Peiskos med alternativ varme
Duoen drar til skogs og låter fortsatt like krokete.
Når du sitter ved ildstedet og titter inn i peisen, er det kanskje musikk du ser. Blafringen, det stille suset og kneppene fra kløyvd furu kan være musikken du hører. Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe spiller fram en hyllest til det urgamle stedet for refleksjon og ettertanke: bålplassen. Med fiolin og bratsj fornekter de hastverk og rastløshet og skaper en musikalsk stillstand med innebygget nerve. Musikken deres skal tilsynelatende ingen steder. Den er et akkompagnement til mental hvile, eller en insisterende pådriver for langsomme tanker.
Når du sitter foran bålet, oppslukes gjerne blikket ditt av flammene. Når Sheriffs of Nothingness spiller, trekkes du inn mot de stadige forandringene i de konsentrerte uttrykkene. «An Autumn Night at the Crooked Forest – four fireplaces (in reality only one)» er tatt opp i ei lita hytte på Krokskogen, og tittelen spiller på eventyrlighet. Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen» stiger fram mens jeg lytter. Sheriffs of Nothingness formidler også en uhygge, som om skogmørket som omkranser lyset fra ildstedet påvirker grunnstemningen i musikken. Den er på ingen måte lys.
Det første lange sporet, «Hearth, Red Gloom, With Lot of Near-ir», har nattkvalitet. Summingen fra de to strykerne pulserer i langsomme drag. De låter saktmodig og til samme tid intenst. Denne vedvarende tilstanden holder meg fast, mens små forandringer aktiverer oppmerksomheten. Rønnekleiv og Moe klarer å tilføre lytteopplevelsen et element av undring. Dette overrasker meg ikke. De gangene jeg har sett duoen live – og etter flere album – forventer jeg nærmest å bli tatt med på friske opplevelser. Paret har åpenbart spilt seg inn mot noe særskilt og utviklet musikkens egenartede vesen over tid. Spor to har de kalt «Muted Birch-logs», og bjørk brenner som kjent stille og langsomt. Musikken forflytter seg med skiftende kraft og nærvær. Som om de to jevnlig putter nye kubber i peisen. «Great Spruce-log» har granfyringens lette rastløshet innfelt i uttrykket. Jeg kan ikke la være å assosiere annerledes. Titlene gir retning til opplevelsen, og det fungerer i grunnen helt fint.
Denne hyttekosen på Krokskogen unndrar seg det ritualiserte og holder seg med egen flamme. Den som er ute etter konvensjonell varme, kan komme til å hutre. Musikken til Moe og Rønnekleiv fordrer åpenhet, og den som lar seg innvie, vil nyte romtemperaturen. Jeg har tilbrakt flere kvelder sammen med albumet og har for lengst kastet genseren.
