Når den nye vin blomstrer

Etter at OJKOS ble etablert for tre år siden, har orkesteret utviklet seg til å bli et eget spenningsfelt i norsk jazz. Idéen om å gi de unge orkestermedlemmene kunstnerisk ansvar som komponister og utøvere, er god. På «Miniatyrland» er det trombonist Johannes Fosse Solvang og saksofonist Camilla Hole som har skrevet og arrangert musikken for OJKOS. Dette er to unge musikere som har deltatt  i mange prosjekter. Doomsday Preppers og BenRedikk er to band de forbindes med. Hole og Fosse Solvang har komponert låtene til «Miniatyrland» hver for seg. Ifølge sistnevnte har de ønsket å ta i bruk det store spennet som finnes innad i OJKOS-besetningen, på en måte som er leken og morsom. Det er et ønske og en idé som de har lyktes godt med.

Åpningssekvensen i det første sporet, «Katten er løs», er så dyktig inviterende at jeg hektes på umiddelbart. Der forteller bandmedlemmene  flere historier, uten å spille i munnen på hverandre. Det låter både levende og utadvendt, og avløses av et vakkert parti der bassist Alexander Hoholm og trommeslager Knut K. Nesheim gir vokalist Siril Malmedal Hauge smidig underlag. Hun synger med innlevelse og gir katten liv, mens instrumentene får rom til å skinne, selv der musikken er mektig og tett.

Henriette Hvidsten Eilertsens fløyte gir stoffet vinger. Ja, alle 16 utøvere er til stede i musikken på en måte som gir oppdrift. «Dromedardans» har smakfulle gitarinnslag og pianospill å hvile seg i. Temaer og melodier kommer deg i møte, uten å virke sleipe. Det er mye å ta inn, uten at noe framstår som overlesset. «Isbjørnmarsj» er en åpen komposisjon, noe mørkere anlagt enn de fleste andre på «Miniatyrland». Formen innbyr til improvisasjon. Det at de 12 stykkene kommer med forskjellig karakter, er godt for albumformatet. «Pusletid» har piano i Wallumrød-modus og partier med fri væremåte. Det er en komposisjon med gode kontraster og fin sammenheng. «Lillefingermelodier» åpner for alenetid med bass og har spretne så vel som storvokste arrangementer.

Det renner flere tiår med jazzhistorie gjennom materialet til denne gjengen, for Solvang og Hole benytter seg av mulighetene til å plukke. Det vil alltid være den nye generasjonens privilegium, men det er jo ingen selvfølge at resultatet blir friskt og interessant, som her. Når de kommer til sistesporet, «Isbjørnparadis», rammer de inn idémangfoldet på albumet og setter et kollektivt punktum, helt i tråd med grunnidéen i denne musikken.