Dølajazz 2023 - lørdag 21. oktober

Opptegnelser fra et kjellerdyp

Arild Andersen er høvding av Festsalen, men Leah er landet beste nye band i kjelleren. Rapport fra lørdag på Dølajazz.

Av Audun Vinger

Høstbladene faller faretruende fort i Lillehammers gater, men vi holder motet oppe. En ny dag på Dølajazz kan muligens gi nytt håp. Må bare skrive ferdig om gårsdagen først, etter en lang frokost der også her vanene kicker inn, som på hver eneste hotellfrokost: te, bløtkokt egg, grov leverpostei med rødbet og pepper på skive én og kvalitetsskinke eller hvitost med agurk og paprika på skive to, etterfulgt av yoghurt med müesli, en bit skarp ost på en Ritz-kjeks, og frukt. Vaffel eller småkake med i en serviett sammen med kaffen på rommet. Det er min standard.
Problemet med jazzfestivaler er at det alltid er så mye man går glipp av – søvn, regelmessige måltider, shopping, vandringer, sighseeing, antikvariater … og ikke minst konserter. Fredag glapp fabelaktige Needlepoint, men det var fordi en i bandet var blitt sjuk. De kommer heldigvis tilbake neste år. Verre er det at Vold & Virud på ei skikkelig bule måtte nedprioriteres. Jan Erik Vold fylte nettopp 84 og ser ikke ut til å gi seg. Bare sett en mikrofon foran ham så kommer uante krefter frem av den skrotten. Dette var bluesrelatert materiale, men bare tenk så mye den mannen har gjort for jazzens aura her hjemme. Det er vilt å tenke på. Når skal han få norsk jazz’ største hederspris? Opprett eventuelt en helt egen kategori for ham.


Jazzparaden lørdag. Foto: Gisle Johnsen/Dølajazz

I dag var det en rekke aktiviteter som glapp, inkludert jazzparade, storbandkonsert, kunstnersamtale med festivalkunstner Mads Andreassen, og ikke minst den britiske kjempen Mike Westbrook som sammen med musikere fra Lillehammer lagde musikk med utgangspunkt i William Blakes tid, liv og lære. Et overraskende spenstig innslag på programmet.
Danskenes jazzmonark Cæcilia Norby var en av festivalen headlinere og opptrådde i den skjønne kirken med Weiedmanns farver ved alteret. Akk! Jeg overhører senere at det hadde vært litt skingrende lyd der inne. Dobbelt-akk.

Utenom programmet er det åpning av en sterkt anbefalt, retrospektiv utstilling om og med skulptør/maler/performance & konseptkunstner Hilmar Fredriksen på et av landets virkelige skatter, Lillehammer Kunstmuseum. Det er også hans 70-årsdag, så her er det fullt av folk, i løpet av fem minutter slår jeg av en prat med alt fra tidligere kulturministere til tidligere filharmonidirektører. På vei inn kjøper jeg også et eks av tidsskriftet Zenpunkt, med en av Anne Rolfsens fortryllende sentralkomposisjoner på omslaget, fra en stand for Rinzai Zen-Senter. Og helt riktig: som en del av åpningsseremonien får gjestene en rystende performance av den glimrende jazzmusikeren Christian Meaas Svend-zen, både med og oppå kontrabassen. Det gjør inntrykk, og det trengs i løpet av noen festivaldager som ikke domineres av avantgarde-uttrykk.

Men det føles derfor riktig å starte den ordinære konsertdagen med Joakim Rainer Trio, som har fått spilt seg gjennom Norge, en skikkelig turné, etter at de vant fjorårets Jazzintro-program og fikk oppfølging, kronasjer i fleng og akutt status. Albumet Light. Sentence er allerede ute på Sonic Transmissions, avansert pianotrio-jazz av proper klasse.


Joakim Rainer Trio. Foto: Kristian Slaatsveen/Dølajazz

Som i går er det litt for lyst inne i kafeen, men jeg bytter plass til første rad så jeg slipper å forholde meg til annet enn bandet og musikken de skaper. Rainer sitter rett foran meg med ryggen til, og har lagt en bitteliten synth oppå det brune Petrof-flygelet, slik øyensynlig alle pianister med respekt for seg selv gjør i dag. Det blir brukt til intendert grell effekt i første låt, men blir temperert og fint benyttet utover konserten. Han er for anledningen iført en kledelig man bun. Ved hans side står Alexander Riris på kontrabass, i en løs og blank mørk dress og en pris under leppa. Bak Gretsch-settet og de tyrkiske cymbalene finner vi Rino Sivathas, som for tiden også bemerker seg i glimrende Bliss Quintet. Han har et tøft og konsentrert oppsyn, nærmest med James Dean-leppe, og drar kun på smilebåndet etter et parti der samspillet sitter ekstra godt. Han utmerker seg denne kvelden ved å slå hardt og konsist, og er med på inntrykket av at dette er «vanskelig» pianotriomusikk i en mer omgjengelig form. Løpene fullføres, det er tilløp til vamper, og melodiske linjer er sjelden langt unna. I starten tenkte jeg at trioen kan assosieres med bandene til pianister som Paul Bley og Håvard Wiik, men Rainer Petersen gjør jobben selv ved å direkte dedisere to av de mest minneverdige låtene til henholdsvis Andrew Hill og Marilyn Crispell. Det er ikke mange avantgardister blant publikum men musikken blir faktisk varmt mottatt – kanskje fordi det faktisk er en utadvendt holdning til introverte musikalske løsninger de står for, ryggen til eller ei. Den skarpeste låten er en ny en, inkludert en beintøff solo av Sivathas, med tittelen «Stargarder», som ikke er en science fiction-referanse men navnet på gata i Prenzlauer Berg i Berlin der Rainer og Sivathas har bodd en periode.


Arild Andersen Group. Foto: Steinar Sulheim/Dølajazz

Neste på programmet er selve grunnbolten i norsk jazz og norsk jazzfestivalliv: Arild Andersen. Det er kanskje ikke så mye mer å si om hans kunstneriske betydning og rause personlighet her og nå, men han er en headliner som får folk til å møte opp i hopetall rundt om i landet, han står for en historisk kontinuitet dessverre få, om noen, i generasjonene etter vil kunne vise til i fremtiden. Litt som i Dagbladets og NRKs storhetstid da det fantes noe som het «de kulturinteresserte folk flest», mennesker som likte å følge med selv om de ikke nødvendigvis var eksperter.
Det er en markant duft av rødvin i den stappfulle Festsalen, her skal alle de voksne kose seg med minner og en av musikkens kjemper. Arild er med rette elsket, og har vært en gjenganger på festivalen helt siden starten.
Heldigvis er dette også en av de bedre konsertene jeg har sett med gruppa han har holdt seg med i nyere tid. Settlisten er godt balansert, med «Nesten seinere», nytt og eldre materiale.
Han forteller at dette er hans favorittmusikere, men at han også ser på dem som sine beste venner. «Men det er kanskje ikke lov å si det, lenger. Jeg er inhabil i eget band! Kanskje jeg ikke kan være med».


Arild Andersen og Håkon Mjåset Johansen. Foto: Steinar Sulheim/Dølajazz

Første gang jeg hørte gruppa med supersaksofonist Marius Neset i front, fikk jeg faktisk helt piggene ut og forlot lokalet selv om jeg satt kronglete til. Hans teknikk var imponerende, men i de roligere låtene var det som han ikke var i stand til å komme i kontakt med det sjelfulle. Det låt utenpåklistret. Her har noe helt klart skjedd, årene har gått, og det er som han slapper av musikalsk i sammenhengen på en helt annen måte. Tenorspillet er sublimt men også rått publikumsvennlig, det kommer stadige vellystige utrop fra dem. Neset er på sett og vis i ett med sitt instrument, og virker svært utilpass stående på scenen i de partiene der han ikke spiller. Så søker han da også tilflukt på siden av scenen etterhvert når de øyeblikkene oppstår. Bandet har opptrådt så mye sammen nå og har funnet et helt eget samspill, noe man også kunne høre på improvisasjonene på den nyeste plata Affirmation. Helge Lien er en mesterpianist ved flygelet, men har en noe mer tilbaketrukket rolle enn Neset, bortsett fra en duell dem i mellom som gir oss bakoversveis, og et svært vakkert parti i konsertens siste halvdel. Det er vel heller ingen overraskelse at trommis Håkon Mjåset Johansen har kinaputter i buksebaken, han spiller bare så fett og løfter hele soundet med futt og finurlige innfall. Noen ganger utagerer han så mye at vi frykter at hele settet skal rase sammen.

Jeg piler ut før ekstranummeret for å klare å rekke å spore opp spillestedet Mikrobryggeriet, der det jeg har sett for meg som festivalens potensielle høydepunkt skal spille om få strakser. Har aldri hørt funk/soul/jazz-bandet Leah live før, så det er kanskje litt overilt, men jeg følger intuisjonen. Deres selvutgitte album Zzz er en av årets store positive overraskelser, nydelig jazzfunk-pop med lua på snei – noe av det vi er aller best på i norsk musikk for tiden.


Leah med Kristina Fransson i front. Foto: Kristian Slaatsveen/Dølajazz

Selve stedet er ei supersjarmerende kjellerbule med mange kriker og kroker, og noen riktige sjøulker bak baren, der de serverer sitt absolutt nydelig velsmakende selvbrygg. Tydeligvis endel stamgjester også. Som en slags blanding av Fyret/Ferja, og Høvleriet i Haugesund i vibb. Mye lokalhistorisk nips og kunst på veggene. Litt vanskelig konsertlokale med alle krinkelkrokene, men når jeg først får lov til å overta en stol nærme «scenen» blir det full klaff. Jeg sitter ved siden av en gjeng voksne folk med ørepropper i ørene, noe som skaper litt krøll når de skal prate med hverandre, i og med at de ikke hører hverandre. Men all oppmerksomhet for egen del er uansett på bandet som bobler over av spilleglede, samhold, lokalbrygg og hyggelig faenskap. Det er så mange dyktige musikere og gode unge band for tiden, men det hjelper å bare gjøre noen ekstra greier helt naturlig – da blir man lagt merke til.


Emil Bø. Foto: Kristian Slaatsveen/Dølajazz

Leah er en gjeng hvitkledde røvere fra det unge jazz og omegn-miljøet med utspring fra NMH (regner jeg med). Nylige talentprisvinnere på Oslojazz som framtidens mann Emil Bø på trombone og Kristina Fransson på trompet og vokal er blant dem, det er i det hele tatt mange snodige karakterer i bandet, som har en kollektivistisk vibe. I Tevje Fjugstad Flaate har vi muligens funnet oss en ny gitarhelt.
Det er et par vikarer i kveld, deriblant nyslått vinner av Dølajazz-prisen, pianist Sondre Moshagen som tar oss til outer space bare ved hjelp av en liten Korg som han bestyrer med stålkontroll. Jeg noter også kul utstråling på klarinettist Nora Elise Hjerpsted, men hun er også kun gjest for anledningen.
Alle burde vært nevnt, men hun som gir bandet navn, Leah Engevold, er virkelig noe for seg selv. Hun skriver alle låtene, synger svært overbevisende og spiller keys, hun spiller også av og til på en frekk keytar. I likhet med vokalisten i Fieh, Sofie Tollefsbøl, er hun fra Innlandet, nærmere bestemt Gjøvik. Og det er endel liknende livsanskuelser i tekster og scenevibe, mange låter om rødvin, vodka, anger, trøblete privatliv, gi faen-holdninger, ulykkelig forelskelse, ekstatisk lykke og underlige selvransakelser. Personligheten hennes på scenen er likefrem men fascinerende, man fanges av den umiddelbart. Ganske rørende.


Leah Engevold. Foto: Kristian Slaatsveen/Dølajazz

Og låtene er av og til artige, andre ganger full av sjel, alltid fengende – hjulpet av at mange i bandet synger så det blir noen ekstra løft nå og da.  Det låter ikke som noe annet egentlig, det er signaturer i låtene som gjør at man skjønner det kommer fra samme person, men det er ingen overdreven gjeld til navngitte inspirasjonskilder. Det låter nytt og norsk, shredding uten perfeksjon, og mange gode musikalske ideer.
Det blir fort klart at den plata jeg hadde hørt kun var en promille av hva Leah kan være om man opplever dem i sammenhenger der det klaffer. Rett og slett: Leah er noe av det mest livgivende jeg har opplevd på en norsk scene på lenge. Her kan alle jazzfestivaler, Øya, Bylarm, Vill Vill Vest, bra klubber rundt om i landet bare spore opp dette bandet umiddelbart – det blir garantert prima stemning med Leah på programmet. Det er egentlig litt flaut å hausse seg opp så mye, jeg prøver generelt å ikke være sånn utbasunerende hypemaskin for ofte, men her var det fett. Jeg følte behov for å sitte igjen i bula en halvtime bare for å sortere inntrykkene. Man blir lykkelig av sånt.

Det var kanskje ikke behov for mer etter dette, men jeg bestemmer meg for å gå inn for landing ved å se Hilde Louise Asbjørnsen i intimformat på et fullsatt Kafe Banken. Det viste seg å være klokt, for dette fungerte riktig bra, med Svein Erik Martinsen på gitar og Jens Fossum på kontrabass. Asbjørnsen er en av norsk jazz’ største suksessartister med 10 album i håndvesken, og det er ingenting å krangle med, men noen ganger kan det bli litt mye shubidua-stemning for min smak på fritiden. I denne triosettingen kommer hennes sårbarhet og særegne artistpersona bedre frem, det er avslappet og hyggelig og spankulerende, men noen ganger også ganske dypt. De rolige låtene sitter ekstra godt. Hun klarer å personifisere de mer dystre elementene i materialet på ypperlig vis, det er litt Billie og Dead Marilyn og Babylon Berlin om hverandre. Hun er ikke redd for å blottlegge sin feminine veksling mellom selvsikkerhet og sorg og anger, noen ganger kan hun også fremstå litt irrasjonell, en kvinne på randen, men har også en showmanship-aktig trygghet som gjør at publikum trives i hennes selskap.

Det begynner å røyne på, men av profesjonelle hensyn er jeg nødt til å observere den elskede og hatede suksessgruppa Swing’it hvitvaske New Orleans-musikken i sine stråhatter oppe i Festsalen. De har gjort stor lykke overalt med sin forbudstid-romantisering, perfekt for Gatsby-temafester og den slags. Ganske irriterende til tider, men jeg er blitt langt mildere innstilt til dem med årene. Det hjelper så klart å se lillehamringene slå seg løs på gulvet, alene eller i swingende pardans. Den lokale divaen jeg ikke turte danse med kvelden før er i sitt ess, og det er ingen grunn til å surmule over sånt. Etter halve konserten er jeg dessverre trett i ben og vilje, og trekker hjem til kunstnerhotellet for å se en episode av Vera.
Det finnes mange jazzfestivaler i Norge, og mange artister går igjen. Dølajazz har likevel sin helt egen stil og stemning, sitt publikum og sine frivillige. PS til den frivillige kvinnen som etterlyste festivalskjorta med kunsttrykk jeg ville prøve før jeg betalte: den ligger pent sammenbrettet hos hotellresepsjonisten.
Håper jeg likevel kan komme tilbake neste år.

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev