OBS: Moskus over veien
Debutalbumet «Salmesykkel» innbrakte Moskus to spellemannprisnominasjoner og mange godord. Oppfølgeren, «Mestertyven», er flere hakk bedre.
Fra første sekund formidler Anja Lauvdal (piano), Fredrik Luhr Dietrichson (kontrabass) og Hans Hulbækmo (trommer) med en helt annen autoritet enn på debutalbumet. Det kan ha å gjøre med en annerledes skjerpende innspillingsprosess, for der «Salmesykkel»-innspillingen foregikk med godt utprøvd stoff i et platestudio, er «Mestertyven» improvisert musisering fra skrætsj i en for anledningen lånt Risør kirke.
Likevel er en vel så sannsynlig hovedforklaring på den økte musikalske egenvekta at de tre musikerne har brukt det halvannet året mellom innspillingen til å spille på seg både ferdigheter og erfaring, og til å utviklet Moskus-uttrykket der etter. Når trioen fyrer av «Fjesing» som om salige Andrew Hill skulle sitte på galleriet i Risørkirken, er det ikke noe forsiktig: «Kanskje vi kan gjøre det sånn?» over musiseringen, men et herlig bestemt: «Det er sånn vi gjør det, for f…!». Den holdningen funker som ei kule gjennom alle de 11 låtene og de 33 minuttene som moroa varer.
Etter den rimelig frie «Fjesing»-åpningen hopper Moskus over til fast bassfigurpuls, insisterende enkelttonepianomelodi og et morsomt skrangleperkusjonistisk urverk i «Tandem med Sankt Peter», albumets lengste låt med sine fem minutter. Når akkordene smått om senn slutter seg til, låter pianoet egentlig ganske flott i all sin manglende flygelfylde, og den hypnotiske framdriften blir etterhvert herlig medrivende.
Klanggleden gnisser fra basstrenger i den lille meditasjonen «Jag är et ägg», der lyd av dempet piano og tamburin er andre elementer. På «Rullings» møter istappakkorder fra høye oktaver bassbulder og trommebrak fra dypet, mens «Lille Trille» er Lauvdal i trillende sololek med tangentene.
Fram mot de avsluttende «Tradisjonskvelern» og «Gammel-Erik» fortsetter Moskus å oppvise såpass frie og hele tida friske fornyertakter at svorne pianotriofans nok vil vegre for å innlemme bandet i det fellesskapet der Bill Evans Trio, Keith Jarrett Trio, Brad Mehldau Trio og andre ruvende navn regjerer. Retter vi derimot ørene mot den nye pianotriopaviljongen som The Bad Plus, EST, Jason Moran & The Bandwagon og noen til har innredet de siste åra, baner Moskus med «Mestertyven» seg så til de grader vei inn, og tar resolutt plass som et av de mest interessante bandene i den yngre, grenseoverskridende og nyskapende delen av jazzen.
Terje Mosnes
