Oppsiktvekkende debut
Vilde&Inga platedebuterer på ECM med fiolin/kontrabassduetter du aldri har hørt maken til.
Fiolinist Vilde Sandve Alnæs og kontrabassist Inga Margrete Aas spilte inn «Makrofauna» på Musikkhøgskolen sommeren 2012, med seg selv som produsenter og David A. Sjølie som tekniker. Mindre enn to år seinere utgir ECM opptaket som duoens platedebut, og dessuten som en av de få ECM-utgivelsene som ikke bærer Manfred Eichers navn noe sted.
Dét alene er bemerkelsesverdig og burde være nok til å gjøre omverdenen nysgjerrig. Interessen burde heller ikke dempes av noen biografiske glimt: Vilde&Inga har klassisk bakgrunn, spiller i det klassiske kammerensemblet Ensemble Allegria og har improerfaring fra samarbeid med bl a Sidsel Endresen, Christian Wallumrød, Ingar Zach og Ivar Grydeland – samtlige av dem grensesprengende uttrykksskapere. Det siste året har de bodd i Palestina der de arbeider med klassisk- og impro-undervisning og konsertering.
Likevel: Du blir ikke antatt på ECM fordi du kan oppvise en original cv. Du blir antatt fordi Manfred Eicher hører noe nytt, annerledes og interessant i musikken din. Vilde&Ingas «Makrofauna» er improvisert, til dels «abstrakt» musikk hinsides streit melodikk og rytmikk, frambrakt av instrumentbehandling som ikke tilrådes i verken lærebøker eller bruksanvisninger. Det bankes, brummes, gnisses, gvines og gnures, i og utenfor puls, men aldri kaotisk eller umotivert tilfeldig. Den radikale utvidelsen av fiolin/kontrabass-klangpaletten virker faktisk forunderlig organisk og naturlig, og blir etter hvert en fascinerende invitasjon til «alternativ lytting» på «alternativ musisering».
Alternativ lytting? «Prøv å tenke på musikk som overflater med forskjellige strukturer, for eksempel som en strikket genser», lød en gang oppfordringen fra en samtidskomponist.
Titlene til Vilde&Inga – «Under bakken», «Årringer», «Røtter», «I trær», «Røys» – gir sammen med selve stikkordet «Makrofauna» gode tips til en slik lytteprosess, og denne skiftende og tidligere bokstavelig talt uhørte samklangen av fiolin og kontrabass trer etter hvert fram som en både betagende og begeistrende utvidelse av ikke bare ECMs store palett, men som et viktig bidrag i tilgjengeliggjøringen av samtidsmusikk for et både samtidsorientert og tradisjonstjoret publikum.
Terje Mosnes
