KONSERT: Varme og skaperkraft får lørdagsopplevelsen til å sitte som limt.
Av Arild R. Andersen
– Utrolig stas å se så mye folk her. Det er Kjetil Mulelid som står foran pianoet og snakker til oss. – Gøy å spille her, fortsetter han. Pianisten forteller at bildet på forsida av den nye plata de er her for å lansere, er tatt på Kafé Hærverk. – Tusen takk for at dere er her.
Så starter trioen «The greatest love», og jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre åpning. Dette er det yndigste av de åtte sporene på albumet, med et funn av en melodistrofe som Mulelid holder opp og får til å vri seg og leve i forandring. Han spiller med innlevelse og sparsommelighet, men også med overskudd . Dette er et lite stykke som får synge innenfra. Vi hører Rune Nergaard på akustisk bass og Andreas Winther på trommer. De er gode til å bygge og få triomusikken til å stå.
Andreas Winther, Kjetil Mulelid og Rune Nergaard. Foto: Helge Brekke
Kjetil Mulelid har spilt seg opp i de øvre etasjene for jazz av melodiøst merke, idérikt kaliber og meningsbærende innhold. Det har han gjort i løpet av det siste tiåret. Jeg har likt pianospillet hans fra første gang jeg hørte det, og etterhvert opplevd han i mange sammenhenger. Kjetil Mulelid Trio og Wako er de to stedene jeg har trivdes best i samvær med pianisten. Kanskje de musikerne han har spilt med der, har lokket ut kraft og kreativitet med særlig tyngde. Uttrykket til Mulelid åpner for følelser og fortelling. Den romantiske fargen er påført i tynne lag. Den forsiktige søtsmaken tjener musikkopplevelsen. Komposisjonene hans på det nye albumet «And now» har gjerne et tiltalende tema eller to som gir feste til å stige videre inn. Inn i de lagene som gjør musikken gjev. Der ferdigheter, idéer og innlevelse holder selskap.
Her på Hærverk kan vi kjenne den pulserende kvaliteten og se hvordan musikerne smiler til hverandre. De spiller «Age of enlightenment» som kanskje er ment som en ironisk kommentar til vår egen samtid. Jeg mottar den som en gammel kjenning. Det er fordi jeg har spilt «And now» så mye at den har rukket å sette seg. Møtene mellom klassisme og moderne pianojazztradisjon slik den har blitt utviklet av Keith, Brad og Carla, kommer med egen karakter i Kjetils hender. Han formidler med en tilstedeværelse som gir lytteopplevelsen lun innsprøytning. Bass og trommer tilrettelegger godt for pianistens utflukter, med hver sin tydelige stemme. Det løfter seg og tetner til. Henger og vugger og tar seg sømløst gjennom tilstøtende stemningsleier.
Cover: Rune Nergaard
Det er fint å høre hvordan sceneversjonene av låtene velger friske veier og flott å oppleve finstemt dynamikk. Mulelid lar stoffet få rom rundt seg, holder igjen og gir åpningene i spillet egenverdi. Når bass og trommer stilner, viser pianisten fram fortellerteknisk glede. Komponert og improvisert har det virkelig bra sammen. Det lille bandet mestrer kunsten å få arrangementene til å vibrere. De spiller to nye låter som ikke kom med på albumet. Jeg tror de heter «Diktet» og «Dikt 2». Så forteller komponisten om «Agoja» som var tittelen på albumet som kom i fjor. Det er en stolt pappa som forteller at den lille sønnen som nå er ett og et halv, skal ha skapt ordet agoja.
Så får vi høre «Waltz for Agoja» fra «And now», fra en trio som har spilt seg ordentlig varm. Teften for det fengende er åpenbar. Det lette og innbydende har tyngde i seg. Det brenner stille i rytmeseksjonen og gløder stillferdig. Publikum er fornøyd, og Kjetil spør om det går bra med oss. Han har en spontan og ujålete henvendelsesform. Smakfullheten forsetter i «Any day now». Den legger seg smidig inn i denne kveldens tiltalende form, og når bandet setter punktum, vil folk ha en setning til. Mulelid spør pent om de får lov til å ta en til, for kaféen har visst signalisert at konserten er over, ved å sette på musikk over anlegget. Vakre «Ballad», skrevet av Molly Drake, Nick Drakes mor, blir en godlynt og varmende avrunding denne iskalde februarkvelden.
