Nyrydning i mykt terreng
De krydrer, levendegjør og forfrisker en tradisjon som kler å bli strammet opp.
Denne eteriske elegansen har vi har vi beundret helt siden Jon Hassell løftet trompeten mot himmelen og lot det suse. Siden den gang har arvtakere utviklet elektroakustiske uttrykk, gjerne med trompet i front, og gjort dem til sine egne. Her hjemme er det Arve Henriksen og Nils Petter Molvær som først og fremst assosieres med tradisjonen. Og den er på ingen måte død. Nå er det Past Present & Tortusa som tar den videre og byr på sine retninger: Simen Kiil Halvorsen, trompet, Alexander Hoholm, ståbass og Tortusa , eller John Derek Bishop som han heter, sampling.
«Eternal Return» består av tre deler. «Nowhere», «Black Mist» og «Dawn of Hope». Vi tas med på en lang reise gjennom mørke og i retning mot håp. Kanskje det er ment som en kommentar til dystopisk tidsånd. Uansett er det sånn at man må høre hele albumet for å fange kvaliteten. Det er fordi variasjonsbredden er stor og god og fordi de tre delene speiles og forstås gjennom hverandre. Det tar litt tid før trioen finner åpningene som avslører hvem de er. De første minuttene av albumet opplever jeg som en stille flyt av referanser, et saktmodig opphold i trafikkert farvann. Visst er det vakkert, men det er først etter et dusin minutter at Past Present & Tortusa virkelig begynner å vifte med støvbærerne. Der blomstrer det akustiske om kapp med samplingen. I det ene øyeblikket låter det tørt og nøkternt, i det neste vokser det seg fint ut av proporsjoner.
«Black Mist» starter nærmest som en samtale, men den utvikler skumle partier. Dystre som skumring i skog og virkelig solide som lytteopplevelser. Balansen i uttrykkene og tyngdepunktet som forskyver seg. Det er ikke opplagt hva som kommer. Mot slutten av sporet sniker Miles seg inn som en skygge og en påminnelse om at han følger med. De lånene Past Present & Tortusa gjør, investeres i egen kreativitet, og det er der verdiskapningen ligger.
Visste du forresten at trompet kan høres ut som tåkelur når omgivelsene er disige og stemningen er som i nød? Det er ikke vanskelig å la assosiasjonene flyte i samvær med dette stoffet. Sånn jeg hører det, er den billedvekkende effekten helt sentral. At trioen spiller uten trommer, understreker de filmatiske trekkene, med flytende overganger fra scene til scene. Jeg kan ikke si at «Dawn of Hope» gjør meg til optimist, og det er helt fint. Past Present & Tortusa er best i det lett forpinte. De langstrakte temaene er alvorstunge og dunkle og faller fint inn i helheten. «Eternal Return» kombinerer nyrydning med nyskapning. Det er et helstøpt og overbevisende album.
