettmessig av medmusikerne og skaper forventning.
Så er vi med ett inne i flokken, med villreinlyd rundt oss. Det låter enda mer levende enn på albumet. Jeg blir hensatt. Dette kjennes. Musikken nærmer seg dyrene uten å forstyrre dem. Det er både vakkert og bevegende. Og hva hadde dette landet vært uten hardingfele? Mindre blått og dårligere musikalsk forankret, antakelig. Kvartetten holder seg i samme område, på åpne flater med høy himmel over. Bildene i musikken holder fokus på flokken. Kvartetten maler ikke bare ut stemning. Skjørheten kommer med et budskap om verdier. Det er så lyttende framført at det samstemmer på alle nivåer.

Morten Qvenild. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Når Qvenild og Maurseth går i duo, låter det gjennomskinnelig vakkert. Og når hele bandet reiser seg, med Eilertsen på el-bass, drar vi videre innover viddene. Kanskje det er jakttid og flyktende flokk. Håkon Stene tilfører lyd med hjemhørighet og gir rytmikken den dyriske smidigheten som kler stoffet. Det er en opplevelse å lytte til.  Så er bassisten poet på den akustiske, og får musikken til å ligge i hvile. Bevegelsene skifter, og hardingfela renner og klager som bare den kan gjøre. Kvartetten har sin egen sjanger der stilelementene er sammenfiltret til det ugjenkjennelige. Forestillingen utvikler seg til å bli noe av det mest berørende jeg har hørt på lenge. Og jeg er ikke alene om å bli truffet. Applausen er mektig.

Maurseth har fylt oss opp, og hvordan er det egentlig å skulle hoppe etter Wirkola? Det er tid for Erik Honorés nye verk, «Temporary Empire». Det er et personlig stykke, inspirert av en hendelse knyttet til seksdagerskrigen i 1967 som medførte at Suezkanalen ble stengt. Faren til Erik Honoré befant seg på en av de femten båtene som ble liggende i kanalen i mer enn åtte år.
Vi har fått utdelt et teksthefte og skal høre music and spoken word. Tekstene gir sterk mening til verket, og musikken bygger helstøpt opp om det verket handler om. Det er trompetist Eivind Lønning som blåser liv i forestillingen assistert av Mark Wastells følsomme perkusjon. En stemme leser teksten «How It Closes» , mens skipslyd akkompagnerer innholdet. Field recordings og lagdelt sound høres. Dette trekker sammen og bygger sterkt. Det er mørk stemning i musikken, en ødslig atmosfære som underbygger. Vi er i maskinrom og på dekk, kjenner jeg på meg.

Erik Honoré. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Jeg setter mobilskjermlyset mot tekstene og prøver å følge dem. Det er vrient, og jeg tenker at jeg må vende tilbake siden. Dette engasjerer.
Alle de underlige lydene vi hører fra scenen, ikke minst fra Honorés sampler og synth, kommer i kreative forpakninger. Musikken stiger fram gjennom dyster eleganse, tegner opp scener for en film som kun kan høres. Det er dramatikk i trommene og skingrende tendens i den skrapende lyden. Tung bass og sirene. Metallisk gnissel. De syv tekststykkene er både konkrete og noe gåtefulle, og de gjør virkelig inntrykk i dette første møtet. Erik Honoré har virkelig skapt noe som åpenbart kommer dypt innenfra.

Så er det duket for pop. Skotske C Duncan er en Jan Bang-favoritt, på høyde med selveste Paddy McAloon. C Duncan har vært nominert til flere priser,  og han har varmet opp for Elbow på turné.  Han har med seg en harpist og en bassist. De to kvinnene er også korister. De tre starter med tittellåta fra C Duncans nye album, «It´s Only A Love Song». Jeg syns det er fint at Punkt trekker inn vokalister og låtskrivere med pop-teft, men denne åpningen tar seg ikke lenger inn i meg enn ytterst i øregangene. Synd at ikke Prefab Sprout kunne komme, tenker jeg.

C Duncan. Foto: Alf Solbakken/Punkt

C Duncan later til å være en likandes kar, og han lykkes med å skape god stemning i salen, mens sangene hans glipper unna meg. Når jeg har vent meg til den yndige stemmen hans, og mønsteret i opplegget, sliter jeg fortsatt med fraværet av substans. Trioen fortsetter å presentere sanger fra siste album og for det meste står vår mann pal bak pianoet. Den lette tonen i settet er gjennomført. Det er åpenbart mange som liker dette, men jeg overhører en samtale i trappa som går sånn: – Hva syns du ´a? – Det var helt talentløst. Helt meningsløst.

Kveldens første remiks venter. I kjelleren er det satt opp tre skjermer. I den første ser vi Sarah-Jane Summers og Agnese Amico med hver sin hardingfele, i den andre sitter Ivar Grydeland bak en steelgitar, så vidt jeg kan forstå og i den tredje befinner bassist Michael F Duch og cellist Lene Grenager seg. I Punktrommet har vi trompetist Torben Snekkestad og live sampler Jan Bang. Love Your Latency kalles prosjektet som forener utøvere som befinner seg på forskjellige steder. Denne gang i Oslo, Trondheim, Fjorda og Kristiansand.

Love Your Latency. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Det vi får høre, er motstykkene til C Duncans låter. Popkoringen fra forrige sett er fordreid inn mot et alvor som stabber av gårde, gnir og gnisser mot Jan Bangs samplede smartheter. Her får på sett og vis C Duncans idéer de levende omgivelsene som var så sårt savnet i hans eget sett. Torben Snekkestad spiller seg stilsmidig inn i den eksperimentelle helheten. Det skapes sunne strekk med overrumplende innslag og nytenkt innhold. Dette fungerer. Viser fram Punkts live remikstradisjons vellykkede sider. Septetten drar oss mot seg. Bang og gjengen legger tyngde til lettheten i forrige sett.
Hardangerfelene synger sitt. Det låter både vakkert og dragende, og det er godt å høre musikere som ikke spiller i veien for hverandre. Lykkes med å fremme en helhet som er deres. Skiftningene i musikken gjøres med langsomme bevegelser. Midtpunktene forflytter seg, og Jan Bang danser bak utstyrsbordet sitt. Det er et godt tegn.

Trygve Seim. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så skal vi til elvene. Trygve Seim og orkesteret hans skal spille fra jubileumsalbumet «Different Rivers», men også presentere annet materiale fra komponisten og saksofonistens lange karriere. Og det er trommene som kaller inn. Patrycja Wybranczyk sitter bakerst i ensemblet og kan se ned på Arve Henriksen som fører oss videre, sammen med Svante Henryson på cello. Stemningen er satt, og det før tentetten reiser seg med fryd og overskudd. Trygve Seim reiser seg for solo. Den tonen har jeg lært å bli glad i, og her er den altså, i vennlige og skarpe omgivelser, slik den fortjener. Seims musikk har en dyp menneskelighet i seg, som om han spiller fram noe vi kan kjenne igjen og relatere til. Det fins et utall musikalske steder mellom sorg og glede, og Seim og orkesteret besøker mange av dem.
Arrangementene har særpreg. De tar seg gjennom det intrikate eller følger tilsynelatende enkle spor. Seim teller opp og dirigerer, og orkesterkroppen adlyder med spretne svar. Eller trippende forsiktighet. Disse musikerne er håndplukket. Innlevelsen i dialogene og i den store samtalen er fremragende. Dynamikken og det indre livet setter seg i opplevelsen. Det låter sånn som jeg drømte om at det skulle gjøre.
Den melodiøse grunntonen kommer med kanter og utsmykninger, med en flertydighet som pirrer. Frode Haltlis trekkspillbidrag er en fest i seg selv. De inngår i den store smakfullheten som er i omløp her. Patrycja forlater trommene og stiller seg i front som dirigent. Jeg nyter det jeg hører. Det er et privilegium å få høre et komponert stoff være så flyvedyktig.
Det er i all forstand et stort måltid Trygve Seim serverer, men metthetsfølelsen er av beste slag. Folk reiser seg i begeistring etter konsertslutt.
-Det var fint dette her, hører jeg i trappa. – Ja, absolutt.

Med Patrycja Wybranczyk i front. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Festivalens siste reise er en remiks anført av Even Sigurdsen Røstad som er bevandret i elektronisk musikk, improvisasjon og live sampling. Han har med seg Live Remix Workshop studentene Emanuel Bang, Max Kraft og Audun Skeie. De starter seansen sin i et rytmisk modus som treffer. Lar blås fra Seims ensemble få krølle seg i miksen. Det er skarpt gjort. Og kanskje det er en viss Arve som blir skutt ut i lydflommen, blant de små eksplosjonene som inntreffer der. Jeg liker hvordan disse fem vender på sakene og gir substans til en ny fortelling. Det låter aldri overlesset, og når det som må være Haltlis instrument, får lede an gjennom nye kurver, tar remikserne våre svingene med glans. Jeg trenger å bli overbevist på nytt her nede i Punktkjelleren, og det blir jeg nå, rett før midnatt.