Ragaen er som poteten…
…og Harpreet Bansal vet hvordan man får den til å smake.
Ragaens former og fasonger er mange. Den kan visstnok knyttes til stemning, tid på døgnet, hendinger, følelser og etiske kvaliteter. Ragaen kan også danne utgangspunkt for improvisasjon, sånn som her. Fiolinisten Harpreet Bansal er anerkjent for sin tilnærming og sine tolkninger av den indiske ragaen. Hun skal ha lært sin første raga da hun var to år. Det kan kanskje være bakgrunnen og forklare den følelsen vi får. At hun er i den og den i henne. Det er nemlig styrken, dynamikken og tilforlateligheten som preger musikken på «Movements». I 2019 ble Harpreet Bansal Band nominert til Spellemannspris i åpen klasse for albumet «Samaya». Bandets kvalitet er ikke forringet i 2020. Snarere tvert i mot!
I mitt hode vekker komposisjonene til Bansal assosiasjoner til den norske folkemusikken. «Movements»-stykkene bærer i seg den samme lengselen og klagen og de samme lysende uttrykkene for glede og oppdrift som du finner der. Det dypt menneskelige gir seg som kjent til kjenne i folkloren, og dette stoffet kjenner ingen grenser. Det kan være derfor ragaen kjennes så nær. Nå som verden har blitt så ufattelig liten, ligger jo India plutselig i nabolaget.
Bandet teller fem musikere: Andreas Bratlie, tablas og perkusjon, Adrian Fiskum Myhr, bass, Vojtech Prochazka, harmonium og Javid Afsari-Rad, santur. Gjesten er ingen ringere enn cellisten Svante Henryson. I sentrum for melodiføringen står fiolinen. Den bukter og slynger seg, eser og krymper. Det er en uanstrengt vitalitet i spillet. Harpreet Bansal lar seg løfte av fellesskapets kraft, og hver og en av musikerne gir fine og personlige bidrag til det kollektive. Enten det er Henryson som setter spenn i dialogen eller det er Myhr som skyver de andre fram. Både harmonium og santur får plass på framsiden og er helt avgjørende for variasjon og sjatteringer. Det er den gjennomgående organiske kvaliteten som bestemmer opplevelsen av musikken. Tabla-spillet styrer bevegelsene og kommenterer innholdet, og de syv komposisjonene kommer med hvert sitt fortegn.
Kanskje favoritten heter «Walk In/Walk Out». Det er et sammensatt innslag som åpner for sørgmodig inderlighet. Kvaliteten ligger innbakt i det velformulerte alvoret. «Movements» er et album som åpner seg velvillig, og etter fem runder starter blomstringen. Jeg opplever det jeg hører som sant. Ja, helt ekte! Som en fortelling som speiler en hel kulturarv og har et budskap til vår tid. Et energisk korrektiv til rastløshet og en rotfast invitasjon til alle som vil inn.
